Skal Norden bli verdens mest bærekraftige region? Da bør vi se til land som Costa Rica.

Klima- og naturkrisen representerer et nytt spill med nye regler.

Det står dårlig til med planetens helse. Kan det tenkes at de nordiske landene har å lære av folk og stater som lever mer økologisk bærekraftig enn oss, samtidig som de har høy livskvalitet?

Nordisk ministerråd har satt som mål å gjøre Norden til «verdens mest bærekraftige og integrerte region» innen 2030. Som vanlig er ambisjonen å gå foran med et godt eksempel slik at resten av verden kan komme etter og lære av oss.

Det er ingen tvil om at de nordiske landene har mye å være stolte av, for eksempel med hensyn til demokratisk praksis, økonomisk utjevning og likestilling mellom kjønnene.

Samtidig er det usikkert om økologisk bærekraft er en opplagt eksportvare fra vår del av verden. Kunne det i stedet tenkes at de nordiske landene har noe å lære av andre på dette området? Spørsmålet fortjener i det minste en nærmere undersøkelse.

Løgnere og hyklere

Sist høst deltok jeg på Petroleumtilsynets topplederkonferanse utenfor Stavanger. Der holdt daværende olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap) et innlegg hvor hun bedyret at regjeringen ikke ville vedta stopp i leting etter nye oljeforekomster. Talen ble mottatt med applaus.

Noen husket kanskje likevel FNs generalsekretær António Guterrez’ tale tidligere samme år. I en kommentar til FNs klimapanels siste rapport beskyldte han politikerne for å være løgnere og hyklere.

Slik Guterrez så det, var det ikke klimaaktivister som var de virkelig farlige radikalerne, men land som fortsatte å utvide sin produksjon av fossilt brennstoff. Altså land som Norge.

På området bærekraft og omstilling er det både likheter og forskjeller mellom de fem nordiske landene. Med mulig unntak av Sverige ligger samtlige over det globale gjennomsnittet når det gjelder CO₂-utslipp pr. innbygger.

Alle har regjeringer som i programerklæringer forplikter seg til å redusere skaden på klima og miljø, men praksis varierer.

I Sverige kommer en stadig økende andel av energien fra biomasse og vindkraft, mens bruken av olje og kull har sunket jevnt siden århundreskiftet. Infrastrukturen gjør det også rasjonelt for svensker å ta tog i stedet for fly innenlands.

Fornybar energi i naboland

Ved det siste klimatoppmøtet forpliktet Danmark seg, sammen med blant andre Costa Rica, til ikke å lete etter nye forekomster av fossil energi.

Danskenes utslipp er mer enn halvert siden århundreskiftet, og de er verdensledende i vindkraftteknologi. De to største byene har mål om å bli klimanøytrale i løpet av få år. Danskene spiser også bare halvparten så mye kjøtt som de gjorde i 2002.

Bare 40 prosent av energien som brukes i Finland, er fossil. Der har andelen fornybar energi økt fra 25 til 40 prosent siden år 2000, og det meste er trevirke. Finske myndigheter har full klimanøytralitet som uttalt mål innen midten av dette århundret.

Island, som bare har 375.000 innbyggere, får all sin elektrisitet fra fornybare kilder. Samtidig reiser islendingene mye mer med fly enn sine nordiske naboer, og de spiser mest kjøtt i regionen.

Norge skiller seg fra sine nordiske naboer først og fremst på grunn av olje og gass, men også fordi vår enorme velstand medfører store endringer i arealbruk.

Selv om vi ikke regner med skaden norsk olje gjør på natur og miljø etter at den er eksportert, har vi et CO₂-utslipp pr. innbygger som er dobbelt så høyt som svenskenes.

Når det gjelder metan, har nordmennene i snitt et fire ganger så høyt utslipp som svenskene. Nordmenn flyr dobbelt så mye som svensker og dansker. Samtidig har også Norge politikere som har forpliktet seg til dramatisk utslippsreduksjon på svært kort tid.

