Kronikk

Nærmer vi oss tredje verdenskrig bygget på en sivilisasjonskamp mellom muslimer og vestlige?

  • Mohammad Usman Rana, forfatter av boken «Norsk islam» og skribent

Det er betimelig å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for teorien om at islam og Vesten er i krig mot hverandre. For det finnes tallrike alternative forklaringsmodeller på dagens situasjon – blant annet geopolitiske forhold, fattigdom, historiske årsaker og manglende demokrati. Ikke minst en kombinasjon av alle disse, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser libanesere og palestinere som setter fyr på amerikanske og israelske flagg under en demonstrasjon mot Israels bombing av Gaza i sommer. ALI HASHISHO

I motsetning til hva vi tror, lever vi i en fredfull tid.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Årets sensommer og høst har sprengt grensene for det bisarre.

Nyhetsbildet har vært preget av gjentatte high definition (HD)-videoer fra den levantiske ørkenen med en hjelpesløs oransjekledd amerikansk eller britisk fange i knestående, og en bøddel med erkebritisk London-aksent.

Mohammad Usman Rana. x

Fra å være vant til amatørfilmede henrettelsesvideoer med ristende mobilkamera når terrorister spredde sitt voldelige budskap, er vi nå i en tid der også terrorister i Midtøsten ser ut til å ha en mastergrad i markedsføring.Bildene er sylskarpe, redigeringen profesjonell og lyden klokkeklar. Terroristene snakker ikke arabisk eller urdu, men feilfri engelsk.

Videoene produsert av terrororganisasjonen som kaller seg «Den islamske staten i Irak og Levanten» (IS) spres raskt via Twitter og andre sosiale medier.

IS utgir ikke bare henrettelsesvideoer, men også videoer som kunne vært tatt ut fra scener i det populære voldsspillet Grand Theft Auto (GTA). IS-terrorister kjører rundt i irakiske landsbyer i pickups og massakrerer vilkårlige sivile.

På denne måten har terroristene skapt en skremmende nærhet til oss.

Deres groteske overgrep er noen tastetrykk unna, de snakker språk vi forstår og er en del av den ekshibisjonistiske Instagram-generasjonen – alt som gjøres skal lastes opp og publiseres.

Hendelser som henger sammen

Tidligere på sommeren, rett etter VM-finalen mellom Tyskland og Argentina, var det Israels herjinger på Gazastripen og rakettene til Hamas som dominerte nyhetsbildet.

Den snart 50 år lange israelske okkupasjonen som utvides med ulovlige jødiske bosettinger og den hermetiske lukkingen av Gazastripen, er konfliktens kjerne. Ruinerte hus i Gaza, lemlestede palestinske kvinner og barn med bekmørk fremtid i møte, utgjorde de menneskelige konsekvensene.

Tall fra FN viser at Israel tok livet av over 2100 palestinere, hvorav 70 prosent var sivile og 500 barn. Hamas på sin side drepte 66 israelske soldater og seks sivile israelere.

USA holdt sin beskyttende hånd over Israel, som er helt i tråd med stormaktens utenrikspolitikk de siste tiårene.

Dette til tross for at israelerne begår det Massachussetts Institute of Techonology (MIT)-professoren Noam Chomsky kaller statsterrorisme.

Europeiske land på sin side kom med lunken kritikk av Israel og ville ikke direkte fordømme landet for fremferden mot palestinerne.

USA-støttede Israels opptreden, IS' anti-vestlige hat og de amerikanskledede angrepene mot IS kan ikke sees isolert fra hverandre.

Den antatte overordnede sammenhengen nevnes sjelden i etablerte medier, men er den store elefanten i rommet; det at Vesten og islam er i en sivilisasjonskrig, og at det dyptgående gjensidige hatet er den drivende kraft i mange av konfliktene i verden i dag.

Få våger å snakke høyt om en mulig sivilisasjonskrig, bortsett fra i private sammenkomster eller på sosiale medier skjult bak anonyme navn.

