Kronikk

Kronikk: Ytringsfrihet i det 21. århundre | Flemming Rose

  • Tildeles Tirsdag Fritt Ords Honnør Sammen Med Vebjørn Selbekk
  • Redaktør I Jyllands-posten
  • Flemming Rose

Det er dypt paradoksalt at de mennesker som hyller mangfold når det gjelder kultur, religion og etnisitet ikke står klare til å akseptere et tilsvarende mangfold for ytringer, skriver Flemming Rose. Trygve Indrelid

Flertallet av Europas politikere synes å være overbevist om at et større kulturelt mangfold bør ledsages av et mindre mangfold av ytringer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I disse uker blir Europa utfordret på sin selvforståelse. Bilder av flyktninger og migranter på Europas landeveier, grenseoverganger og jernbanestasjoner vekker sterke følelser.

Hvem er vi? spørres det. Hvor langt rekker Europas ansvar for den akutte krisen, og hvordan kan vi bidra til å løse en situasjon der hundretusener av mennesker, først og fremst fra Sentral-Asia, Midtøsten og Afrika, forsøker å komme seg til Europa?

Forandres for alltid, men hvordan?

Europa synes å være i skvis mellom ønsket å hjelpe folk i nød og bekymringen for hva en ukontrollert innvandring fra ikke-vestlige land vil bety for det enkelte samfunn.

Tysklands kansler Angela Merkel har gjort det klart at den pågående flyktningstrømmen vil forandre Tyskland for alltid, og at tyskerne bør innstille seg på det.

Spørsmålet er hvordan. Jeg er særlig opptatt av konsekvensene for ytringsfriheten og religionsfriheten.

Integreringen har vært en fiasko

Intet europeisk samfunn kan skryte på seg uomtvistelig vellykket integrering av ikke-vestlige innvandrere. Til forskjell fra USA, der flere innvandrere enn innfødte amerikanere er i arbeid, har ikke-vestlig innvandring ført til store utgifter på de offentlige budsjettene i Vest-Europa.

Selv om det finnes tusenvis av historier om innvandrere fra ikke-vestlige land som har klart seg godt, så er det overordnede bildet at integreringen har vært en fiasko.

Intet europeisk samfunn kan skryte på seg uomtvistelig vellykket integrering av ikke-vestlige innvandrere

Uansett hvilke forklaringer man legger vekt på, og de varierer av politisk ståsted og perspektiv, er det klart at Europa ikke er verdensmester i integrering. I Danmark er utgiftene til ikke-vestlige innvandrere ifølge offentlige statistikker ca. 17 milliarder danske kroner årlig.

Europa er under press

Under debatten om flyktninger, innvandrere og integrering lurer et sentralt spørsmål, som Europa i de kommende årtier skal finne svar på: Hvordan skal vi håndtere et voksende etnisk, kulturelt og religiøst mangfold?

Vi har de siste ukene sett hvordan moderne kommunikasjonsteknologi og billige og lett tilgjengelige transportmuligheter setter Europa under press. Aldri før har så mange mennesker beveget seg frem og tilbake over grenser som nå.

I 1970 hadde 70 millioner migranter krysset grenser. I dag er tallet 200 millioner – og det vokser. Den utviklingen kan man forsøke å regulere, men stoppe den kan man ikke.

Frihet og toleranse

Europa har blandede erfaringer med sin håndtering av religiøst og etnisk mangfold. I det 16. og 17. århundre var det på kontinentet religionskriger mellom protestanter og katolikker.

Det endte etter 150 års strid med at man ikke lenger slo borgere med en annen tro ihjel. Den religiøse toleransen ble født, og den nære relasjonen mellom frihet og toleranse var en realitet.

I det 20. århundre var det ikke så mye religion som nasjonalisme som ble sett på som årsak til konflikt og krig. I det store og det hele forsøkte man å sikre freden ved å endre grenser og skape homogene nasjonalstater. Det skjedde imidlertid ofte med vold og makt.

En ubekvem sannhet

Nasjonalstaten som kilde til fred og stabilitet er en ubekvem sannhet i Europa, for den passer ikke med forestillingen om at nasjonalisme er roten til alt ondt, som var tilfellet i Hitlers Tyskland.

I forbindelse med første verdenskrig falt fire imperier fra hverandre, der et titalls etniske grupper levde side om side uten politisk representasjon. Med utgangspunkt i prinsippet om retten til nasjonal selvbestemmelse ble nye grenser trukket i Sentral— og Øst-Europa i 1918.

