Kronikk

Tømmes energikildene våre, kan demokratiet forvitre | Sven Røgeberg

  • Sven Røgeberg
    Sven Røgeberg
    Lektor og skribent
Fossile energikilder som olje, har vært viktige for å drive frem økonomisk vekst og demokratisk utvikling, mener artikkelforfatteren. Bildet viser Valhall-feltet i Nordsjøen.

Dagens verdikamp er en energikamp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Økonomien vår er egentlig en energiøkonomi. Demokratiet er også resultat av energi. Slik handelen med slaver og kolonialvarer dannet basisen for de borgerlige revolusjonene på 16- og 1700-tallet, la først kull – senere olje og gass – grunnlaget for den industrielle revolusjon og utvidelsen av demokratiet til den lønnsarbeidende klassen.


Det som dypest sett skaper vekst og sosialt samhold, er energioverskudd, og i den moderne verden er dette overskuddet blitt frembrakt av kull, olje og gass.

Billige energikilder og rike naturressurser lar moralske og kulturelle verdier blomstre. Mangler det første, vokser bare aggresjonen og raseriet.

Den prekære energi- og ressurssituasjonen danner bakgrunnen for å forstå intensiteten og utbredelsen av hatet, krenkbarheten og eliteforakten i vår tid.


De sterkeste og mest ressurssterke

I enkelte land minker energioverskuddet drastisk fordi befolkningen vokser, og fordi det blir både vanskeligere og dyrere å hente ut de gjenværende natur- og energiressursene. Disse landene må tigge, stjele eller låne fra andre land. Innbyggerne kan eventuelt forsøke å flykte og å emigrere til andre land for å skaffe seg tilgang til det energioverskuddet som sikrer overlevelse og et verdig liv. Som regel er det bare de sterkeste og mest ressurssterke som makter det.

Den prekære energi- og ressurssituasjonen danner bakgrunnen for å forstå intensiteten og utbredelsen av hatet, krenkbarheten og eliteforakten i vår tid.

Samtidig unnslipper ingen, aller minst de unge, digitaliseringens tentakler. Et av resultatene er det den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman kalte «ydmykelsens forbrytelse»: Uansett hvor mye man ønsker å være unik og enestående, og uansett hvor mye man streber etter å komme seg opp og frem, så er man allerede slått, også av dem som er mest lik en selv. På internett og i digitale medier kultiveres et ressentiment som svinger mellom følelsen av impotens og voldelige fantasier om hevn.

Demokratiet er også resultat av energi.


Økt ulikhet internt

Utarming av ressurser, krig og statsoppløsning gjør at millioner av unge i Afrika og Midtøsten ser flukten til Europas storbyer som sitt eneste fremtidshåp. Den splittende retorikken som forkynnes verden over, og som setter et «oss» opp mot et «dem», er dessverre bare krusninger på overflaten av en energibølge som ikke makter å bære alle båter. Dagens mer uforsonlige verdikamp mellom liberale kosmopolitter og konservative høyrepopulister i de vestlige metropolene må i hvert fall forstås på bakgrunn av de økte oljeprisene siden 1970-tallet.

Land som var storforbrukere av olje, som Japan og USA, ble forlatt av de store selskapene. I stedet opprettet de produksjonsavdelinger i Kina og andre lavkostland. Her fantes billig kull og hydroelektrisitet, lønningene var lavere og miljølovgivningen mindre streng. Globaliseringen har gjort at verdensøkonomien de siste årtiene har vært kjennetegnet av to megatrender: mindre ulikhet mellom rike og fattige land, og økt ulikhet internt i de rike landene.

Globaliseringens tapere

Høyrepopulismen ble først en politisk maktfaktor da også store deler av den hvite arbeider- og nedre middelklassen kunne se på seg selv som ofre. Globaliseringens tapere ønsket seg mer proteksjonisme og beskyttelse, mer nasjonalautoritære styreformer, mer homogene samfunn.

Fornybar energi, som sol- og vindkraft er en blindvei. Som en subsidiert teknokult kan den ikke skaleres opp utenfor et fossilt energisystem.

I det amerikanske presidentvalget snakket Donald Trump til sine kjernevelgere med en identitetspolitisk offerretorikk hentet fra demokratenes verktøykasse. For taperne i statuskampen er det likegyldig om FNs rapporter viser at verden aldri har vært et bedre sted å leve for så mange mennesker. Vi sammenligner oss med naboen, ikke med den nye middelklassen i Asia.

Fornybar energi er en subsidiert teknokult

Skal demokratiet unngå å bli skyllet vekk av populisme og autokrati, trengs det masse ny, billig og forurensningsfri energi. Bare slik kan det skapes nok godt betalte jobber til at også kunnskapssamfunnets tapere kan leve gode liv. Fornybar energi, som sol- og vindkraft er en blindvei. Som en subsidiert teknokult kan den ikke skaleres opp utenfor et fossilt energisystem.

Før verden går tom for de sjeldne jordartsmetallene, har vi sannsynligvis ikke lenger nok billig energi å utvinne dem med.

