Kronikk

Dette skjer med meg. Kan du tenke deg hvordan mindre privilegerte minoriteter blir behandlet? | Sony Kapoor

  • Sony Kapoor
    Sony Kapoor
    Direktør, tankesmien Re-define

Institusjonalisert rasisme, systemisk intoleranse og tankeløse fordommer er altfor utbredt, skriver Sony Kapoor. Twittertråden hans om dette gikk viralt. Foto: Signe Dons/Twitter

Institusjonalisert rasisme, systemisk intoleranse og tankeløse fordommer er altfor utbredt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Videoklippet der George Floyds liv får en brå slutt, var barbarisk, og vi i Europa er med rette forferdet.

Rasistiske voldshandlinger som den Anders Behring Breivik utførte, er fremdeles relativt sjeldne i Europa. Men institusjonalisert rasisme, systemisk intoleranse og tankeløse fordommer er altfor utbredt.

Mørkt uten mørketall

Tallene forteller én og samme triste historie.

Etniske minoritetsgrupper i store deler av Europa opplever trakassering og til og med vold, der mange sier at de ikke tar seg bryet med å politianmelde, fordi det «ikke ville forandre noen ting». Dessuten oppgir offisiell statistikk for lave tall om rasistiske episoder. Selv uten disse mørketallene er tilfellene som til slutt ender opp i statistikken, ille nok.

Nesten halvparten av jødene i Europa har vurdert å emigrere fordi de ikke føler seg trygge, og islamofobi er nå blitt vanlig i store deler av Europa.

Til tross for at etniske minoritetsgrupper utgjør 10 prosent av Europas befolkning, er de grovt underrepresentert i økonomiske, politiske og kulturelle maktposisjoner over hele kontinentet. Deres bortimot totale fravær er særlig påfallende i maktstrukturene i EU, som ellers er en forkjemper for liberale verdier.

Men uansett hvor ille statistikken ser ut, er tallene upersonlige. De forteller bare en del av historien og er vanskelig å forholde seg til. For å gjøre det mer personlig delte jeg noen av mine egne erfaringer på Twitter, i håp om at det ville utløse en #metoo fra andre minoritetspersoner med makt og innflytelse og bidra til forandring.

Sjokk og ydmykelse

Mine opplevelser utgjør ikke mer enn 1 av 100 på en skala over rasistiske ydmykelser. Som medlem av den globalistiske eliten kan jeg simpelthen ikke vite hvordan det må oppleves å være syrisk asylsøker eller romfolk. Men hvis dette kan skje med meg, kan du tenke deg hvordan mindre privilegerte minoriteter blir behandlet?

En toppjobb beskytter deg ikke mot rasisme. Jeg tilbrakte juledagene hos min daværende, danske kjæreste da hennes mor tilfeldigvis spurte meg: «Hvordan vet jeg at du ikke slår min datter med et belte? Folk fra din del av verden gjør jo det.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt et treffende svar, men alt jeg erindrer nå, er sjokket og ydmykelsen.

Tilværelsen hjemme i Storbritannia var fin, bortsett fra at jeg fra tid til annen ble kalt for «paki», ble spyttet på eller angrepet, særlig når jeg våget meg ut fra det kosmopolitiske London.

Men det var først etter at jeg «tilfeldigvis» begynte å bli stoppet av politiet i kjølvannet av bombeattentatene i London i 2005, at jeg forsto hvilke utfordringer afrikanske og karibiske londonboere og svarte newyorkere måtte håndtere til daglig.

Brun brite i Oslo

Den første utfordringen ved å flytte til Oslo for å gi råd til regjeringen, var at det var nesten umulig å få leie en leilighet som brun brite. I hvert fall i den riktige delen av byen. Uten en blond, norsk venn ved min side måtte jeg kanskje ha ventet i måneder fremfor uker.

Til tross for at jeg i årevis fløy tre–fire ganger i uken, var jeg knapt noen gang blitt kontrollert på flyplassene, inntil norsk tollvesen «tilfeldigvis» bestemte seg for å plukke meg ut i køen. Det skjedde mer enn halvparten av de drøyt ti gangene jeg landet i Oslo.

Foto: Aftenposten 2. april 2008

Når dette var alt som skulle til for at jeg mistet appetitten og nattesøvnen, kan jeg ikke engang forestille meg emosjonelt hva jøder, romfolk og svarte amerikanere må gjennomgå når de dag etter dag opplever ren skjær diskriminering.

