Vi mistet langt mer enn Benjamin
I 20 år har vi husket. Nå er det på tide å vise at vi også har lært.
Vi var nybakte tenåringer da det smalt. Da hele vår verden raste sammen, og alt vi kjente til av trygghet og tilhørighet, forsvant.
«Benjamin er død», sa han. «Drept av nynazister.» Ingen av oss husker stort av resten av samtalen, men de få ordene brente seg fast som et uforståelig konsept.
Benjamin? Han var jo her i går. Løp rundt i skolegården, like overentusiastisk som vanlig. Drept? Han var jo så vidt blitt tenåring.
Som alle oss andre fylte han dagene med skole, fotball og venner. Han dagdrømte om jenter og sitt neste kyss. Om å bli fotballstjerne og utgjøre en forskjell. Om fremtiden. Tenåringer blir ikke drept. Og nynazister?
Vi bor på Holmlia, det finnes ikke nynazister her. Det finnes ikke engang rasister, for ulikheten mellom oss er den største likheten vi har. 8 av 10 av oss er barn av innvandrere.
Ikke vær redde, sa de
I flere dager kjempet medienes blitzregn i takt med politibilenes blinklys. Det var mennesker overalt. Mennesker vi aldri hadde sett før. Mennesker som stilte spørsmål og krevde svar. Som ringte på og ringte oss ned. Hjemme, på skolen, i nabolaget. Journalister. Politikere. Politi.
Ikke vær redde, sa de. Det som har skjedd, er tragisk, men nynazistmiljøet i Norge er lite. Det er ikke som i Sverige. Dere er trygge her. Er vi? spurte vi. For selv om dette var vårt første ordentlige møte med nazister, var det ikke vårt første møte med holdningene eller frykten.
Majoriteten av oss hadde allerede opplevd rasisme så mange ganger at det nærmest var blitt en del av hverdagen vår.
Vi prøvde å si fra. Vi prøvde å forklare at det ikke var nynazistene vi var redde for, men alle fordommene som utviklet seg i rekordfart overalt ellers i landet. Fordommer vi stadig oftere ble konfrontert med så fort vi forlot boblen vår på Holmlia.
Neger. Pakkis. Svarting. Kakerlakk. Hva faen gjør du i Norge. Dra hjem.
Og det var lenge før kommentarfeltene brant. Vi spurte hva man gjorde for å belyse og bekjempe dette. Vi trengte å vite at det fantes en handlingsplan. Men ingen hørte oss, og enda færre hadde svar.
Var det vår tur neste gang?
Dagene som gikk, var kalde. Bussholdeplassen som pleide å være et gjenforeningssted, var nå blitt et åsted. I skogholtet ved siden av florerte det av fakler og teddybjørner som det sto «Baloo» på. For det var den Benjamin var for oss: Den morsomme, rampete, litt klønete og gode bamsen. Nå var han borte.
Hver dag gikk vi dit, en hel generasjon. Hånd i hånd forsøkte vi å tørke hverandres tårer, dempe hverandres hyl, temme hverandres frykt. Men hvordan trøster du andre når du er utrøstelig selv? Og hvordan forklarer du noe du ikke selv forstår? Det går ikke. Det eneste du kan gjøre, er å plukke opp bitene og håpe at det svarte hullet som nå fyller hver celle av kroppen din, på sikt vil minke.
Selv om dette var vårt første ordentlige møte med nazister, var det ikke vårt første møte med holdningene
For vi mistet ikke bare Benny den dagen. Vi mistet store deler av oss selv også.
Tryggheten, uskylden, naiviteten. Det ble erstattet med frykt, sinne og en ubeskrivelig dødsangst. For selv om vi på mange måter ble tvunget ut av ungdommen og inn i de voksnes verden, var vi jo fortsatt bare tenåringer. Noen av oss barn.
Hvem av oss var nestemann? Var dette siste gang vi så hverandre?
Sorgbærerne
I det klaustrofobiske kaoset ble et merkelig bånd skapt. Uvenner ble plutselig venner. Fremmede ble bekjente. Vi ropte aldri bare «ha det!» lenger, vi tok oss god tid. Ga en ekstra klem, kjente på luktene, studerte detaljene. Og forsøkte så godt vi kunne å lagre det godt i hukommelsen, sånn i tilfelle.
Vi lærte å ta vare på hverandre, se hverandre, verdsette hverandre. Og ja – dette er verdifulle egenskaper alle burde lære tidlig. Men for oss kom det av frykt og smerte.
Vi druknet i vår egen og hverandres sorg, samtidig som vi plutselig ble ansvarlige for hele Norges også. Vi gikk fra å være usynlige til å plutselig være på alles lepper. I alles hjerter, planer og løfter.
Misforstå oss rett – det var godt å endelig bli sett og hørt. Men hvor var de før det smalt? Og hvor ble de av da faklene slukket?
Vi lovte aldri å glemme
Da nyhetsverdien forsvant, forsvant nemlig majoriteten av menneskene også. Journalistene. Politikerne. Politiet. Vi lovte å aldri glemme Benjamin, men på et blunk føltes det som om resten av verden gjorde det. Men de glemte ikke bare ham, de glemte oss. Store ord ble til støv, og i hvert eneste brutte løfte vokste mistilliten.
Mange av oss forsøkte å løfte problemstillingen i flere år etterpå. Vi ble aktive ungdomsarbeidere og antirasister, holdt foredrag og demonstrasjoner.
Hver eneste gang gjentok vi det vi fryktet mest: De økende fordommene, som oppsto av et stadig mer polarisert samfunn. Rasismen, som så tydelig for oss lå og ulmet under overflaten. Sinnet og frykten, som fikk grobunn i utenforskapet.
Vi var paranoide, sa de. Hårsåre. For nære temaet. Men så smalt det igjen. Og igjen. Og ingen av gangene var det nynazister som sto bak.
Vis at vi har lært
Det har gått tjue år siden Benjamin ble drept. Ti år siden 22. juli. To år siden terrorangrepet i Bærum. Det finnes ikke lenger rom for benektelse.
At rasisme er et problem i Norge i dag, står svart på hvitt i hvert eneste kommentarfelt under artikler og innlegg som omtaler temaet. Sikkert også dette. Utenfor Stortinget står en gruppe og lurer på hva en TV 2-reporter med pakistansk bakgrunn gjør i dette landet.
I altfor mange bedrifter landet rundt er det fortsatt blendahvitt. Og i sentrum av det hele står techgiganter som Facebook og Youtube med sin del av ansvaret.
Hvor var de før det smalt? Og hvor ble de av da faklene slukket?
Samtidig vokser det frem en mer bevisst generasjon ungdommer. En generasjon som ikke nøyer seg med lovord og løfter, men som krever handlingsplaner og konkrete tiltak. En generasjon som har lært av våre feil – og som vil ha forandring. Være forandringen.
De demonstrerer mot urett og roper høyt. Ikke bare mot «de andre», men også sine egne. I sosiale medier etterspør de råd for hvordan de kan irettesette foreldre, familievenner og bekjente med rasistiske holdninger. Og vi svarer så godt vi kan.
For det er disse ungdommene som er fremtiden og løsningen. Men de klarer ikke å vinne kampen alene, da ender de opp som oss. Det er på tide at vi voksne virkelig lytter og tar bekymringene på alvor, for vi vet bedre nå.
I 20 år har vi husket. Nå er det på tide å vise at vi også har lært.
