Offentlig forbruk og sløseri truer den norske velferdsstaten

At denne utviklingen ikke problematiseres mer i samfunnsdebatten, er like overraskende som det er bekymringsfullt.

Et fortsatt økende offentlig forbruk og sløseri truer fundamentale grunnprinsipper i den norske velferdsstaten. Derfor er det skremmende at det i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2023 ikke er et eneste krav til effektivisering av offentlig sektor. I dette budsjettet kreves det kun at næringslivet betaler en stadig større del av regningen gjennom økte skatter og avgifter på mer enn 40 milliarder kroner.

En unnlatelsessynd

Professor Einar Lie skrev i en kommentar i Aftenposten 16. oktober at offentlige utgifters andel av BNP for Fastlands-Norge har passert 60 prosent, og at tallene fortsetter å øke. Ifølge Lie er det ikke i noen sammenlignbare land like mange ansatte i offentlig sektor som i Norge.

Regjeringens regnestykke kommer ikke til å gå opp over tid. Norge kan simpelthen ikke fortsette å bruke mer og mer penger på offentlig sektor – på det private næringslivets bekostning. Resultatet blir da dramatisk svekket verdiskaping, lavere skatteinntekter, økt arbeidsledighet i privat sektor og enda flere offentlig ansatte.

At denne utviklingen ikke problematiseres mer i samfunnsdebatten, er like overraskende som det er bekymringsfullt. Dette er rett og slett en unnlatelsessynd av medier, politikere, næringslivsledere og andre viktige opinionsdannere.

For gunstige støtteordninger

Hele 700.000 personer står i dag utenfor arbeidslivet. Det er flere enn nødvendig. Grunnen? At de offentlige støtteordningene i Norge er så gunstige. Altfor mange av disse har rett og slett ikke behov for å jobbe.

Regjeringens løsning på dette stadig økende problemet er bare å bevilge enda mer penger.

Og mens en rekke bedrifter står overfor dramatiske nedbemanninger som følge av skatte- og avgiftsskjerpelsene i statsbudsjettet, vil det bare bli ansatt enda flere i det offentlige.

Jeg ønsker ikke å angripe velferdsstaten. Tvert imot. Det gjøres hver dag et svært beundringsverdig arbeid i for eksempel skolen og helsevesenet. Dette er heller absolutt ikke noe angrep på mange av de mest utsatte blant oss, slik finansminister Trygve Slagsvold Vedum har beskyldt meg for (DN, 28. oktober).

Dagens Næringsliv (DN) påpekte også følgende på lederplass 7. november i år: «Norge rager fortsatt på toppen i sykefravær sammenlignet med de fleste land i verden. Norge har samtidig en av de aller beste sykelønnsordningene.» Lederartikkelen ble avsluttet med: «Målet må være å bli detronisert som den sykeste befolkningen i verden.»

Altfor store staber

I stedet for bare å bevilge mer og mer offentlige penger for å sikre helse, skole og eldreomsorg bør regjeringen pålegge alle deler av offentlig sektor målrettet å lete etter mulige innsparinger og muligheter til hvordan oppgaver kan løses riktigere, smartere og mer effektivt.

Den største utfordringen i denne forbindelse er at offentlig sektor har altfor store staber og for mye byråkrati. Som følge av dette fremstår det ofte som om det er stabene og byråkratiet – og noen ganger også politikere – som styrer de offentlige enhetene, og ikke ledelsen.

Dette skaper usikkerhet om roller og ansvar, som igjen skaper en kultur der fokus blir mer på rapportering og på å unngå å gjøre feil, og mindre på enhetenes oppgaver.

Offentlig sektor burde derfor fokusere mye mer på kvalitet, kompetanse og kultur og mindre på staber, byråkrati og kontroll. Stabene skal være små, faglig sterke og ha som hovedoppgave å støtte linjeledelsen. De skal imidlertid ikke gjøre enhetsledernes jobb.

To graverende eksempler

Jeg vil her gjerne trekke frem to graverende eksempler av mange mulige:

Statsministerens kontor (SMK): Her er det 55 ansatte i staber og byråkrati. Dette synes jeg er et tall som det bør være en betydelig mulighet for å redusere.

Oslos vannforsyning og Fornebubanen: Kostnadene for disse to kommunale prosjektene er økt med til sammen nærmere 40 milliarder kroner i forhold til de opprinnelige budsjettene. Oslo kommunes totale budsjett for 2023 er til sammenligning på 90 milliarder kroner. Dette betyr at overskridelsene på vannforsyningen og Fornebubanen utgjør mer enn 43 prosent av kommunens budsjett for neste år.

Oslo kommune har ikke kompetanse eller forutsetning for å kunne lede slike store prosjekter. Utad fremstår det likevel som om byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har overlatt ansvaret for disse to skandaleprosjektene til to uerfarne MDG-politikere. Det i seg selv er totalt uansvarlig.

Byrådslederen har imidlertid kun delegert oppgavene, da ansvaret fortsatt ligger hos ham. Raymond Johansen er dermed historiens dyreste Oslo-politiker, noe som burde medføre at han går av som byrådsleder. Dette ville ha vært en selvfølgelig konsekvens i næringslivet.

Oppsummert mener jeg at det offentlige bør sette seg som mål å redusere staber og byråkrati med 25 prosent innen tre år og la ledelsene få lov til å lede.

Samtidig må vi ansvarliggjøre norske politikere, ref. Oslo kommune.

Resultatet vil bli en tydeligere klarhet i roller og ansvar og en mer effektivt ledet offentlig sektor. Dette vil frigjøre menneskelige ressurser som kan brukes mye bedre andre steder. Og ikke minst vil det frigjøre penger som kan anvendes der vi trenger dem aller mest – nemlig innenfor skole, helse og eldreomsorg.