Espen Ottosen ertet nylig på seg ateister da han spurte om man kan være god uten Gud. Mange misforsto spørsmålet. Svaret hans var at ja, det kan man fint være, men at vi som ikke tror mangler et objektivt grunnlag for moralen vår.

Det har han selvsagt rett i. Som ateist kan jeg ikke begrunne de dypeste verdiene mine. Men jeg har dem nå likevel. Ottosens innsikt er ikke feil, bare ubrukelig. Den kan for eksempel ikke brukes til å bli enige om hva som er rett og galt.

Kristne er dypt uenige seg imellom om moral. Ottosens eget Norsk Luthersk Misjonssamband har i hundre år kjempet mot enhver oppmykning av tradisjonelle kjønnsnormer.

Først i 1997 ga de stemmerett til kvinner. Nylig brøt de ut av Den norske kirke fordi den hadde blitt for tolerant mot homofile.

Bjørn Stærk er skribent, programmerer, og spaltist i Aftenposten. Han har også skrevet boken «Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus»
Thomas Sirland

Andre kristne har kjempet for likestilling og seksuell toleranse. Uansett hvilket moralsk spørsmål vi ser på, finner vi kristne på begge sider. Hva er nytten av et «objektivt» grunnlag for moral, når det fører deg i tusen ulike retninger?

Vi gudløse har i det minste en forklaring på hvorfor vi er uenige.

Sekulær moral

Hvis Ottosen ønsket å utfordre oss som vant verdikrigen, burde han i stedet spurt oss om hvordan vi forvalter krigsbyttet. For der har vi gjort en dårlig jobb.

Forskjellen på kristen moral og sekulær moral er ikke at kristne har mer moral, men at de har et sunnere forhold til den.

De har ord for å snakke nyansert om handlinger som er gale, men ikke nødvendigvis ulovlige. Ord som synd, anger og tilgivelse.

Sekulære tror at kristen moral er fanatisk, når den bare er streng. Kristne er vant til å snakke om rett og galt, og derfor er de ofte flinkere til det.

Sekulære ønsker å temme moralen. Den skal være privat og ikke våge seg utenfor døren. Vi roper om «moralisme» med én gang noen trekker moral inn i politiske debatter.

Sekulære vil helst ha rasjonelle debatter hvor vi følelsesløst resonnerer oss frem til den objektivt mest effektive politikken.

Ikke kom her og gi meg dårlig samvittighet! Gi meg heller harde, kalde fakta.

Uenige om målet

Dette er sekularisme på sitt dummeste. Politikk handler om interessekonflikter og verdikonflikter. Det kan ikke reduseres til en vitenskapelig jakt på effektive forbedringstiltak. Det er jo selve målet vi er uenige om.

Hvor åpne skal landegrensene og den norske identiteten være? Hvor høyt skal vi vektlegge egen lykke, sammenlignet med naboen, andre landsdeler, andre land, og kommende generasjoner?

Hva slags samfunn ønsker vi å være? Dette er interesse- og verdispørsmål. Vi må krangle om rett og galt for å løse dem. Vi blir neppe enige, men vi kan ikke derfor skyve moralen ut av debatten og kun snakke om hva som «virker». Virker for å oppnå hva da?

Sekulære har et nevrotisk forhold til moral, fordi vi tror den deler oss opp i gode og onde mennesker.

Vi tror at folk som snakker om moral er moralister og godhetstyranner. Noen av dem er det. Moralisme er moral som er blitt ensporet, og det er lett å bli ensporet. Men det er ikke moralisme å si at du gjør noe galt, like lite som det er sensur å si at du tar feil.

Alle er syndere

Det er snarere når vi snakker for lite om moral at vi får moralisme. Det er få som kan bli så dømmende som en som aldri fordømmer noe, eller så utopisk som en realist. Hvis vi snakket mer om moral ville vi visst at den er et tveegget sverd. Den rammer aldri i bare én retning, og må brukes forsiktig.

Kjernen av det kristne moralsynet er at vi alle er syndere. Noen mener at dette er den verste kristne ideen, jeg mener det er den beste.

Den er frigjørende og demokratisk. Den betyr at vi kan stå sammen i ønsket om å være bedre enn vi er. Vi er ikke perfekte, og kan aldri bli det.

At vi alle er syndere er en idé som hindrer oss i å bli heksejegere, og gjør det lettere å lytte til kritikk. Den modererer oss. Den beskytter oss mot fanatikere som, når de oppdager at Guds trone er tom, vil sette mennesket der i stedet. Den forteller oss at vi må legge bånd på ambisjonene våre.

Vanskeligere problemer

Jeg sier ikke at vi bør bli kristne, men at vi bør stjele verktøyene deres. Vi har sårt bruk for dem. Vi sekulære oppfører oss som om moral er et løst problem. At alt er enklere for oss enn det var for de kristne, fordi vi slipper å ligge våkne og bekymre oss over kjønn, sex og kortspill.

Men i takt med at verden er blitt mer global, har moralske problemer blitt vanskeligere å forstå og løse.

Vi har bygget to store systemer, staten og markedet, som abstraherer bort koblingen mellom handling og konsekvens. Bidragene våre, gode som dårlige, forsvinner som bølger på havet.

Kristen moral handlet om hva du skal gjøre når du kommer over et forslått ransoffer i veikanten. I dag trenger vi en moral for hva vi skal gjøre med at varen vi plukket opp i butikken kanskje ble bygget av en kinesisk tenåringsjente som gråt av smerte etter å ha stått ti timer ved samlebåndet, og som risikerer kreft fra benzen.

Ny sesong av Sweatshop: Nå vil de inn i fabrikkene til H&M TRAILER: Frida og Anniken er tilbake i Kambodsja for å jakte på levelønn for tekstilarbeiderne.

Falsk utvei

Kristen moral handlet om å pleie nabofamilien når de ble syke. I dag trenger vi en moral som kan snakke om hva det betyr at ferien min har klimakonsekvenser i et land langt borte for mennesker som ikke er født ennå, og at Norge har fått en dødelig grense i Middelhavet.

At det nettopp er i spørsmål som forbruk, klima og flyktninger vi ofte hører anklagen om «moralisme» er avslørende. Det er der det gjør vondt. Det er der vi finner de virkelig vanskelige spørsmålene.

For å tenke på slike spørsmål må vi åpne for muligheten for at vi er med på noe galt som det er vanskelig å finne en vei ut av. Å fnyse av godhetstyrannene er en falsk utvei. Moralistene våger i det minste å gi seg i kast med problemet.

Mange kristne har kapitulert for sekularismen og overtatt moralangsten vår. De selger seg for billig. Det er vi som har noe å lære av dem.

Twitter: @bjoernstaerk

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Her startet debatten: