Kronikk

«Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??» | Jonas Andreassen

Plutselig er det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen.

Vi som jobber tett på ungdommen, vet at det oppleves farlig der ute, farligere enn det faktisk er. Vi vet at de som raner, truer og banker ikke er monstre, men ungdommer med egen bakgrunn og egne utfordringer, skriver politibetjent Jonas Andreassen. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Pravosudov Yaroslav / Shutterstock / NTB scanpix

  • Jonas Andreassen
    Jonas Andreassen
    Politibetjent, Oslo Politidistrikt
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I starten av det nye året ble en ung gutt på 15 år ranet av tre unge gutter i Oslo. En av ranerne viste frem en kniv, og utbyttet av ranet var en klokke.

Gutten fikk raskt kontaktet foreldrene sine, som gjorde det voksne bør gjøre i slike tilfeller: De ringte politiet.

Politiet var kjappe med å identifisere gjerningspersonene, og kort tid etter sto politiet hjemme i stuen hos en av dem. I jakkelommen hans fant politiet klokken og kniven som ble vist frem under ranet. Godt politiarbeid!

Patruljen tok deretter kontakt med foreldrene til gutten som ble ranet, for å fortelle den gode nyheten. Gjerningspersonene var tatt, ransutbyttet var sikret. Så kom reaksjonen til offeret: «Faen!

Hvorfor reagerte han som han gjorde?

Du må ikke si det til noen

Han var sint fordi foreldrene involverte politiet. Og han var redd. Redd for at han nå må se seg over skulderen når han er ute og går, redd for represalier fra gjerningspersonene fordi han «snitcha».

Hvis du er ungdom i dag og blir utsatt for urett, må du ikke si det til noen. Ikke si det til mamma, ikke si det til pappa, ikke si det til lærerne, og for all del, ikke involvér politiet. Gjør du det, er du en «snitch».

Jonas Andreassen er politibetjent i Oslo.

Ikke bare er det gjerningspersonene som kaller deg «snitch», men hele skolen snakker om at du «snitcha, din morrapuler ...».

Ja, jeg skrev gjerningspersonene. De opererer sjelden alene. De er mange, og de har gjerne hele vennegjengen i ryggen. Hva skal du gjøre, annet enn å si at du ikke er «boss»? Annet enn å kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakken, og ta imot slagene? For hvert slag blir du sintere og sintere og sintere, men du er like forbanna hjelpeløs.

Hvis du sier ifra til mamma og pappa, må du iallfall forsikre dem om at de faen ikke må gå til politiet. Du må få mamma og pappa til å skjønne hvor farlig det er der ute, hvor tøft miljøet er, at du ikke vil at dette skal bli noen sak, at du ikke vil være redd.

Du må ikke ta tak i hendelsen

Jeg snakket med en kollega her om dagen. Siden han jobbet i politiet, ble han spurt av en nabo om å videreformidle til oss på forebyggende at sønnen i huset var blitt fratatt jakken sin av en navngitt gutt.

«Fin jakke! Kan jeg få den?» Noen dager senere sendte sønnen melding til gutten og spurte om han kunne få tilbake jakken sin. «Har den ikke lenger ...»

Ikke mer. Ikke mindre. Fire ord.

Så da sier man ifra til pappa at den jakken, den får jeg ikke tilbake.

Pappa føler han må si noe til noen, så han sier ifra til politimannen han kjenner, men sier samtidig at dette ikke skal tas tak i. Ingen skal foreta seg noe med denne gutten. Han tenkte bare det var greit for oss å vite. Informasjon om alvorlig kriminalitet uten avsender.

For hva skjer med sønnen hans hvis politiet oppretter sak, drar hjem til gutten, ransaker, plasserer han i sofaen og viser moren hans utskrift av de fire ordene han skrev til sønnen? Hva venter sønnen hans da?

«Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??»

Farlig å la taushet og frykt råde

Plutselig er det å si ifra til en voksen blitt verre enn å rane noen. Det kan iallfall mange ganger føles sånn, for fokuset på «snitchingen» overskygger fort ranet.

«Greit at du ble rana, men «snitche» gjør du faen ikke, rotte!»

Vi må være trygge, gode voksne som jobber sammen for å stoppe denne kulturen. Hvis ikke vil den bare fortsette å vokse. Hver gang noen velger taushet i frykt for represalier, får kulturen næring.

Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne legge ned arbeidet vårt og la trusselutøvere få styre fritt. Bare gi dem definisjonsmakten over hva som er rett og galt og la dem være lovgiver, dommer og bøddel i samfunnet.