De som drømmer om et kvantesprang i batteriteknologi og et fullverdig, fornybart energisystem, gjør opp regning uten vert. Det er bare i eventyret om baron von Münchhausen at det er mulig å trekke seg selv opp etter håret. Alle nyvinningene i det såkalte grønne skiftet må skje ved hjelp av en infrastruktur av veier, vann- og avløpsnett, bygnings- og boligmasse, gruvedrift og metallutvinning og, i land som USA, olje- og gassrørledninger.

Monumenter over en tapt sivilisasjon

Mye av denne infrastrukturen ble bygd ved hjelp av fossil energi, da oljeprisen var under 20 dollar fatet. Bare det å vedlikeholde og fornye infrastrukturen, og det stadig mer komplekse samfunnet den betjener, har medført økte kostnader og avtagende økonomisk vekst.

Det vil ikke være mulig å opprettholde denne infrastrukturen og samtidig hente ut alle grunnstoffene og de sjeldne jordartsmetallene som inngår i elektriske biler, vindmøller, solceller, i ulike batterikomponenter og i all elektronikk med mikrochips.

Gruvedriften etter metallene er sterkt forurensende og energiintensiv. De lettest tilgjengelige metallene er allerede hentet ut, og det kreves stadig mer fossil energi til å utvinne den samme mengden som tidligere.

Før verden går tom for de sjeldne jordartsmetallene, har vi sannsynligvis ikke lenger nok billig energi å utvinne dem med.

Vindmøller, solcellepaneler og elektriske biler vil kunne fremskynde et sammenbrudd og i likhet med moaiene, steinstatuene på Påskeøya, bli stående som monumenter over en tapt sivilisasjon.

Ingen akseptable markedsløsninger

Det som forener politikere på tvers av ideologiske skillelinjer, er en falsk antagelse om at vi egentlig ikke har ressursproblemer, bare sosiale og politiske misforhold som hindrer en mer rettferdig bruk og fordeling av ressursene.

Endres de politiske rammebetingelsene som konserverer fossil teknologi og favoriserer gamle særinteresser, anslås det at nye markeder vil premiere ideer for bærekraftige løsninger på utfordringene knyttet til fattigdom, miljø og klima. Hvis vi derimot befinner oss i en situasjon der økonomien er i ferd med å gå tom for billig energi til å utvinne ressurser, så fungerer ikke markedene slik de er tenkt å gjøre i teorien.

I takt med at ressursene det er lett og billig å utvinne nå minker, vil prisene på fossil energi, viktige metaller og mineraler bli for høye.

Massen av vanlige lønnsarbeidere vil ikke lenger ha råd til å øke sin etterspørsel etter mange av de varene som produseres. Prisene blir imidlertid for lave til at selskapene kan få dekket kostnadene sine, og til at regjeringene kan få inn nok skatteinntekter til å finansiere stigende velferdsutgifter.

Vi har overtrukket energikontoen

Det finnes ingen markedsløsning som alle tre parter kan leve med. Regningen går ikke opp uten ved nye låneopptak og mer gjeldsvekst. Vi kjøper oss tid og håper at ekspertene i sentralbankene kan varte opp med stadig nye trylleformler for å forhindre en resesjon.

I dag kan ingen nye energikilder erstatte den fossile energien.

Penger, pensjoner og gjeld er imidlertid krav på fremtidige varer og tjenester, som det i siste instans trengs virkelige ressurser og energi for å fremstille. Siden vi allerede har overtrukket energi- og ressurskontoen, er det tvilsomt om fordringene noen gang kan innfris. Hverken liberale verdensborgere eller høyre- og venstrepopulister gir imidlertid slipp på pengeillusjonen, i håpet om at politikernes løfter om en trygg alderdom og en lysende fremtid vil bli oppfylt.

Fordelingskampene kan utarte

Mellomkrigstidens depresjon og fascisme ble overvunnet, først gjennom en verdenskrig, som i virkeligheten var en kolonikrig om energi og ressurser også i Europa, dernest gjennom en injeksjon av billig olje i verdensøkonomien. I dag kan ingen nye energikilder erstatte den fossile energien.

Fordelingskampene, både nasjonalt og internasjonalt, står dermed i fare på nytt å utarte til groteske versjoner av stolleken.

Den geofinansielle krigføringen USA utkjemper mot Kina, Russland og Iran, gjelder dollaren som reservevaluta. USAs hegemoni hviler på petrodollar-systemet, der militære kriser og regionale kriger gjør det mulig å øke budsjettunderskuddet og samtidig holde (gjelds-) rentene lave, da utenlandske dollarinnehavere søker tilflukt i «sikre» amerikanske statsobligasjoner. Handels- og valutakriger kan derfor være opptakten til noe mye verre.

Kronikken er en forkortet utgave av et essay som kan leses i det siste nummeret av Samtiden.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Energi
  2. Verdensøkonomien
  3. Fornybar energi
  4. Demokrati
  5. Populisme
  6. Teknologi