Joacim Lund kommenterer:

Les også

Når humor blir blodig alvor

«Clash of Civilizations» – tesen om sivilisasjonskrig

Tesen om sivilisasjonskrig bygger på forutsetningen om at den muslimske verden forakter Vestens hedonisme, friheter og sekularisme. Mens den vestlige hemisfære ser ned på den muslimske verdens religiøsitet, konservatisme og manglende industrialisering.

Teorien ble lansert i 1993 av den amerikanske Harvard-statsviteren Samuel P. Huntington og utgitt i den kontroversielle boken « The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order» .

Huntington hevder at det ikke finnes en universell sivilisasjon og at perioden etter den kalde krigens slutt ville bli preget av sivilisasjonskrig. Han hevder også at den såkalte «islamske sivilisasjonen» ikke er åpen for demokrati eller mangfold; ergo vil den utgjøre en trussel mot den «vestlige sivilisasjonen».

Så, nærmer vi oss tredje verdenskrig som bygger på en sivilisasjonskamp mellom muslimer og vestlige? Er verden på det voldeligste nivået i historien?

I motsetning til hva vi tror, lever vi i en fredfull tid sammenlignet med fortiden.

En annen Harvard-professor, Steven Pinker, argumenterer i sin bok « The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined?» for at vi lever i den fredeligste æraen siden menneskehetens begynnelse.

Særlig etter andre verdenskrig har fred vunnet terreng. Blant annet nevner han at direkte dødsfall grunnet politisk vold som terror og krig bare utgjør hundredelsprosenter av alle dødsfall i verden i dag.

Likevel føler vi at konfliktnivået i dag er enestående høyt.

Det kan skyldes en ny medieverden, kjennetegnet av hyppige nyhetsoppdateringer der journalister beskriver hendelser ned til den minste detalj, gjerne ved hjelp av lyd og bilde. Nyheter sprer seg raskt rundt hele kloden ved hjelp av internett, og land og grupper kan ved få tastetrykk spre sin propaganda.

Dette skjerper de allerede steile frontene. På den ene siden hører vi muslimske terrorister true Vesten, og på den annen side blir vi vist bilder fra amerikanske droneangrep som tar livet av sivile muslimer.

Vi husker også godt George W. Bush' famøse korstogreferanse. Dette sementerer inntrykket av en verden i flammer, der Vesten og den muslimske verden kjemper en apokalyptisk sivilisasjonskrig.

Likevel er det betimelig å sette spørsmålstegn ved grunnlaget for teorien om at islam og Vesten er i krig mot hverandre.

For det finnes tallrike alternative forklaringsmodeller på dagens situasjon – blant annet geopolitiske forhold, fattigdom, historiske årsaker og manglende demokrati. Ikke minst en kombinasjon av alle disse.

En åpenbar svakhet ved teorien om at Vesten og islam står mot hverandre er at det er en intellektuelt problematisk øvelse å sammenligne et geografisk område med en religion.

Begrepet Vesten refererer til Vest-Europa, Nord-Amerika og kanskje New Zealand og Australia. Islam på sin side er en verdensomspennende religion med flere titalls millioner følgere også i Vesten.

Les også:

Les også

Kronikk: Tre grunner til at luftangrep mot ISIL er nødvendig

Unyttige generaliseringer

Imidlertid er den fremste svakheten ved teorien at den forutsetter at begge sivilisasjonene er monolittiske eller ensartede.

Den muslimske verden kan ikke forstås som en enhet med like verdier og mål, da mangfoldet er enormt. Det gjelder både graden av religiøsitet, ulike teologiske retninger, interesser og kultur.

Det er nesten fascinerende hvordan islam og den muslimske verden omtales i mainstream medier, som om dette var veldefinerte og avgrensede begreper.

Realiteten er at den «muslimske verden» er svært fragmentert, i form av ulike land med vidt forskjellig kultur og historie. Dessuten er det innad i landene en rik mosaikk av muslimer.