Istedenfor må vi følge opp alle disse sakene, igjen og igjen og igjen, og vise våre barn og unge at de får hjelp når de trenger det og at de må fortsette å gjøre det vi har lært dem siden de var små: Si ifra til en voksen.

De er ikke monstre

Vi må fortsette å lære våre barn og unge at vi skal stå opp mot urett og ikke la frykten stoppe oss. Ikke bare for seg selv, men for hverandre også.

Ikke kall vennen din «snitch». Ikke gjør det! Hold heller rundt hverandre, vis støtte og stå sammen. Sammen er dere utrolig sterke.

Vi som jobber tett på ungdommen, vet at det oppleves farlig der ute, farligere enn det faktisk er. Vi vet at de som raner, truer og banker ikke er monstre, men ungdommer med egen bakgrunn og egne utfordringer.

Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne legge ned arbeidet vårt og la trusselutøvere styre fritt, skriver kronikkforfatteren. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Vi vet at disse guttene og jentene ofte ikke er tøffere enn andre, men at de også er ungdommer som trenger hjelp. Vi må slå ned på uretten de begår, men også hjelpe dem slik at det ikke skjer igjen.

Mange av dem trenger noen som setter ordentlige grenser, en pappa som er til stede eller en mamma som ikke slår. De trenger noen som sier ifra. Noen som sier ifra til en voksen. Vi må tørre å ansvarliggjøre dem for handlingene deres, men også holde rundt dem, og gi dem en klem når de trenger det. Det er det kanskje ingen andre som gjør.

Mine råd til foreldre med ungdommer som sliter

Jeg er klar over at det ikke alltid er lett å være forelder. Spesielt ikke når barna kommer hjem og er blitt utsatt for noe som er svært skremmende, livredde for å fortelle det til noen, for gjør de det, så skal de «blæstes». Om de derimot sier ingenting, er de det perfekte offeret, samtidig som de gir hele denne ødeleggende kulturen næring.

Så hva kan foreldrene si til ungdommene? Hvilke råd kan de gi? Dette:

  • Ikke la disse guttene og jentene få styre dere med trusler.
  • Ikke la dere kue til å være det perfekte offer. Dere må gjøre dere til de dårligste og kjipeste ofrene der ute, slik at risikoen for å bli tatt er mye større enn gevinsten av ugjerningen.
  • Dere må vise at dere ikke aksepterer å bli ranet, truet, slått og tvunget til å kysse sko, men at dere istedenfor står opp mot urett – og sier ifra til en voksen.

Hjelp forebyggende politi å hjelpe

Hva kan man som foreldre gjøre, da? Hva skal man gjøre når man slites mellom følelsen av å måtte handle og redselen for at barnet skal bli utsatt for represalier? Hva kan man gjøre der man sitter mellom barken og veden?

Ta kontakt med forebyggende politi! Vi er tett på ungdommene deres, vi kjenner miljøene de beveger seg i, og vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe dere med å belyse alternativene i en mørk situasjon. Kanskje kan vi gjøre en stor og skummel verden til et litt mindre og tryggere sted.

Vi kan hjelpe dere med å stå opp mot urett og stille dem som utfører ugjerningene til ansvar for handlingene sine. På den måten kan vi kanskje også hjelpe de barna der ute som trenger at noen sier ifra til en voksen, som trenger å bli stilt til ansvar, som trenger grenser, og som trenger at noen ser dem når kanskje ingen andre gjør det.

På den måten kan vi sammen hjelpe barna våre.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Politiet
  2. Barn og unge
  3. Ungdomskriminalitet

Relevante artikler

  1. FORELDRELIV

    Psykologen forklarer: Derfor er kule foreldre det motsatte av hva tenåringen trenger

  2. A-MAGASINET

    Barn lyver. Barn glemmer. Vil du ha sannheten? To ord kan være nøkkelen.

  3. FORELDRELIV

    Mange slutter aldri å blande seg inn i foreldrenes liv. Derfor er det på tide å gi slipp

  4. A-MAGASINET

    Hamza (15) og Ahmed (16) er to av Oslos tyngste ungdomskriminelle. Mange er redde for dem. Ingen har klart å stoppe dem.

  5. FORELDRELIV

    Dårlig forhold til foreldrene kan forstyrre oss i voksenlivet. Derfor bør du ta grep.

  6. A-MAGASINET

    Hedvig Montgomery: Hun vil straffe barna med trappesitting. Hun vil prate om følelser.