Kronikk

Sverre Lodgaard om atomavtalen med Iran: Spillet er ikke over

  • Sverre Lodgaard seniorforsker Norsk Utenrikspolitisk Institutt. NUPI
Bushehr-anlegget i Iran er en del av landets atomprogram. Vesten har lenge fryktet at Iran skal utvikle atomvåpen gjennom programmet.

Det er viktig å gjennomføre den diplomatiske løsningen vi nå ser konturene av.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

USA og Iran skriver historie. De er i ferd med å snufiendskap til samarbeid. Fortsatt kan mye gå galt, men døren åpner seg fornormalisering av forbindelsene og realisering av felles interesser, særlig iMidtøsten.

Sverre Lodgaard

De har vært underveis lenge. Da Obama inntok det Hvite Husi 2009 søkte han en diplomatisk løsning på atomkonflikten, men Iran var ikke iforhandlingsmodus. I 2012–2013 førte USA og Iran hemmelige samtaler i Oman, menfart i forhandlingene ble det først da Rouhani ble valgt til president i Iransommeren 2013. Noen måneder senere ble det inngått en interimsavtale som erblitt forlenget i to omganger, og som alle parter har etterlevd.

Nå er enendelig løsning i sikte.

Hovedtrekkene i avtalen er klare, og de skal utdypesog presiseres innen utgangen av juni.

Ett års varslingstid i minst ti år

Hvis Iran prøver å avlede kjernefysisk materiale frasikkerhetskontrollerte anlegg, for militære formål, skal omverdenen få tid tilå reagere. Avtalen kutter derfor kraftig ned på anrikingsvirksomheten, ogforskning og utvikling av ny anrikingsteknologi begrenses vesentlig.

Reaktoreni Arak skal bygges om for å minimalisere produksjonen av plutonium, og detbrukte brenselet skal sendes ut av landet. Siktemålet er noe sånt som ett årsvarslingstid i minst 10 år, og det virker realistisk.

Motarbeide hemmelig arbeid

For å hindre at Iran gjør ting i det skjulte, skal detiverksettes en omfattende inspeksjonsordning. I tillegg til de mest avansertesystemene IAEA rår over, skal det etableres en egen ordning for å kontrollereoverføringer av sensitive produkter inn og ut av Iran.

Det blir også krevd atIran gir IAEA adgang til steder hvor det er mistanke om kjernefysisk aktivitet.

Alt dette er særdeles viktig, for hvis Iran en dag skulle ønske å lage våpen,vil de trolig prøve å gjøre mest mulig i hemmelighet.

Vil bli strid om sanksjonene

Motytelsen er heving av sanksjonene. Alle FN-sanksjoneneskal heves så snart IAEA har bekreftet at Iran har oppfylt sine forpliktelser.En ny Sikkerhetsrådsresolusjon vil hilse avtalen velkommen, men samtidig gjentanoen viktige restriksjoner fra tidligere resolusjoner på overføring av sensitivteknologi.

Alle EUs sanksjoner mot atomprogrammet skal heves på samme vilkårsom FN-sanksjonene, men det er mer uklart hva som vil skje med de amerikanske.Her blir det strid i månedene som kommer.

De fleste bestemmelsene har en 10-årig referanseramme, mensandre strekker seg lenger ut i tid.

Hardt press og strenge begrensninger

I Iran er det liten tvil om at Rouhani og øverste lederKamenei står sammen om avtalen. Motstanderne har lenge vært på defensiven. Heletiden har det vært viktig å stå opp for landets suverenitet og rettigheter.

Suverenitet og uavhengighet – «hverken øst eller vest» – er ett av slagordenefra revolusjonen i 1979, og rettighetene er i denne forbindelse bestemmelsene iikkespredningsavtalen (NPT), som bl.a. gir medlemslandene rett til å anrikeuran for fredelige formål.

Dette mener forhandlerne at de har klart, for tilsyvende og sist skal Iran ha samme rettigheter og plikter som andreNPT-medlemmer. Men de ble hardt presset: Avtalen legger temmelig strengebegrensninger på handlefriheten, og spesifikasjonene er mer omfattende enn defleste hadde ventet.