Nasjonalstaten som kilde til fred og stabilitet er en ubekvem sannhet i Europa, for den passer ikke med forestillingen om at nasjonalisme er roten til alt ondt

Anerkjennelsen av nye nasjonalstater var den tids forsøk på å sikre freden i Europa. 25 millioner av omtrent 60 millioner innbyggere i Sentral- og Øst-Europa tilhørte imidlertid fortsatt etnisk mindretall i sitt land.

Tvangsflytting

Dette endret seg dramatisk etter andre verdenskrig. Med aksept fra de liberale demokratiene ble hele befolkninger tvangsflyttet. Syv millioner tyskere ble deportert fra Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Halvannen million polakker ble flyttet fra Sovjetunionen til det nåværende Polen, mens en halv million ukrainere ble sendt motsatt vei.

Tilsvarende befolkningsutvekslinger fant sted mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn og mellom Ungarn og Jugoslavia. Det var den største tvangsflyttingen av mennesker i Europas historie.

Kronikk: Så lenge vi ikke tar innover oss hvem flyktningene er, ser vi ikke det vi må se - at flyktingene er som oss.

Les også

«Mistenksomhet og redsel for flyktningene er lett å utnytte»

Etter den kalde krigen endret man hverken på grenser eller gjennomførte folkeflyttinger. Til gjengjeld endret man grensenes natur. Man gjorde dem gjennomsiktige, slik at mennesker, varer og kapital kunne bevege seg fritt frem og tilbake.

For å fremme den sosiale freden påla EU og Europarådet samtidig sine medlemmer å vedta lover mot såkalte hatefulle ytringer. Spørsmålet er hvordan Europa nå vil håndtere det voksende etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet.

Et paradoks

Jeg er bekymret for at man vil begrense friheten, ikke styrke og utvide den. Og man vil gjøre det med henvisning til at det er nødvendig for å sikre den sosiale fred og unngå kultursammenstøt.

Det er dypt paradoksalt at de mennesker som hyller mangfold når det gjelder kultur, religion og etnisitet ikke står klare til å akseptere et tilsvarende mangfold for ytringer.

Terrorangrepene i Frankrike utløste store debatter, blant annet om ytringsfrihet, ekstremisme og islam. Her er en oversikt

Det er naturlig og logisk at et større mangfold i tro, levemåter, skikker og ideer vil resultere i en mer mangfoldig måte å ytre seg på. Det er helt avgjørende for den offentlige debatt og samtale på tvers av overbevisning og kultur.

Mindre mangfold – av ytringer

Flertallet av Europas politikere, og ikke bare politikere, synes imidlertid å være overbevist om at et større kulturelt mangfold bør ledsages av et mindre mangfold av ytringer. Det skal skje ved å innføre nye begrensninger på ytringsfriheten. Et multikulturelt samfunn har imidlertid bruk for mer, ikke mindre ytringsfrihet, hvis det skal kunne romme det voksende mangfoldet.

Et multikulturelt samfunn har bruk for mer, ikke mindre ytringsfrihet, hvis det skal kunne romme det voksende mangfoldet

Europa og spesielt Tyskland har av misforstått frykt for å slippe sine demoner løs, glemt en viktig innsikt, nemlig at frihet og toleranse er to sider av samme sak. På samme måte som fred og frihet er det.

Man bekjemper ikke intolerante og hatefulle ytringer ved å begrense friheten. Man skaper ikke fred ved å innføre nye begrensninger på friheten. Tvert imot.

Det var noe av det debatten om Muhammed-tegningene handlet om.

Flemming Rose har skrevet om karikaturstriden i sin bok Taushetens tyranni. I slutten av måneden utgir han på dansk Hymne til friheden.

Si din mening og se hva andre mener — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  1. Les også

    Vebjørn Selbekk angrer på støtte til blasfemiparagraf i 2004

  2. Les også

    Var Pamela Geller det virkelige målet for skuddene i Texas?

  3. Les også

    Islam-forsker: De siste årene har jeg ment at medier ikke bør publisere karikaturene. Det mener jeg ikke lenger.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Vebjørn Selbekk
  3. Jyllands-Posten
  4. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Vi trenger en sunn patriotisme som motvekt mot Europas nasjonalisme

  2. KRONIKK

    Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten

  3. A-MAGASINET

    Flemming Rose – en jaget mann

  4. KULTUR

    – Samfunnet lider av en sterk berøringsangst for religionskritikk

  5. KRONIKK

    En stagnert venstreside opptrer i dag som islamistenes nyttige idioter i Europa | Maajid Nawaz

  6. KULTUR

    Amerikansk professor: – Knarviks karikaturer er hatefulle ytringer, men bør ikke straffes