Eksempelvis ville en pakistansk muslim følt seg svært fremmed blant muslimer i Tanzania, og det finnes flere måter å være pakistansk muslim på. I Pakistan finnes både liberale og konservative muslimer, sjiaer og sunnier, deobandier og barelwier. Alle med et variert verdenssyn innenfor ett og samme land, innenfor en og samme religion.

Det er verdifullt å merke seg at generaliseringen av muslimer, ifølge religionsforsker ved Universitetet i Oslo Cora Alexa Døving, er blant grunntrekkene i islamofobien.

Hun skrev i Aftenposten 7. august 2011 at « å tillegge muslimer felles intensjon på grunnlag av essensialiserte karaktertrekk er islamofobi».

Islamofobien har til hensikt å marginalisere den individuelle muslimen og unyansert fokusere på muslimer som en homogen gruppe med felles mål og uten indre variasjoner. Ofte blir de mest høylytte og voldelige fremstilt som representanter for denne tilsynelatende homogene gruppen.

For ti år siden var det Taliban, og nå er det IS. Deres hat mot Vesten blir sett på som representativt for muslimer generelt, og på grunn av deres absolutisme anses de som et uttrykk for den vaskeekte islam.

Slik blir vestlige medier en propagandakanal for ekstremistgrupper som egentlig utgjør et forsvinnende mindretall av verdens muslimer.

IS skildres i dag som sunnimuslimer, mens sannheten er at IS er utdefinert fra sunni-islam spesielt og islam generelt av verdens mest autoritative islamske lærde.

Ett eksempel på dette er de 125 ledende ortodokse sunni-teologer fra hele verden som nylig skrev en religiøs erklæring i brevform til IS' leder Abu Bakr al-Baghdadi. Her fordømmes terrororganisasjonens handlinger fra et islamsk ståsted, deriblant forfølgelse av religiøse minoriteter.

En av disse ortodokse sunni-teologene er amerikanske Hamza Yusuf, som regnes å være den mektigste sunnien i den vestlige verden. I september i år holdt han en vidt publisert fredagspreken der han kalte IS for ahl-ul-iblees , som på arabisk betyr «Satans etterfølgere». Videre advarte han muslimer mot å tro at de er sunnier og bli lurt av deres ytre og falske fromhet.

Betegnende er det også at USA i den militære aksjonen mot IS har en allianse med sentrale sunniarabiske naboland som Forente Arabiske Emirater, Qatar og Saudi-Arabia.

Det må heller ikke glemmes at statistikkene er tydelige på at det i verdenssammenheng er muslimene selv som hyppigst blir ofre for terror.

National Counterterrorism Center, som er en rådgivende organisasjon under den amerikanske regjeringen, utga i 2011 en rapport som slo fast at muslimer fortsetter å ta hovedstøyten for terror. Og at flertallet av terroraksjonene som krevde mer enn ti liv fant sted i muslimske land.

I 2009 skrev Der Spiegel at Al-Qaida dreper åtte ganger flere muslimer enn ikke-muslimer. Pakistan er et av de muslimske landene som illustrerer dette poenget godt.

Ifølge den anerkjente pakistanske avisen Express Tribune har Pakistan mistet 49.000 liv siden 2001, både sivile i terroraksjoner og soldater i kamp mot terrorister. For tiden gjennomfører den pakistanske hæren militæraksjonen «Operasjon Profetens Sverd» for å knekke muslimske ekstremister i grenseområdene mot Afghanistan.

Altså er ikke muslimske terrorister utelukkende Vestens fiender, men også muslimers egne fiender – en slags kreftsvulst i den islamske kroppen.

Også muslimer maler med bred pensel

Samtidig er det ikke bare deler av Vestens befolkning som har en tendens til å generalisere.

Å male med bred pensel er en øvelse også muslimer behersker, når det gjelder omtale av Vesten. Det kan gjelde stereotypier om vestlig kultur som hedonistisk, umoralsk, egoistisk, gudløst, promiskuitet og med manglende familieverdier.

