Jo, trusselen fra Putins Russland er sammenlignbar med trusselen fra Nazi-Tyskland

Sammenligningen er ikke bare relevant, men også helt nødvendig.

Er det riktig å trekke frem likheter mellom Vladimir Putins angrep på Ukraina og Adolf Hitlers ulike angrep i begynnelsen av andre verdenskrig i Europa?

Er det innsikt å hente fra å sammenligne Russlands president med Nazi-Tysklands leder, eller fører enhver bruk av H-ordet debatten på avveie?

For å håndtere en trussel må man forsøke å forstå dens fulle omfang. Bare da kan man velge hensiktsmessige og riktig dimensjonerte mottiltak.

Ambassadøren trakk «nazi-kortet»

USAs ambassadør til Norge Marc Nathanson forsøkte å hjelpe sine tilhørere med dette onsdag 1. mars. Han «trakk nazi-kortet» – sammenlignet Putins invasjon av Ukraina med Hitlers invasjon av Norge.

Sammenligningen halter, men intensjonen i budskapet er gyldig.

Nathansons hensikt var åpenbart å understreke alvoret i trusselen Ukraina, Europa og verden er stilt overfor. Ved å påkalle navnet til det 20. århundrets største krigsforbryter, gjør han oss oppmerksom på at også det 21. århundret kan bevege seg mot katastrofen.

Vi ble minnet om at Ukrainas pågående kamp er like eksistensiell som de valgene Norge måtte ta etter 9. april 1940.

Påtagelig retorisk sammenfall

Ikke siden aksemaktenes og Sovjetunionens territorielle erobringer under den andre verdenskrig hadde en europeisk stormakt gått til erobringskrig mot et naboland. Inntil 24. februar 2022. Det retoriske sammenfallet mellom Putin og Hitler er påtagelig:

• Den instrumentelle bruken av minoritetsspørsmål
• Den fiktive fortellingen om eksterne trusler
• Den like fiktive historiefortellingen
• Konstrueringen av en demonisk motstander som rettferdiggjør ethvert middel.

Å nekte å gå inn i disse likhetene og spørre hva de betyr, er å lukke øynene. Derfor er det med undring jeg registrerer hvordan tre fremstående skikkelser kommenterer Nathansons utsagn.

Skille mellom løgn og sannhetssøken

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen sier halvhjertet at Hitlers og Putins angrep «kanskje (kan) sammenlignes». Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) Julie Wilhelmsen avviser ambassadørens historiske parallell.

Alle tre hadde muligheten til å understreke hvor alvorlig trusselen fra Putins Russland er. De kunne akseptert at sammenligningen med Hitlers Tyskland er relevant. De kunne bemerket at et samlet Vesten nå bekjemper Putin på grunnlag av et folke- og menneskerettsregime som ble etablert som en reaksjon nettopp på nazistenes forbrytelser.

Det at Putin selv, som Hitler, hevder å ville korrigere historisk urett og også på andre måter misbruker historien, bør ikke avskrekke oss andre fra å trekke på erfaringene fra fortiden.

I motsetning til diktatorenes perverterte historieforståelse, som konsekvent innrettes for å rettferdiggjøre overgrep mot egen befolkning og andre nasjoner, streber den akademiske og demokratiske historievitenskapen mot begrunnet innsikt og forståelse av sammenhenger. Dette er ikke et skille mellom «perspektiver», slik det ofte hevdes.

Det er et skille mellom løgn i tyranniets tjeneste og sannhetssøken.

Variasjoner over samme tema

Er det så slik at alle aspekter ved Putin og Hitlers politiske prosjekter må være identiske for at Nathansons sammenligning skal ha noe for seg? Selvsagt ikke.

Det er mange ulikheter mellom Hitler og Putin. Men en rask titt på de to ledernes «politiske porteføljer» underbygger at de er variasjoner over samme tema.

Jeg har allerede nevnt de uprovoserte erobringskrigene mot naboland, myter om frigjøring av «egne minoriteter», konstruksjon av fiendebilder og historieforfalskning.

Men det stopper ikke der.

Som Hitler er Putin en autoritær og antiintellektuell leder. Putin snakker, som Hitler, om en sivilisatorisk kamp og en nasjonal gjenfødelse gjennom edel krigføring. Kampen føres mot sterke fiender, som samtidig beskrives som patetiske, dekadente og ynkelige:

Hitler foraktet «jødisk svakhet» samtidig som han fryktet den eksistensielle trusselen jødene angivelig utgjorde. På samme måte maler Putin et bilde av et Vesten styrt av «den degenererte homobevegelsen» – samtidig som han portretterer det selvsamme Vesten som en kraft som vil utslette Russland om den ikke stoppes.

Det vi er vitne til, ifølge Putin og hans propagandister, er derfor ikke Russlands krig mot Ukraina, men Vestens krig mot Russland.

Fra Waffen SS til Wagner-gruppen

Som Hitler radikaliserer Putin sin befolkning ovenfra. Gjennom total kontroll av alle toneangivende massemedier og repressive tiltak mot både offentlige og private ytringer har han delvis mobilisert, delvis tvunget befolkningen til å slutte opp om, eller i det minste unnlate å protestere mot, overgrepspolitikken som føres.

Putins imperialistiske prosjekt i Ukraina ledsages av tortur, drap og voldtekt. De russiske styrkene begår sine ugjerninger i det samme sentraleuropeiske svartjordsområdet der Hitler skulle skape den germanske rasens Lebensraum.

Voldsforherligende kampgrupper gjennomfører i dag ufattelige uhyrligheter på de samme jordene og i de samme landsbyene som andre kampgrupper gjorde det fra sommeren 1941. Hitler stolte på Heinrich Himmlers Waffen-SS, mens Putin setter sin lit til Jevgenij Prigozjins såkalte Wagner-gruppe.

Navnet Wagner er, etter utsagn fra Prigozjin selv, en referanse til Hitlers yndlingskomponist. Gruppens symbolbruk er tydelig inspirert av Waffen-SS.

Advarer mot passivitet og tåkelegging

Men kanskje er det aller mest foruroligende likhetstrekket at begge ledere lenge ble møtt med passivitet og utydelighet av omverdenen – med appeasement.

De demokratiske statene våknet opp etter 1. september 1939. Vesten våknet opp også etter 24. februar 2024, men har ikke vist en utvetydig vilje til å stoppe Putins erobringskrig der den startet i 2014 – ved Russlands grenser. Vestens støtte til Ukraina har fortsatt tydelige elementer av appeasement overfor Russland.

Trusselen fra Putins Russland er sammenlignbar med trusselen som i sin tid kom fra Nazi-Tyskland. Bare hvis vi forstår dette, vil vi kunne fatte de beste beslutningene, dimensjonere mottiltakene riktig, og gjennom kollektive anstrengelser bidra til at diktatoren taper.

Og like viktig: I denne situasjonen hjelper det ikke at forsvarssjefer, utenriksministre og forskere tåkelegger virkeligheten. Tvert imot – de har et særlig ansvar for å definere trusselen vi står overfor så tydelig som mulig.