Alternativ målemetode

Kurvene peker i riktig retning for samtlige nordiske land. Toppen ble nådd i slutten av forrige århundre, i noen tilfeller så sent som i år 2000.

Når FN-programmet UNDP årlig publiserer sin rapport om menneskelig utvikling (Human development index), kommer de nordiske landene alltid høyt på listen. Rapporten legger vekt på forventet levealder, utdannelse og inntekt (justert for kjøpekraft).

Samtidig finnes det flere måter å vurdere hva som utgjør det gode liv og det gode samfunn på, ikke minst nå som et overordnet mål er å gjøre alt vi kan for å unngå en global økokatastrofe.

På dette området tilbyr stiftelsen The New Economic Foundation (NEF), som har hovedkontor i London, et interessant alternativ til UNDP. Økonomene i NEF har utviklet et mål på planetens helse som begrenser seg til tre kriterier:

• forventet levealder
• økologisk fotavtrykk
• målt livskvalitet

(Det er ikke lett å måle hverken økologisk fotavtrykk eller livskvalitet, men jeg lar metodediskusjonen ligge i denne omgang.) Den foreløpig siste utgaven av deres Happy Planet Index kom i 2019.

Hos NEF er rangeringen påfallende annerledes enn hos UNDP. På førsteplass troner Costa Rica, der forventet levealder er 80 år og det økologiske fotavtrykket beskjedent.

På de neste plassene finner vi den melanesiske øystaten Vanuatu og Colombia. Til tross for sitt relativt høye klimagassutslipp kommer Sveits på fjerdeplass.

Enkle boliger

De nederste plassene på listen inntas av en kombinasjon av lutfattige og søkkrike land. Qatar ligger nederst selv om befolkningen lever like lenge som costaricanerne. Trinidad og Tobago og Luxembourg får også det glatte lag i rangeringen, takket være sitt høye utslippsnivå.

Men hverken Den sentralafrikanske republikk eller Lesotho bidrar til planetens helse, selv om deres utslipp er litt over null.

Best i den nordiske klassen er Finland på 33. plass, fulgt av Norge og Sverige.

Hvis eneste kriterium hadde vært evnen til å ta vare på planetens helse, ville samtlige nordiske land havnet langt nede på listen. Det betyr ikke at livskvalitet er uinteressant. Noen av de høyest rangerte landene scorer høyt både på bærekraft og livskvalitet. Det er her de nordiske landene, og ikke minst det oljenarkomane Norge, ville hatt mye å lære av andre.

Costaricanerne flyr lite og spiser mindre kjøtt enn oss. Mange har ikke bil. I tillegg er det et faktum at de klarer seg med enkle boliger fordi de ikke må bekjempe kulde og mørke store deler av året. Men dette er en dårlig unnskyldning ettersom nordmenn får det meste av sin elektrisitet fra klimanøytral vannkraft.

Tøylesløst forbruk

Kan det være andre lærdommer å hente fra folk som lever like lenge som oss, rapporterer om god livskvalitet og gjør minimal skade på klima og miljø? Uten tvil.

Blant annet kunne våre ledere påpeke at hverken planeten eller personen får det bedre av tøylesløst forbruk. Og at et verdigrunnlag som setter plikter foran rettigheter, ville være en god nyhet for omgivelsene og dem som kommer etter oss.

For å kunne nyttiggjøre seg innsikter som disse, må politikere og utredere begynne med å åpne seg for at de kan ha noe å lære av folkeslag som i alle år er blitt fortalt at det er de som skal lære av oss.

Klima- og naturkrisen representerer et nytt spill med nye regler, der Nordens innbyggere – som alltid har vært vant til å representere løsningen – nesten over natten er blitt en del av problemet.

Med en tøffere språkbruk og strengere krav kunne Nordisk Ministerråd spille en viktig rolle i overgangsfasen, som knutepunkt for koordinering og felles løft.

Ingen skal innbille seg at overgangen til et natur- og klimavennlig samfunn vil være lett. Alles innsats er like viktig. Og vi har alle noe å lære både av og til hverandre, forutsatt at vi er i stand til å lytte.