Naturligvis er det mildt sagt upresist å forstå den vestlige delen av verden på et så enfoldig vis. Vesten preges i likhet med den muslimske verden av ulike kulturer. Bare i USA finnes verdens homohovedstad San Francisco og Amish-folket som sverger til et kristenkonservativt liv som på 1800-tallet.

En annen vanlig muslimsk generalisering av Vesten går ut på at Vesten søker krig med islam. Det pekes gjerne på den NATO-ledede krigen i Afghanistan i kjølvannet av 11.september og Irak-krigen.

Lokale konflikter generaliseres til å gjelde alle verdens muslimer, og enhver konflikt der et vestlig land og noen som kaller seg muslim er innblandet tolkes som en kamp mellom den vestlige og muslimske verden.

Det er en kjensgjerning at USAs Irak-krig som medførte Saddam Husseins fall i 2003, var basert på løgn, noe også daværende utenriksminister Colin Powell har innrømmet. Dog er det ikke riktig å forstå denne krigen som en vestlig krig mot muslimene, men heller en krig om geopolitiske interesser.

Så er det essensielt å huske på at flesteparten av de vestlige land, deriblant Norge, nektet å delta i Irak-krigen og krigsmotstanden var stor i Europa med store demonstrasjoner mot amerikansk-britisk krigføring i Irak.

Dermed er det ikke mulig å se på Vesten som en ensartet gruppe med nasjoner. Og selv om det er på sin plass å være kritisk til og diskutere NATO-krigen i Afghanistan, medfører det heller ikke riktighet å betrakte den krigen som Vestens voldelige oppgjør mot islam.

Om noen muslimer oppfatter det slik, gjør de indirekte Taliban til representanter for islam.

Et annet argument mot at Vesten driver et korstog mot islam er NATOs kraftige bombetokter mot Slobodan Milosevics Jugoslavia i 1999. Da kom NATO muslimske kosovoalbanere til unnsetning, noe som ikke rimer med påstanden om at vestlige stormakter vil muslimer til livs.

Les også:

Les også

Slik vokste IS frem fra et amerikansk fengsel

Er Huntingtons teori død?

Det er ytterligere svakheter ved Samuel Huntingtons teori om sivilisasjonskrig.

Ikke bare ser den på den muslimske og vestlige verden som monolittisk, tidens gang har også bevist at teorien ikke er holdbar. For eksempel Harvard-akademikerens utsagn om at demokrati ikke står i sentrum for den muslimske verden.

Da tunisieren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv for å protestere mot manglende rettigheter desember 2010, igangsatte det en kamp for demokrati i flere arabiske land, som Egypt, Libya og Syria – det som omtales som den arabiske våren.

Det er ikke til å legge skjul på at den pågående borgerkrigen i Syria kom som en konsekvens av opprøret mot diktaturet. Men det er ingen tvil om at grunnlaget for den arabiske vårens var folkets genuine streben etter demokrati og menneskerettigheter.

Det kan minne om både amerikaneres og europeeres kamp for borgerrettigheter, frie valg og folkestyre – heller ikke disse kampene ble vunnet uten at blod ble spilt.

Dessuten er redselen for sammenstøt mellom sivilisasjonene basert på en blokktenkning som tilhører 1900-tallet, da verden var delt opp i maktblokker uten særlig kontakt.

I dag ser verden annerledes ut. Den er tettere sammenvevd, og selv de gamle erkerivalene USA og Kina har et gjensidig avhengighetsforhold. Den globaliserte økonomien fremtvinger samarbeid og avhengighet.

Dette er blitt grundig demonstrert gjennom sanksjonene vestlige land har innført mot Russland, etter president Vladimir Putins opptreden overfor Ukraina. Det er tydelig blitt formidlet hvor mye vestlig og definitivt norsk næringsliv kan ta skade av en dårlig relasjon til russerne.

Huntingtons teori brister også når det er få tegn til reelle konflikter mellom såkalte sivilisasjoner, men langt oftere at det pågår blodige kriger innad i sivilisasjonene. Muslimer dreper muslimer i Syria og Pakistan, og kristne sørsudanere og kongolesere tar livet av trosfeller i sine respektive land.

