Kronikk

Generasjon prestasjon. Generasjon perfekt. Generasjon politisk korrekt.

  • Mona Sørensen

Under 2. verdenskrig hadde vi noe å kjempe for, men spurte oss selv hva vi skulle kjempe med - hva vårt våpen var. Nå vet vi at vi kan bruke ord som våpen, men må finne ut hva vi skal kjempe for, skriver innleggsforfatteren. Foto: Fotolia/ NTB Scanpix

Til ungdommen - et essay om å fortelle sin historie og å lytte til andres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Videoene i teksten er fra APTV-serien #fraungdommen.

En overveldet elev stirrer ut i luften. De har nettopp blitt presentert oppgaven de skal levere som bidrag i konkurransen til Fritt Ord; «Ytringsfrihetens helter og antihelter». Mange av dem er fremdeles tilsynelatende i sjokk over at de må skrive 5 sider – syyyykt mye altså — om noen de ikke har kjennskap til, som har gjort noe for et diffust og omfattende begrep de ikke egentlig har et forhold til.

Meningsløst altså. Timer av deres liv de aldri får tilbake. Lol, lzm!

Eller, de skjønner jo problemstillingen. De er jo ikke dumme. De vet at det er mange land hvor innbyggerne ikke har mulighet til å si det de ønsker. De vet at det er mennesker som likevel tar bladet fra munnen, risikerer liv og lemmer ved å stille kritiske spørsmål eller opponere mot makthaverne. De vet om Grunnlovens § 100 som sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted».

Det er bare det at det er så utrolig mye jobb med den oppgaven, og da bør det være viktig for dem – what’s in it for me, liksom?

Feministen Emma Watson eller Hermine i Harry Potter?

«Ta utgangspunkt i noe dere synes er viktig», sier jeg og skriver lister på tavla. Kvinnekamp, homofiles rettigheter, rasisme, religion, samfunnskritikk. Virginia Woolf, Martin Luther King, Nelson Mandela, Arnulf Øverland, Salman Rushdie, Henrik Ibsen.

Jeg ser at de ikke vet hvem de fleste er, så jeg forklarer. «Hadde det ikke vært for Virginia Woolf som mente at kvinner burde ha «a room of ones own», hadde vi ikke hatt Gerd Brantenberg, Tove Nilsen, Vigdis Hjort og så videre», sier jeg, og får hevede øyenbryn til svar.

Teksten fortsetter under videoen

«Emma Watson har dere vel hørt om da? Hæ? Ikke? Hun som spiller Hermine i Harry Potter? Ja, hun, ja! Hun står også på skuldrene til Collett, Ibsen og Woolf, når hun taler feminismens sak på FNs talerstol!

«Historie», sukker en av dem. «Ja, det er i lys av historien at vi må forstå vår egen historie», sier jeg og lurer på om vi har sittet så lenge på vår egne føtter at de har blitt nummen. Jeg blir svett av at elevene ikke skjønner hvor mye arbeid det ligger i alt de har foran seg, og at de ikke vil ta inn over seg at det er nettopp ytringsfrihetens helter som har bygd opp samfunnet de nyter godt av.

Hva hadde skjedd om Camilla Collett ikke hadde engasjert seg for kvinnesaken? Hvis ikke Øverland hadde ment at kristendommen var den tiende landeplagen? Hva hvis Mykle ikke hadde skrevet Sangen om den røde rubin og blitt anmeldt for pornografisk innhold? Da hadde vi ikke hatt det liberale samfunnet vi verdsetter så høyt, 50 Shades of Grey hadde ikke sett dagens lys, og seksualitet ville forblitt et tabu-emne.

Hva er greia med Märthas engler?

E.L.James’ internettfenomen av en roman kan man for øvrig diskutere om er en fordel eller en ulempe, og predikant Hallesby ville nok vært over seg av den skitne strømmen av porno og vold som flyter gjennom vårt land, 80 år etter at han prøvde å advare mot det, men det er en annen sak. Poenget er at vi har et liberalt samfunn, hvor alle kan si det de vil.

Hvorfor sies det så mye uviktig da? Hvorfor er avisene fulle av «Slik blir du kvitt magefettet»? Hvorfor trekker programmet «Åndenes makt» så mange seere? Hvorfor ser vi «Paradise Hotel»? Og hva er greia med Märthas engler? Gjør det liberale samfunnet oss dummere? Burde vi bare gått tilbake til det pietistiske samfunnet vi hadde på 1800-tallet?