Kompromissenes uavklarte plass

Obama har vist respekt for motparten og gått forkompromisser, men i Kongressen er det mange som mener at Iran må tuktes tillydighet og slik bekrefte USAs overordnede status.

For ti år siden menteBush-administrasjonen at kompromisser ikke hadde noen plass i amerikanskutenrikspolitikk. USA var så overlegent at andre burde skjønne sitt eget besteog føye seg. Den holdningen er på retur, men i tilfellet Iran er det mangesom fortsatt opptrer slik, særlig i Kongressen. Der har også ønsket omregimeskifte i Teheran stått seg.

Gisseldramaet i 1979 var en nasjonalydmykelse, og for mange ledende politikere ble tapet av en nær alliert en likestor og vedvarende ergrelse.

Spillet er ikke over

Derfor er ikke spillet over. Klarleggingen av Iranskjernefysiske historie pågår fortsatt. Amerikansk etterretning sier at det varmilitære elementer i det iranske atomprogrammet frem til 2003, men at de blestanset da og ikke er gjenopptatt.

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)er enig opp til 2003, men tilføyer at noen av de militære aktivitetene kan hablitt videreført og at noen kanskje pågår fortsatt.

Her er det åpent lende forinformasjon og desinformasjon.

De som er grunnleggende skeptiske til Iranshensikter og ikke ønsker noen diplomatisk løsning vil vite å spille på det. Detligger mange djevler i detaljene.

Fra rivalisering til samarbeid?

USA og Iran har felles fiender både i Afghanistan og Irak:Taliban og ISIL. Kanskje kan de også samarbeide om ett og annet i Syria. Kampenmot terrorisme er et bredt felles anliggende. Men en atomavtale betyr ikke atforholdet går fra rivalisering til samarbeid over natten.

Iran vil fortsattstøtte Hezbollah, Islamsk jihad og Hamas, og søke innflytelse via sjiaer iandre land. USA viderefører sin støtte til Israel og vil begrense den iranskeinnflytelsen i regionen. Samtidig som de forhandler med Iran bidrar de også medlogistikk og etterretning i bombingen av Jemen.

USA søker innflytelse ved åspille en balanserende rolle, særlig mellom Iran og Saudi-Arabia, men harlykkes dårlig de siste årene.

Det mest sårbare punktet

Avviklingen av sanksjonene er antagelig det mest sårbarepunktet i hele opplegget.

Greier USA å levere?

Vil og kan Obamas etterfølgermotstå presset fra Kongressen? Hvis ikke er det slutt på Russlands, Kinas ogandres samarbeid om fortsatte sanksjoner. Kanskje også på EUs, skjønt så langthar Unionen føyd seg etter USA og knapt nok ført noen selvstendigpolitikk.

Alternativene til diplomati er dårlige

Etter at Rouhani ble president har forhandlingene værtsentrert om USA og Iran. De andre stormaktene har spilt biroller. Men de harholdt sammen underveis, og de står sammen om resultatet. Når alle verdensstormakter, og de aller fleste andre land, er samstemte i sin støtte tilavtalen, gjør det vel inntrykk i Kongressen og Israel også?

Dessverre kan viikke ta det for gitt, for disse aktørene er temmelig egenrådige.

Sist, men aller viktigst: Alternativene til en diplomatiskløsning – sanksjoner og krig – er dårlige.

Sanksjonene virker ikke etterhensikten. De har rammet den iranske økonomien, men atomprogrammet har fortsattufortrødent. Og ingen foretrekker krig, kanskje bortsett fra Nethanyahu.

Merenn noe annet understreker dette hvor mye som står på spill og hvor viktig deter å gjennomføre den diplomatiske løsningen vi nå ser konturene av.

Fortsett debatten på Facebook og Twitter

Les også

  1. Atomavtalen mellom Iran og stormaktene: En historisk avtale  

  2. Slik skal en avtale forhindre en iransk atombombe

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Atomvåpen
  3. Iran