Kronikk

Det ville vært lærerikt for Miljøpartiet De Grønne å flytte til første etasje i brutalistiske skyskrapere | Nina Witoszek

  • Nina Witoszek
    Forskningsleder, Senter for utvikling og miljø

Kronikkforfatteren omtaler planlagte utbyggingsprosjekter i Oslo som monotone og hjernekvelende: «Penthouses for playboys – og førsteetasjes mørke rom for fattige studenter.» Bildet viser Orklas nye høyhus og 200 år gamle Sofienlund på Skøyen. Foto: Paal Audestad

Byrådets CO2-fikserte «grønne utbygging» er avhumaniserende.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den store naturfilosofen Arne Næss og tidligere arkitektguru Christian Norberg Schulz ville ha snudd seg i graven i møte med dagens grønne miljøfilosofi. Begge to var lidenskapelig opptatt av forholdet mellom mennesket og natur.

Christian Norberg Schulz spesielt drømte om det som kan kalles en holistisk grønnhet som går tilbake til klassiske idealer om skjønnhet og harmoni mellom byggmiljø, natur og mennesker. Det var denne tankegang som inspirerte bydeler som Ullevål Hageby og Grünerløkka, med parker og torg og hus i trehøyde, hvor bebyggelsen smelter inn i naturen og skaper yrende sosialt liv. I dag har Oslos myndigheter gått bort fra dette idealet: De lanserer en ensidig, CO₂-fiksert grønnhet som er blitt til en fetisj.

De rike skal få et slag i trynet

Ifølge janteloven 2.0 skal du være best i alt – inkludert CO₂-reduksjon. Det rødgrønne byrådet vil at Oslo skal være verdens grønneste hovedstad ved å få klimautslippene i null innen 2050.

Mer og mer assosieres grønnhet med «klimautslippsreduksjon» og «fortetting». Ikke et pip om estetikken, harmoni, inspirasjon, for ikke å nevne (den irrasjonelle) «stedets ånd.» Og det er uviktig at beboere skriker når Byrådet angriper småhusområder med stygge blokker. La dem skrike. Nå skal de rike endelig få et slag i trynet for sine 250 kvadratmeter, sine terrasser og hager.

I Ullevål Hageby smelter bebyggelsen inn i naturen, skriver kronikkforfatteren. Foto: Morten Uglum

Penthouses for playboys

Dette er ikke den holistiske grønnhet Norberg Schulz og Næss forestilte seg. Det er en CO₂-besatt monokultur, en forgrønning som dreier seg om monotone, hjernekvelende, genmodifiserte bygg som vokser opp eller planlegges rundt T-baner: Skøyen, Nydalen, Lørenporten og Smestad. Penthouses for playboys – og førsteetasjes mørke rom for fattige studenter.

Det som er igjen av skjønnhet og sjarm, blir gjort usynlig av raskt voksende skyskrapere. Bak denne utvikling er det en dogmatisk, monistisk og naturløs grønnhet som pares med utbyggernes profittjag.

Les også

Byrådets plan for Oslo: Vil likevel skjerme flere småhusområder

Byrådet bekjemper gårsdagens fiender

Det som er paradoksalt – til og med pinlig – er at det rødgrønne Byrådet delvis bekjemper gårsdagens fiender.

Fiende 1 – personbiler – blir ikke lenger et CO₂ -problem etter at elbilen overtar. Takling av fiende 2 – trafikk-kork – kan snart løses av at digitaliserte selvkjørende mate-minibusser plukker oss opp i lokale rutenett med hyppige avganger. Flere og flere vil jobbe hjemmefra – og da er ideen om å flytte til kaninbur ikke så attraktiv lenger.

MDG blir gisler av egen suksess

Min tirade betyr ikke at alt Miljøpartiet De Grønne (som også er mitt parti) og Oslos byråd ikke har gjort en formidabel innsats i kampen mot klimaendringer. Byen blir i 2019 Europas miljøhovedstad og et forbilde for andre europeiske urbane steder.