Ytringsfrihetens helter

Prezien på lerretet ved siden av er full av viktige sitater. «Ytringsfrihet er å kunne si det andre ikke liker å høre» (George Orwell). «Forskjellen på et fritt og et ufritt samfunn er at i det førstnevnte har man mulighet til å fortelle og gjenfortelle sin egen eller andres historie.» (Salman Rushdie). «Vold begynner der ordene tar slutt.» (Flemming Rose).

Jeg skuer ut over elevene. De er unge. De er usikre på seg selv, hverandre og meg. Redde for å si noe galt som kan trekke dem i karakter. Jeg kjenner meg igjen i dem. Det å tørre å si noe man bare tror, når man ikke er helt sikker, er utfordrende.

Teksten fortsetter under videoen

Derfor er det viktig å bli sikker, viktig å diskutere saker, finne ut om det man trodde likevel ikke var sånn – det er nesten viktigere, enn å finne ut at det man trodde faktisk var sant, eller å si det politisk korrekte.

Jeg er sikker på at de fleste av elevene likevel blir reflekterte bidragsytere i AS Norge. De må bare bli utfordret først. Vi bør ikke bare gi elevene fakta og fiksjon, men også friksjon , for å si det med Ove Eides ord. De må engasjeres!

Det er så lett å hate

«Vi får prøve å engasjere dere i noe dere synes er urettferdig da. Skriv ned noe dere virkelig hater», sier jeg, med trykk på «hat».

Elevene ser prøvende på hverandre . «Er det lov å skrive navn da? Må det begrunnes? Hvor langt skal det være? Får vi karakter på det?»

Noen er ferdige på en, to, tre. De peker på hverandres lapper og ler. Kim Jung Il. Rosabloggere. Nettroll. Religion. X’en. Fotballidioter. Idioter generelt. Hatet får grobunn. Det summes mellom elevene. «Ja, det haaaater jeg», sier de, og i hodet mitt synger Ragarockers: «Ja, er det ikke deilig, å ha noen å hate, er det ikke herlig å ha noen å hate…». Så lett det er å mislike. Så lett det er å la seg flyte med i en elv av hat.

Når alle er ferdige, leser noen av dem opp sine hatobjekter. Alt fra «homofobe folk» til det å tråkke i hundebæsj blir nevnt. De er ikke nådige i sine dommer.

En jente hater falske folk. Hun sier det langsomt og med trykk på alle ordene, samtidig som hun rynker brynene i en foraktelig mine. Flere henger seg på. «Mmm. Det er sykt irriterende».

Spillet om å få flest likes

«Okei. Nå skal dere skrive tre ting som er bra med det dere hater, eller som kan forklare det.» «Det er INGENTING som er bra med falske folk! De sier bare det du vil høre, og så gjør de noe annet. Akkurat som om de har masker på.

Innleggsforfatter Mona Sørensen. Foto: Privat

Du vet liksom aldri hvor du har dem hen, eller hva de egentlig mener. Som om de spiller et spill hvor det handler om å få flest likes. De leker bare venninner, uten å være det.» Likevel finner de forklaringer, og hatet avtar. Jeg er ganske glad for at jeg er oppvokst i en tid hvor det ikke fantes hverken Facebook eller Snapchat. Dagbøkene mine ligger i en eske på loftet, og når jeg av og til – hvert skuddår – finner ut at jeg skal lese dem for moro, så er det med like stor angst for å lese noe kleint, noe som skal gjøre at jeg ikke liker den yngre versjonen av meg selv. Jeg er stort sett enig med meg selv om at det er greit at det forblir i boksen.

Knausgård er min rake motsetning i så måte. Han skriver åpent om sår barndom og usikker ungdom— og voksentid, og han blir lest fordi det er så stor grad av gjenkjennelse i tekstene. For det å være menneske, er det å feile, og Knausgård er menneskelig så det holder. Å leve er det å svike og bli sveket, å elske og å bli forlatt. For meg, for deg, for kronprinsesser og Hvermannsen.

Derfor er det viktig at Knausgård tøyer grenser og utleverer seg selv. Hvorvidt han var nødt til å utlevere andre i samme slengen er selvfølgelig til diskusjon, men det er en kjensgjerning at vi ikke lever i et vakuum. Min historie blir min historie fordi andre gjør som de gjør, skriver som de skriver og sier noe som har noe å si for meg.

Raushet og skam

I kjølvannet av Knausgård kom journalisten Kathrine Aspaas ut med boken Raushetens tid for noen år siden. Før boken kom ut skrev hun for Aftenpostens næringslivsredaksjon, og ytret seg om viktige og kompliserte emner som krevde høy konsentrasjon og analytisk evne. Hun var en godt utdannet siviløkonom med gode referanser. Likevel kvidde hun seg for å utgi boka. Hvorfor? Går det an å være usikker på en bok om å være raus med seg selv?