Nettene før jeg skulle fly hjem til Oslo, var spesielt ille. Den forferdelige forutanelsen fikk det til å knyte seg i magen, og jeg var ute av stand til å tenke på noe annet enn hvorvidt jeg ville bli plukket ut igjen og hvor hjelpeløs jeg var, uten å kunne gjøre noe med det.

En halvveis unnskyldning

En dag ble det for mye. Jeg mistet både tålmodigheten og høfligheten og laget stort oppstyr. For bare å få en halvveis unnskyldning og stans i trakasseringen, måtte det til et debattinnlegg og intervju i Aftenposten, samt et innslag på landsdekkende TV.

Dette burde ikke ha vært nødvendig.

Få andre som blir utsatt for rasisme, har mulighet til å få oppreisning på denne måten. Samme uke fikk jeg gratis drosjeturer med pakistanske og somaliske sjåfører. På en pub mottok jeg applaus fra folk som takket meg for å ha stått frem med min mening, men jeg visste knapt hvordan rasisme kjennes.

Det gjorde de.

«Hører ikke hjemme»

Jeg bodde flere år i Berlin, der jeg var rådgiver for myndighetene om eurokrisen. Oppholdet var for det meste hyggelig, inntil jeg ble jaget av skinheads.

Jeg var på Kypros etter invitasjon fra regjeringen da politiet skilte meg fra familien min uten annen grunn enn at jeg var brun i huden og sto utenfor en dyr restaurant, der de sa at «jeg ikke hørte hjemme».

Ikke én eneste gang har jeg fløyet via Island, ofte som eneste fargede passasjeren om bord, uten at jeg er blitt tatt til side for ekstra utspørring. I 2012 ble jeg påkjørt av en bil i Brussel, der jeg var rådgiver for EU, men politiet opprettet ikke sak. Noen ganger lurer jeg på om min hudfarge hadde noe med det å gjøre.

Som lidenskapelig Europa-tilhenger uttalte jeg meg i Brexit-debatten. Dette utsatte meg for vrede fra mange brexitforkjempere som mislikte både EU og minoriteter, og særlig minoritetspersoner som forsvarte EU. Jeg mottok drapstrusler dagen etter at min venn, Labour-politikeren Jo Cox, var blitt drept. Etter brexit økte antallet rasistiske fornærmelser drastisk.

Les også

Kronikk av Mariam Kirollos: Ingen bedre tid enn nå. La oss diskutere UDIs behandling av mennesker.

Hva vil mine barn oppleve?

Som nybakt far var det spesielt urovekkende at fremmede kom og banket aggressivt på døren vår i London. Det gjorde meg bekymret for barna. Én ting er å bli gjort utrygg personlig, men å frykte for dine barns sikkerhet er tusen ganger verre. Jeg kan ikke forestille meg den pine flyktninger opplever. Husker du Alan Kurdi?

Hvor i verden kan mine engelsk-indisk-svensk-norske barn vokse opp uten å måtte oppleve selv den mildeste form for #rasisme, slik som jeg har møtt? Ingen steder!

Jeg er tilbake i Oslo etter min egen Brexit. Tilbake i det velkjente, men deprimerende mønsteret der folk ber meg om å «dra hjem igjen», enten jeg snakker hos NRK om å diversifisere norsk økonomi eller skriver i Aftenposten om å reformere oljefondet eller om utbredt diskriminering i samfunnet.

Uenig i min analyse? JA.

Ad-hominem, rasistiske angrep? NEI.

Norge har et akutt behov for å ta imot innvandrere, ut fra ren egeninteresse. «Don’t put a knee on their necks.»

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Rasisme
  2. George Floyd

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Ikke kan man bruke n-ordet, og ikke kan man sparke homofile. Snart er det ingen å se ned på.

  2. ØKONOMI

    Går ut mot diskriminering i tek-bransjen

  3. HISTORIE

    Bildet av Michael Siegel var et forvarsel. Det norske jøder senere ble utsatt for, var langt verre.

  4. KRONIKK

    Ender protestene med bare nok en rapport?

  5. KRONIKK

    Tre byråd med ulik politisk farge har båret frem nye Deichman. Det forplikter.

  6. KRONIKK

    For 100 år siden ble disse hyttene omtalt som «kongolandsbyene»