Komplekse årsaker til dagens konfliktbilde

Dersom vi legger til grunn at det er få holdepunkter for en pågående sivilisasjonskrig, åpner det opp for andre og viktigere forklaringer på de store konfliktene som utspiller seg i Midtøsten i dag.

En overordnet forklaringsmodell er å se Midtøsten som en arena for maktkamp. Særlig tre dimensjoner skiller seg ut.

  • Den ene dimensjonen er striden om innflytelse mellom Vesten og Russland , der et mer og mer isolert Russland søker å redusere motpartens betydning i Midtøsten og vice versa. Ett eksempel er Russlands tydelige støtte til Syrias diktator Bashar al-Assad, mens Vesten støtter opprørsgrupper som har til hensikt å styrte nettopp al-Assad.
  • Den andre dimensjonen er striden mellom Saudi-Arabia og Iran. Begge stater tar sikte på å være regionale stormakter. Denne striden har sekteriske undertoner, der Iran henter støtte fra shia-dominerte områder i Irak, Syria og Libanon. På den andre siden danner sunni-bastioner som Qatar, De forente arabiske emirater, Tyrkia og Saudi-Arabia tidvis en sunni-front. Ofte er det også splittelser innad i disse to frontene, eksempelvis mellom Saudi-Arabia og Qatar.
  • Sionisters historiske ønske om å gjenopprette Stor-Israel , såkalte «Eretz Israel» eller «Det lovede land», mellom Eufrat og Nilen, utgjør den tredje dimensjonen i Midtøstens maktkamper.
    Ifølge Store norske leksikon er det blant ortodokse jøder uakseptabelt at deler av dette området overgis til «ikke-jøder». Opprettelsen av staten Israel, annektering av palestinsk land og forvisning av flere millioner palestinere har skapt en så langt uløselig konflikt.

Okkupasjonen av Palestina, sammenholdt med at Jerusalem er islams tredje helligste by, har gjort Palestina-spørsmålet til en del av den globale muslimske underbevisstheten. Når lidelsen til det palestinske folket øker, er det med på å radikalisere unge muslimer.

Konflikten blir dermed brukt av ekstreme grupperinger for å tiltrekke seg sårbare muslimske ungdommer.

Det kompliserer og skjerper Israel-Palestina-konflikten ytterligere at USA og til dels også EU forsvarer Israels handlinger nokså fjellstøtt.

Fra et muslimsk ståsted er det pussig at det ikke er en internasjonal koalisjon når israelere dreper muslimer i Gaza. Men når IS dreper lignende antall mennesker, hovedsakelig muslimer og noen ikke-muslimer i Irak og Syria, makter verdenssamfunnet å stå samlet.

Dette fremstår for mange muslimer som doble standarder, da både IS' og Israels brutalitet må bekjempes. Dette, selv om Israel er et demokrati og IS en høyst illegitim gruppe.

Les også:

Les også

Dette er striden som bringer Jerusalem til kokepunktet

Historisk perspektiv som forklarer spenningene

I tillegg til den multidimensjonale maktkampen må Midtøsten settes i et historisk perspektiv for å forstå de sterke spenningene som eksisterer.

Sykes-Picot-avtalen fra 1916 var en avtale mellom Frankrike og Storbritannia som tegnet opp et nytt kart over Midtøsten, blottet for hensyn til etniske, religiøse, økonomiske og kulturelle skillelinjer. Den var motivert av fransk-britiske imperialistiske planer.

Resultatene ser vi i dag, flere av landene kjennetegnes av betydelig indre uro og borgerkrigslignende tilstander.

I tillegg la Sykes-Picot-avtalen sammen med Balfour-erklæringen til rette for sionistbevegelsens diplomatiske gjennombrudd i 1917, da den britiske regjering ga lovnad om å arbeide for opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i Palestina.

