Kronikk

Da Haakon 7. kom hjem | Carl Emil Vogt

  • Carl Emil Vogt
    Forsker ved UiT Norges arktiske universitet og HL-senteret

Oslo 7. juni 1945. En jublende folkemasse på Karl Johan ønsket Kong Haakon og kronprinsesse Märtha velkommen tilbake til Norge. «Frihetsbilen» A1, en Buick Roadmaster fra 1939, ble igjen brukt under årets 17. mai, da kongeparet overraskende kjørte gjennom hovedstadens gater. Ingvald Møllerstad

I vanskelige tider trengs sterke symboler og varige institusjoner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fredsvåren 1945 var preget av feiringer: 7. og 8. mai, kronprinsens hjemkomst 13. mai, 17. mai, regjeringens hjemkomst 31. mai og da general Ruge kom 3. juni.

Til å begynne med var festene spontane og improviserte, etter hvert stadig bedre regissert.

Kong Haakons hjemkomst den 7. juni var kulminasjonen og toppunktet i rekken av festdager. Politiet anslo folkemengden i Oslo sentrum til over 400.000 denne dagen.

Kronikkforfatter Carl Emil Vogt. Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter

Kongen ble hyllet over hele landet som en nasjonalhelt kanskje uten sidestykke i moderne norsk historie. Statsminister Christian Michelsen i 1905 og kong Christian Frederik i 1814 er mulige paralleller.

En kvinne fortalte mange år senere at hun i 1945 syklet til Oslo for å se kongen. Da hun og venninnen kom til Rådhusplassen rundt klokken 22 om kvelden 6. juni, hadde mange allerede installert seg, noen med soveposer. Selv overnattet de hos slektninger, men var oppe ved 04-tiden for å sikre seg plass ved Slottet. Det regnet:

«Men den dagen var det ingen ting som kunne ødelegge stemningen og det gode humøret. Jeg tror det var kl. 12 splittflagget ble heist på Slottet. KONGEN VAR KOMMET HJEM. Da braket jubelen løs. Jeg tror det er vi som har opplevd krigen, som best forstår hva freden og Kongehuset betydde, og den ubeskrivelige gleden vi følte.»

Les også

Åtte lærdommer for årets 8. mai fra en krigsfange og tidsvitne

Kongens symbolske makt

Kongen og kongehuset er en sterk institusjon med stor symbolsk makt, såfremt institusjonen blir forvaltet klokt og utviklet i tråd med rådende normer og verdier. Under okkupasjonen hadde alle andre nasjonale institusjoner enten vært overtatt, svekket eller tilsmusset av okkupantene eller Nasjonal Samling.

Fra eksil fremsto kongen som lederen for det frie Norge. Når han en gang kom hjem, ville okkupasjonsmarerittet være over. For mange hadde dette vært håpet og drømmen helt siden kongen forlot landet. Et av Arnulf Øverlands første illegale dikt var Til Kongen, og ble voldsomt populært. Mange kunne det utenat. Der het det:

«Mot usseldommen, sviket,

mot nidings leiesvenn,

står samlet hele riket,

vi venter dig igjen.

Om våpenløse, svake,

vi holder ennå stand,

vi venter dig tilbake,

her er ditt folk, ditt land!»

7. juni var ingen tilfeldig dato. Det var nøyaktig fem år siden kongen hadde måttet forlate landet, og 40 år siden uavhengigheten fra Sverige i 1905. Syvende juni passet dessuten for Haakon den syvende.

Datoen var symboltung, men det var også mannen. Kongen hadde gjennom okkupasjonen vært regnet som det fremste og mest samlende motstandssymbolet. Tilsynelatende sluttet alle, kommunister som høyreorienterte, opp om kongen. Han ble sett som hevet over partiene og bæreren av norsk selvstendighet og suverenitet.

7. juni 1945 ankom kong Haakon fra London og gikk i land på Honnørbryggen i Oslo fra skipet «Norfolk». Kronprinsesse Märtha med kronprinsbarna går bak ham. Ingvald Møllerstad

Det var ikke først og fremst mennesket Haakon som ble tatt imot på Honnørbryggen, men statsoverhodet, motstandssymbolet H7. Barn hadde illegalt malt H7 på vegger, det ble strikket H7-votter og sunget kongesangen i skjul. Kongens taler i BBC ble spredt i illegale aviser og hadde vært et ulovlig samlingspunkt.

Kongen dominerer historiefortellingene

I dag virker interessen for andre verdenskrig umettelig.

