Kronikk: Hvordan vil Trump styre verden? | Eirik Vold

Donald Trump møtte torsdag president Barack Obama i Det ovale kontor.

Hvilke fotavtrykk, eller bombekrater, vil Trump etterlate i verden når han nå tar over verdens mektigste krigsmaskineri, etterretningsapparat og diplomatkorps?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Her er worst case og best case scenariene:

Du liker kanskje ikke lyden av dette, men de amerikanske velgerne har nettopp bestemt seg for å sette Donald Trump til å styre verdens mektigste krigsmaskineri, etterretningsapparat og utenrikstjeneste. Det er på tide at vi begynner å tenke over hva slags fotavtrykk, eventuelt bombekrater, Trump vil etterlate på den internasjonale scenen nå som han inntar posisjonen som «leder av den frie verden». La oss begynne med noen grovt skisserte worst case scenarier basert på Trumps utenrikspolitiske uttalelser i valgkampen:

Eirik Vold, utenriksjournalist, forfatter og samfunnsgeograf.

Worst case

I verste fall står verden nå, slik mange medier har antydet, ovenfor en totalt irrasjonell president uten selvkontroll som på impuls er villig til å bruke atomvåpen, torturere familier og sprenge hele byer på jakt etter reelle og innbilte terrorister. Resultatet vil bli noe i nærheten av den apokalypsen svært mange frykter og tror på.

Et noe mer sannsynlig scenario er at Trump opphever atomavtalen med Iran, og innfører nye og enda tøffere sanksjoner. Den iranske økonomien vil lide, men heller enn å oppgi atomprogrammet, vil hardlinerne i Tehran reagere med å kreve oppgradering med sikte på å produsere atomvåpen. Det vil i så fall drastisk forskyve maktbalansen i området, noe Irans to ledende rivaler, Israel og Saudi-Arabia ikke vil tolerere. I verste fall drar de med seg NATO i et angrep på Iran for å hindre at de skaffer seg atombomben.

Et annet skrekkscenario har sitt utspring i Trumps beundring for Russlands sterke mann, Vladimir Putin, samt en klar beskjed til Europa om å betale for egen sikkerhet selv. Der USA trekker seg ut, rykker Putin inn med militærmakt eller trusler og press. I det scenariet kan Norge, med sine olje- og fiskeriressurser, isfrie havner mot Atlanterhavet og lav forsvarsevne, være en del av planen for russisk ekspansjon, skal vi tro de mest Russland-kritiske.

Best case

Nå er vi egentlig kommet til best case scenariene. Men kan det virkelig komme noe godt ut av utenrikspolitikken til en vulgær mangemilliardær med fremmedfiendtlig retorikk og horribelt kvinnesyn? Vel, så sammensatt og full av gråtoner er verden, at svaret på det er ja - dersom han oppfyller sine valgløfter om oppmyking av forholdet til Russland og å forkaste krig for regimeskifte som utenrikspolitisk virkemiddel.

Viktigheten av dette blir tydeligst om vi tar i betraktning utenrikspolitikken til Hillary Clinton, hun som ville inntatt Det hvite hus om Trump ikke hadde vunnet. Clinton var ivrig tilhenger av den ulovlige krigen mot Irak og pådriver for den ulovlige krigen mot Libya, som begge førte til humanitære katastrofer; hundretusener av drepte, millioner på flukt og en enorm oppblomstring av islamistisk terrorgrupper rett utenfor Europas stuedør.

Hemmelige e-poster viser at Clinton anså Saudi-Arabia som sponsor for IS. Likevel jobbet hun internt i Obama-regjeringen for å øke våpeneksporten til Saudi-Arabia, samtidig som hun mottok millioner av dollar fra det saudiske regimet gjennom Clinton Foundation.

Mens Obama skal ha vært skeptisk til Libya-krigen og motsatte seg bombing for regimeskifte i Syria, har Clinton tatt til orde for også å bombe Assad-regimet. Det var en tydelig skremt formann for USAs militære overkommando som i en senatshøring i september måtte fortelle Clintons allierte at forslaget om å ta kontroll over Syrias luftrom, ville bety å gå til krig mot Russland.


Likevel var Clintons vilje til krig så stor at hun fortsatte å insistere på mer amerikansk intervensjon i Syria, selv etter overkommandoens advarsel. I august foreslo den tidligere CIA-sjefen Michael Morell, som ble regnet som kandidat til en toppstilling i en Clinton-administrasjon, i et TV-intervju at USA skulle instruere grupper i Syria til å myrde russiske tjenestemenn.

Løfter om normalisering av forholdet til Russland

Det er altså denne livsfarlige intervensjonismen, som strider totalt med norske og europeiske sikkerhetsinteresser, Trump sier han vil sette en stopper for. For oss som lar oss forferde over Trump-leirens skumle rasisme, er det lett å glemme eller overse at konkurrenten hans og hennes støttespillere nylig har foreslått å begå krigshandlinger mot Russland i Syria, der norske styrker står side om side med de amerikanske.

La oss heller ikke glemme at mens Clinton og hennes intervensjonistiske allierte planlegger sine krigseksperimenter fra trygg avstand, et helt verdenshav og et halvt kontinent unna områdene de ville destabilisere, så er det bare det latterliggjorte piggtrådgjerdet Solberg-regjeringen nylig fikk satt opp, som skiller oss fra Russland.

Norge og Europa har med andre ord faktisk mer enn USA å tjene på om Trump oppfyller sine løfter om å normalisere forholdet til Russland og sette en stopper for nye intervensjoner i Midtøsten. I et slikt best case scenario kan betydelig prosentandeler av europeiske forsvarsbudsjetter flyttes fra militærutgifter til velferd, skatteletter eller forskning og utvikling.

USAs visepresident vedgikk at han måtte «mobbe» Europa til å vedta økonomiske sanksjoner mot Russland. Å oppheve dem vil bidra til økt handel, økonomisk vekst og samarbeid i Nordområdene som gagner begge. Økonomiske bånd mellom relativt jevnsterke parter øker som kjent incentivet til å unngå konflikt.

Rustningsindustrien og de militære har stor makt

Avslutningsvis en mulighet som hverken tilhengerne eller motstanderne av Trumps utenrikspolitikk har nevnt i noen særlig grad: at Trump gjør som sin republikanske forgjenger George W. Bush og går fra sine ikke-intervensjonistiske valgløfter og ender opp som militaristisk hauk.
For at USAs president regjerer over verdens mektigste militærmaskineri, etterretningsapparat og diplomatkorps, som jeg nevnte innledningsvis, er kanskje en sannhet med visse modifikasjoner. Etter ekspresident Eisenhowers dystre advarsel om det militærindustrielle kompleksets voksende makt, er det nemlig mange amerikaneres oppfatning at det ikke alltid er helt entydig hvem som regjerer over hvem.

Det vil kanskje Trump få merke også, dersom han faktisk forsøker å oppfylle valgløftene.