Kronikk

Hvite privilegier er usynlige for de fleste hvite mennesker. Det var de også for meg. | Inger Furseth

  • Inger Furseth
    Professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Tegning: Arne Nøst

Min afrikansk-amerikanske eksmann og jeg bosatte oss i Oslo på 1990-tallet. Snart levde jeg i to verdener.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg visste mye om rasisme da jeg var utvekslingsstudent i USA og ble sammen med ham som senere ble min mann. Han kom fra en liten by i California, der hvite jenter ikke fikk lov hjemme til å date svarte gutter, og der det var oppstandelse fordi jeg, utvekslingsstudenten fra Norge, gjorde nettopp det. Det var en rasisme som var uttalt og klar.

Da min daværende mann kom til Norge på 1990-tallet, levde jeg i en annen sosial verden som doktorgradsstudent i sosiologi på Universitetet i Oslo.

For å bruke sosiologene Peter Berger og Thomas Luckmanns begreper var min sosiale verden et ordnet kosmos bygget på en hverdagslig tatt-for-gitt-kunnskap om at de jeg kjente, var inkluderende og mot rasisme, og at min afrikansk-amerikanske mann ville føle seg velkommen.

To verdener

Snart levde jeg i to verdener. Det ordnede kosmos besto så lenge jeg opererte på egen hånd – gikk alene på gaten, kom uten min mann på fester, deltok på ulike sosiale arenaer som meg – en hvit norsk kvinne.

Den andre verdenen var en forvrengt verden – en verden jeg ikke visste eksisterte, ei heller den gangen jeg bodde i USA. En verden som bare fantes når jeg var sammen med ham, en svart amerikansk mann.

De to verdenene synliggjorde hvite privilegier: privilegier som er så grunnleggende at de nærmest er utenkelige for de fleste hvite, men som er synlig til stede hver dag for ikke-hvite.

Det hvite privilegium er ikke å bli diskriminert på arbeidsmarkedet

Selv om min mann var velutdannet med lang erfaring i amerikansk næringsliv, fikk han raskt beskjed av velvillige bekjente om at han bare kunne glemme å arbeide i det norske næringslivet.

Selv om næringslivsfolk gjerne dro til USA for å lære, ville de ikke bli belært av en svart amerikansk mann. Byråkrater i det offentlige kunne være mer imøtekommende så lenge kommunikasjonen gikk via søknadsskjemaer og på telefon – helt til det åpenbare fysiske faktum ikke kunne skjules.

Det hvite privilegium er ikke å bli diskriminert på boligmarkedet

Boligmarkedet var ikke lenger et marked styrt av dem som kunne legge mest penger på bordet, men et marked styrt av fargeskillet.

Etter at et huskjøp gikk i vasken da det kom for en dag at den potensielt nye eieren var svart, benyttet jeg meg av mitt hvite privilegium og gikk på visninger alene. Ikke sjelden betrodde husselgere meg at de i deres strøk var blitt enige om ikke å selge til utlendinger. De skjønte ikke hvem de snakket til, og jeg var ikke den som ville opplyse dem.

Folk over hele verden demonstrerer mot rasisme. Her fra en demonstrasjon i Amsterdam. Peter Dejong / AP / NTB SCANPIX

Det hvite privilegium er ikke å bli hengt ut i mediene

Mediene var også besatt av innvandring på 90-tallet. Vi fikk daglig vite i avisene vi leste, og nyhetene vi så hver kveld etter jobb, hvilken belastning vi var for samfunnet. Vi representerte en trussel mot velferdsstaten, mot norsk kultur og levemåte, ja, mot norskheten selv. Det gjaldt jo også meg. Jeg var jo gift med en innvandrer.

Da flere Frp-politikere på denne tiden hevdet at innvandreres barnefødsler måtte begrenses, var også kroppen min blitt en trussel mot samfunnet.

Det hvite privilegium er å leve i en ufarlig verden

Offentligheten var ikke lenger et sted der jeg kunne operere bekymringsfritt. Offentligheten var blitt en jungel som krevde min fulle oppmerksomhet, slik at jeg kunne fange opp farer for å avverge dem.

Ofte var angrepene uventet og kom i dagligdagse situasjoner når jeg var uoppmerksom. Som da vi en sommerdag sto og skulle ta ut penger i minibanken, og en gjeng stoppet på andre siden av gaten, pekte og lo høyt. Eller da vi vandret rolig hjem etter en bryllupsfest og fikk slengt n-ordet etter oss.

Les også

De har opplevd det på kroppen. Nå forteller de åpent om hverdagsrasismen.

Det hvite privilegium er å skli inn i mengden

Å gå på gaten ble et dypdykk i blikkets sosiologi. Det var de måpende blikkene, der jeg ofte hadde følelsen av å vandre i galskapens verden.

Det var de seksualiserte blikkene, der menn så på min mann og deretter saumfarte kroppen min med et flir.

Det var de hatefulle blikkene, der iskalde øyne kommuniserte at vi ikke hørte hjemme.

Ofte var det en befrielse å reise tilbake til California, der blikkene gled over oss, av og til med et lite smil – vi kunne skli inn i mengden.

Det hvite privilegium er å være del av det sosiale liv

De festene jeg tidligere hadde sett frem til, ble også til forvrengte verdener.

Det flakkende blikket til folk jeg kjente, når jeg kom med ham.

Det stirrende blikket til professoren som satt ved bordet rett overfor oss på en konferansemiddag.

Forvekslingen da en annen professor antok at mannen min var servitøren, siden han hentet drikke til meg.

Man skulle faktisk ikke tro at jeg stort sett vanket sammen med engelskkyndige akademikere når min mann opplevde bordsettinger der ingen verdiget ham et ord.

Les også

Konkrete tips og råd: Slik tar du praten om rasisme med barna dine

Det hvite privilegium er ikke å måtte isolere seg

Uten at vi noen gang diskuterte det eller tok en bevisst beslutning, ble den eneste utveien å forsøke å stenge den forvrengte verden ute.

Vi sluttet å abonnere på norske aviser og å se på norske nyheter, men så heller på CNN og BBC som var opptatt av viktigere saker enn oss.

Vi sluttet å holde hverandre i hånden når vi gikk ute.

Vi gikk bakgater hjem om kvelden for å slippe unna trakasseringen.

Etter hvert holdt vi oss mest mulig hjemme.

Det hvite privilegium er å slippe hverdagsrasismens nedbrytende kvern. Daglig å sjonglere en ordnet ufarlig verden, kosmos, og en truende jungel der ut, kaos, setter sine spor. «It wears you down», sa Oprah Winfrey en gang, da hun beskrev hverdagsrasismens sakte nedbrytende kvern.

Det er de små drypp, den forvrengte verdenens stygge ansikt som viser seg i hverdagen mens du er opptatt av å skape et så godt liv du kan, for deg selv, din familie og dine venner.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. Innvandring
  3. George Floyd

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Hun kjenner på både rasisme, kvinnehat og transfobi. Nå løftes svarte transpersoners rettigheter frem.

  2. KRONIKK

    Vinn eller forsvinn for demokratiet i USA?

  3. KULTUR

    Hva kan filmer som «Tatt av vinden» lære oss om rasisme før og nå?

  4. KOMMENTAR

    Rasisme er mer enn mange tror, men hvor mye mer?

  5. KOMMENTAR

    Jeg er ikke hvit. Jeg er pigmentmoderat.

  6. A-MAGASINET

    « ... A change is gonna come», har amerikanere sunget i tiår etter tiår. Men er det mulig å endre Amerika?