En annen kilde til uroen i Midtøsten er utviklingen av den såkalte arabiske våren. Det var i utgangspunktet omveltninger som skulle føre til folkestyre, men i de fleste land der det ble igangsatt et folkelig opprør er det brutt ut grenseløs vold og radikalisering. Unntaket er Tunisia.

Tar man i betraktning Sykes-Picot-avtalens vilkårlige oppdeling av Midtøsten og at menneskene i regionen gjennom flere tiår har levd under undertrykkende diktatorer, er det kanskje ikke så overraskende at den arabiske våren er blitt til en høst.

Det tar tid å utvikle en demokratisk kultur, og veien mot demokratiet blir enda mer brokete når radikale grupper som IS og generaler som Egypts Abdel Fattah Al-Sisi forsøker å kapre revolusjonene.

Vestlige intervensjoner av direkte og indirekte art har i moderne historie heller ikke vært med på å stabilisere Midtøsten som region, og kan ikke utelates når årsaker til dagens konfliktbilde skal analyseres.

USA og flere europeiske land har en lang tradisjon med å støtte diktatorer, som med blod på hendene iverksatte en agenda i vestlige lands interesser. Dette har generert en generell skepsis til Vesten blant befolkningen i flere muslimske land.

De har sett på land som USA og Storbritannias nære relasjoner til diktatorer som hindringer for demokrati.

Elefanten er død

Slik vi har sett finnes sannsynligvis ikke elefanten i rommet.

Det er få solide tegn til sivilisasjonskrig, og det er viktig å utfordre hypotesen om sivilisasjonskrig mellom Vesten og islam. Både fordi den er haltende og fordi den har alvorlige konsekvenser.

Den er pessimistisk, skaper mistro mellom folkeslag og motiverer ikke til fredsbringende arbeid. Dessuten hindrer den oss i å analysere hva som faktisk skaper dagens konfliktbilde.

Også i Norge, som har en stor muslimsk befolkning, bidrar teorien om en vestlig-islamsk konflikt til polarisering og skaper en kløft mellom storsamfunnet og norske muslimer.

Derfor kan det være et poeng å børste støv av de glemte fellesskap mellom muslimer og vestlige borgere. For eksempel er det muslimske bidraget til 1900-tallets Europa underbelyst.

At hundretusener av muslimer frivillig kjempet på britisk og fransk side under første og andre verdenskrig, står i kontrast til de gjensidige motsetningene vi er vitner til i dag. Selv Winston Churchill roste muslimenes innsats under verdenskrigene.

Ikke minstmå det fremheves at det ikke engang er riktig å hevde at det finnes en veldefinert muslimsk eller vestlig sivilisasjon.

Globaliseringen knytter oss tett sammen og utvisker gradvis de skarpe grensene.

Muslimer er blitt en integrert del av Vesten, og vi ser konturene av noe som kan kalles norsk islam, der islam tilpasses en norsk kontekst og det ikke er noen motsetning mellom å være en lojal nordmann og en god muslim.

Dette er en utvikling som må støttes, for det er enten/eller-tenkning, dikotomier og mangel på nyanser som resulterer i ekstremisme.

(Teksten har også vært publisert i ISCO Group Communication.)

Flere meninger? Les hva debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Innsikt:

Les også

Denne høyden splitter Jerusalem

Linda Alzaghari, daglig leder, Minoritetspolitisk Tenketank:

  1. Les også

    «Mange unge norske muslimer som havner i ekstreme grupperinger, kommer fra miljøer preget av vold og brutal oppførsel»

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Islam
  3. USA

Relevante artikler

  1. NYHETSANALYSE

    Få oversikt: Her er veikartet som forklarer konfliktene i Midtøsten

  2. KRONIKK

    Antimuslimsk terrorisme har ikke oppstått i et vakuum

  3. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  4. OSLOBY

    - Jeg vet ikke hvor ofte jeg hører «Du er en grei muslim, men..»

  5. KRONIKK

    Ser vi oss blinde på islam, vil vi aldri vinne kampen mot ekstremisme | Usman Rana

  6. KRONIKK

    Ti punkter for å motarbeide muslimhat