Etter å ha lest den, tror jeg forstår hvorfor. Gjør denne øvelsen med deg selv: tenk på det pinligste, såreste eller verste du har opplevd. Din største frykt eller din største skam.

Kunne du tenke deg å si det høyt? Til en venn kanskje? Skrive det på Facebook? Fortelle det til hele verden? Hvorfor ikke? Kjenner du angsten i halspulsåren, den metalliske smaken av skam i munnen? Er du redd for represalier, for å blottstille deg for hugg?

Teksten fortsetter under videoen

Det er nettopp det Aspaas gjør når hun utleverer seg selv og sine dårlige sider for å skape rom for det uperfekte. Eller å være «flawesome» om du vil. Oversatt til norsk betyr feiltastisk at man erkjenner sine feil, og at man er villig til å gjøre noe med dem. I utgangspunktet høres det jo lett ut, men jo mer man tenker på det, jo mer durer alarmknappen. Du-du..du-du..du-du. Vil folk deg vel? Usikkerheten brer seg. Vil du bli latterliggjort? Burde strengt tatt holde maska. Taushet er gull. Taushet er safe.

«Det er ikke det perfekte som gjør at vi blir glade i andre mennesker, det er det uperfekte», sier Solveig i filmen «Flink pike». Jeg tror det er noe i det. Både fordi vi er misunnelige på de som fremstår som perfekte, men også fordi de som våger å vise svakhet er med på å normalisere det ellers retusjerte postmoderne samfunnet.

Men man skal være sterk for å vise seg svak, og det er derfor desto viktigere at mennesker som Lene Marlin står frem med sine historier om depresjon og veien ut, slik at de som er ikke er sterke nok likevel får sin historie fortalt gjennom andre. Taushet er nemlig ikke alltid gull.

Generasjon prestasjon, perfekt og politisk korrekt

Elevene mine skal skrive essays om ytringsfrihetens helter og antihelter. De er generasjon prestasjon. Generasjon perfekt. Generasjon politisk korrekt. Dessertgenerasjonen. Det er ikke rom for ikke å være bare god nok.

En av fire sliter statistisk sett med depresjon , det er flere såkalt flinke piker i klassen (eller kanskje de er dyktige jenter?), noen av guttene er mildt sagt åpen for debatt og må læres å skape rom for andre, og mange er bare tause.

Hva skal vi kjempe for?

Paradokset er at man trenger raushet for å tørre å si det man er redd for å ytre, og man trenger å si det man er redd for å ytre, for å skape raushet. Noen må starte, og jeg tror det var Aspaas’ inspirasjonskilde, Brené Brown, som fortalte om sine studier om sårbarhet, skam, og helhjertede liv. Hennes ytringer vil skape en bedre verden, og derfor er hun min helt. Det trenger vi spesielt i skolen, hvor elevene skal bli tøffe nok til å ytre seg og tøffe nok til å stå for det de mener er riktig og viktig, og samtidig evne å lytte til andre.

Under 2. verdenskrig hadde vi noe å kjempe for, men spurte oss selv hva vi skulle kjempe med — hva vårt våpen var. Nå vet vi at vi kan bruke ord som våpen, men må finne ut hva vi skal kjempe for.

Kanskje vi bør kjempe for våre liv, og ta eierskap til våre egne historier i første omgang? Og kanskje burde vi, for å utfordre egne fordommer, tørre å stille spørsmålet: «What’s your story?»

«Det å ta eierskap til våre historier er det viktigste vi kan gjøre. Historier om utenforskap. Om lykke. Om å miste jobben. Om brudd. Om tapt barndom. Ny vekst. Vi kan sørge, erkjenne, skrive og fortelle. Først til oss selv, deretter til noen som fortjener å høre.» - Brenè Brown

Ikke gå glipp av debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Råtten ungdomskultur? Tvert imot: Ungdom drikker mindre på Oslo vest

  2. Les også

    Det er på tide å handle

  3. Les også

    Mette-Marit forsvarer vestkantungdom

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ungdom

Relevante artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Straffbart å karikere profeten? Et absurd forslag. Hva sier Støre nå?

  2. KULTUR
    Publisert:

    Medierettsadvokat: «Å være blogger gir ikke et juridisk frikort»

  3. KRONIKK
    Publisert:

    De viktige verdiene i skolen er under angrep

  4. DEBATT
    Publisert:

    Vi har å gjøre med en kulturell elite som kjemper for å beholde et tradisjonelt sjangerhierarki

  5. SID
    Publisert:

    Det handler ikke egentlig om såkalt tykk eller tynn, men om idealer

  6. DEBATT
    Publisert:

    Når noen med 45 års erfaring på integreringsfeltet snakker, bør vi lytte