Men MDG er også gisler av sin egen suksess. Sant nok har de arvet en fortettingsorgie etter den tidligere politiske alliansen. Men de har også akselerert den grønne urbanisering. Resultatet av deres CO₂-fikserte forgrønning er en illusjon om at den tankeløse, stygge og profitable fortettingen representerer et miljøfremskritt. Gradvis – av redsel for ikke å være grønt-korrekte – aksepterer vi en CO₂-basert, uøkologisk økologi, hvor mennesker «asfaltiseres» og tvinges til å ofre sin livskvalitet for en større sak.

Bebyggelsen på Grünerløkka, med parker og torg og hus i trehøyde skaper yrende sosialt liv, skriver kronikkforfatteren. Foto: Ingar Storfjell

«Grønn» støyforurensning

Den entusiastiske fortetting medfører massiv utbygging, graving og boring. Som Pavlov-hunder blir vi trent til å tåle øre-eksploderende og hjernerystende støy i den grønne byens navn. Folk sier ja til «grønn» støy-forurensing på samme måte som de aksepterer soverommene eller kjøkken uten vinduer. De legger neppe merke til at de lever i en by som ikke lenger er deres hjem: Den blir et oppbevaringssted hvor deres åndelige verden blir zombifisert.

Resultatet av deres CO₂-fikserte forgrønning er en illusjon om at den tankeløse, stygge og profitable fortettingen representerer et miljøfremskritt.

Sant nok dyrker mange av de nye, anti-CO₂-eliter en tilsynelatende sunn, vegetarisk, parabenfri, laktosefri og glutenfri verden. Men mange lider samtidig av tinnitus, nervøst sammenbrudd og depresjon og svelger Zoloft for å kunne leve med byens aggresjon.

Les også

Han oppdaget utbyggingsplanene i nabolaget - og protesterte. Nå kan Grefsen-beboeren heise flagget.

Er byen stygg og grå, blir vi stygge og grå

For å gå tilbake til våre gamle helter Arne Næss og Christian Norberg Schulz: Næss fortalte oss at alt henger sammen, og hvis byen vår er stygg og grå, selv om den er CO₂-fri, blir vi også stygge og grå. Og Christian Norberg Schultz beskrev arkitektur som kulturbærer. Den avspeiler vår politikk, våre drømmer og verdier som vi identifiserer oss med. Han snakket også om genius loci: det gamle romerske begrep, som betegner stedets ånd som danner oss fra fødsel til døden og bestemmer vår karakter.

Vil de kommende generasjonene identifisere seg med arven etter den despotiske styggheten, anonymiteten og en skog av safe-deposit esker med strålesterke og helseskadelige basestasjoner på toppen?

En kamp for byens fortrengte skjønnhet

Den nye anti-CO₂-byen med anti-CO₂-mennesker er i fare for å bli misantropisk. Den fremmer ikke rause hageselskap, men heller flyktige heistreff på vei inn i kaninburet. Det ville vært lærerikt for Miljøpartiet de Grønne å flytte til første etasje i brutalistiske skyskrapere for å se hvor avhumaniserende den nye «grønne utbygging» kan være.

Uansett hvor trivielt eller Prince Charles-aktig det lyder, er det på tide at de som bryr seg starter en kamp for den fortrengte skjønnheten i byens rom. Det trengs et genuint forsøk på å leve opp til maksimen «thinking dutifully, acting beautifully» som Arne Næss så elegant har formulert det. Fremtidens utvikling tillater oss både å bekjempe CO₂ og å bygge vakkert.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. CO2
  2. Utbygging
  3. Arkitektur
  4. Miljø

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Byrådets CO2-fikserte «grønne utbygging» er avhumaniserende, mener Nina Witoszek. Feil, svarer Eivind Trædal

  2. OSLO
    Publisert:

    I 25 år har hus som dette skapt bråk i Oslo. Nå skal reglene endres.

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Så da sitter jeg her da. Og håper at livet skal servere meg et ukomplisert beinbrudd.

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Norske politikere kan og bør utfordre Kinas ledere. Ydmykhet kan gagne dialogen.

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Islamister jobber på spreng for å påvirke barn og unge med skadelig propaganda. De lærer folk å hate

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Folkeopplysningen vil knuse myter, men bygger sjølv opp under dei