Det produseres TV-serier og utstillinger, bøker og historiemagasiner. Kongen blir skrevet frem som sentral aktør i biografier og på film. Blir kong Haakons rolle i krigshistorien mer dominerende ettersom tiden går?

De vanligste fortellingene om «kongens nei» tyder på dette: Avvisningen av tyske krav om å anerkjenne Quisling som statsminister i april 1940 og avvisningen av kravet om å abdisere i juli 1940. I begge disse tilfellene har regjeringens rolle en tendens til å forsvinne. Slik blekner de fleste aktører til fordel for kongen.

Okkupasjonsmakten hadde gjort sitt til å løfte kongen opp til voldsom popularitet. Først ved å forsøke å ta livet av ham i bombeangrep, deretter ved å kreve ham avsatt etter at han gikk i eksil.

Et forbud mot «propaganda» for kongehuset ble strengt håndhevet fra høsten 1940. Bønnen for kongefamilien ble sløyfet i kirkene. Nasjonal Samling angrep kongen som engelsk agent og etter hvert venn av Sovjetunionen. Quisling satte seg selv opp i konkurranse til «eks-kongen», som statsoverhode med en egen «førergarde» og kontor på Slottet. Det provoserte.

Folk strømmet til Slottsplassen i mai 1945. Vidkun Quisling hadde i 1942 innrettet sitt rikskanselli i kongefamiliens dagligstue. En stor vaske- og ryddejobb måtte til før kong Haakon kom hjem en måned senere. NTB scanpix/Kihle Aage

Kongen var det første motstandssymbolet allerede fra våren eller sommeren 1940. Slik forble det krigen ut. En motstandsgruppe kalte seg «Kongshirden», en kommunistisk motstandsavis «Alt for Norge».

På kong Haakons 70-årsdag, 3. august 1942, ble hundrevis arrestert rundt om i landet for å ha gått med «kongeblomst», mange av dem ble satt inn i fangeleir noen dager til skrekk og advarsel. Den politiske Folkedomstolen straffeforfulgte «kongepropaganda». En mann i 40-årene ble for eksempel dømt for å ha ropt «Leve Kongen!» utenfor Martins Kro.

Les også

Se de historiske bildene: Kongeparet kjørte i «Frihetsbilen» gjennom Oslo

Demokratiets forsvarer

Kanskje ble kongen oppfattet som demokratiets fremste forsvarer.

Helt fra 1928 hadde det sirkulert anekdoter om at kong Haakon hadde sagt: «Jeg er også kommunistenes konge.» I skildringene av 7. juni 1945 omtalte Aftenposten ham som «folkets første tillitsmann».

Sentralt i disse forestillingene sto ideen om kongen som demokratisk valgt fordi han hadde bedt om folkeavstemning i 1905 – mot ledende norske politikeres vilje. «Kongens nei» til tyskerne og Quisling passet for mange inn i dette:

Der norske politikere og militære, kort sagt systemet, hadde sviktet og tapt, sto kongen fast.

En jublende folkemasse ønsket kongefamilien velkommen tilbake til Norge 7. juni 1945. NTB scanpix

Markeringene 7. juni 1945 demonstrerte et ektefølt engasjement for kongen fra svært mange nordmenn. Dagen ble brukt samlende. Kongens betydning var kanskje aller størst som uskadet og styrket symbol og institusjon – i personlig skikkelse – når nær alt annet føltes usikkert og måtte bygges opp på nytt.

I vanskelige tider trengs sterke symboler og varige institusjoner. Da hadde man H7.

Carl Emil Vogt er forsker på programmet «I en verden av total krig: Norge 1939–1945» ved UiT Norges arktiske universitet og HL-senteret. Han arbeider for tiden med en bok om kong Haakon som motstandssymbol og politisk konstruert helt.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Demokrati
  2. Kong Haakon 7.
  3. Kronikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Kong Harald er i dag eneste tidsvitne på Akershus festning. Det ligger en advarsel i dette.

  2. KRONIKK

    Da freden slapp løs, var det som å løfte av en trykkoker

  3. DEBATT

    Kong Haakon valgte ikke selv å komme hjem 7. juni

  4. NORGE

    Kongeparet kjørte i «Frihetsbilen» gjennom Oslo

  5. A-MAGASINET

    Nå kan du få et unikt innblikk i dagboken til kronprinsens høyre hånd under krigen

  6. A-MAGASINET

    Denne Hitler-signaturen skulle koste over 10.000 nordmenn livet