Kronikk

Fødselsdepresjon: Jordmødre må forberede foreldre på at de ikke elsker barnet sitt | Monica Olivia Pedersen

  • Monica Olivia Pedersen
    Monica Olivia Pedersen
    Tidligere Miss Norway

Jeg skulle ønske jeg visste mer om fødselsdepresjon før fødselen, skriver Monica Olivia Pedersen. Foto: Privat

Å gå fra null til to barn var et sjokk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Graviditeten var ikke planlagt. Jeg hadde kun vært sammen med kjæresten min i tre måneder, men jeg nærmet meg 30 og ville ha barn. «Er du klar for en liten sjokkbeskjed?» spør legen. «Her er det to hjerter som slår.»

Jeg gikk ut derfra, litt i sjokk, veldig glad. Samboeren min reagerte likt. De første månedene kunne vi nesten ikke vente. Så stolte!

Monica Olivia Pedersen er tidligere Miss World Norway. Foto: Privat

Vi var ofte inne for å se at alt sto bra til. Begge vokste helt likt. Vi snakket mye med jordmor. Hun sa jeg måtte glede meg. og det gjorde jeg! Jente og gutt! Så heldig, kan det bli bedre?

Så snudde det. I uke 30 ville jeg nesten at fødselen skulle begynne. Jeg kastet opp og hadde veldig vondt i bekkenet, var hormonell og gråt ufattelig mye. Livredd for at samboeren skulle gå fra meg. Jeg spiste og så TV, klarte ikke å bevege meg, full av vann i kroppen.

Endelig kom barna. Men ikke følelsen

Jeg husker den første gråten da sønnen min kom ut. Da begynte kjæresten min og jeg også å gråte! Så kom datteren min, like etter. Jeg fikk se tvillingene i noen sekunder før jeg måtte hvile etter keisersnittet, en stor operasjon. Men da jeg fikk se dem ordentlig, kjente jeg ikke noen «godfølelse». De ble lagt på brystet mitt og jeg følte så å si ingenting.

Å gå fra null til to barn var et sjokk.

Foto: Privat

Hele den første dagen holdt jeg sengen. Faren måtte ta seg av tvillingene. Jordmødrene stresset meg med amming, for jeg fikk ikke noe melk den første uken. Jeg var så sliten og lei og ville bare stikke av. Vi måtte få avlastning på sykehuset noen netter. Da gråt jeg til samboeren min. Det var ikke gledestårer. Jeg spurte ham: «Hva har vi gjort?»

I krybben lå de fineste barna. Og jeg tenkte at jeg ikke vil ha dem.

Jeg ga opp ammingen på sykehuset. Uken gikk og vi ble sendt hjem. Allerede andre dag hjemme ringte jeg søsteren min og gråt. Hun og samboeren passet tvillingene i flere dager, enda de var så små. Jeg måtte sove.

Foto: Privat

Hva var dette?

Alle jeg har snakket med og lest om, elsker det lille nurket sitt med én gang. Jeg ville jo bare putte dem inn igjen og late som ingen ting. Kunne jeg klare å adoptere dem bort? Eller tenk om noen tok dem? Tankene kom, til jeg jaget dem igjen.

Snapchat-minner kom opp. Februar 2017 besøkte jeg andre Miss World-jenter og var på karneval. Februar 2018 var jeg mamma til to.

Jeg ble nesten kvalm av alle dem som skrøt så mye av ungene sine på sosiale medier. Fysj, tenkte jeg. Har du det virkelig så fint?

Jeg følte meg innestengt og som en ubrukelig mor. Knyttet meg minst til det barnet som krevde mest. Ikke å få sove er skikkelig tortur. Jeg satt inne hele sommeren med to barn og en kropp jeg hatet. Alle var ute i bikinier og solte seg, følte jeg. Jeg drømte meg bort. I drømmene hadde jeg ikke barn.

Så snakket jeg med helsesøster. Da falt brikkene på plass.

Jeg var ikke ond, jeg var deprimert

Helsesøster snakket om fødselsdepresjon. Hun mente at jordmor burde ha informert meg om det. Noe hun ikke gjorde! Det var bare fokus på hvor stolt jeg kom til å bli og hvor mye jeg burde glede meg til å trille rundt!

Jeg visste om noe som het fødselsdepresjon, men hadde ingen anelse om at jeg kunne få det. Det må tas opp før man føder!

Dette rammer så mange kvinner, men hvem snakker høyt om det? Mange sitter hjemme nå, gråter og er lei seg og føler de har mistet seg selv. Det er så mye press for å være så forelsket i sitt nye barn i dag at det er litt skremmende! Man vil jo helst fremstå glad og perfekt på sosiale medier. Det bør alle nybakte foreldre tenke over.

Men informasjonsansvaret ligger hos jordmor. Han eller hun må formidle at noen rett og slett ikke føler seg lykkelig og glad etter fødsel.

Uforberedt som jeg var, følte jeg meg som en så ufattelig dårlig mor. Kald og trist. Men jeg har snakket med mødre som ikke klarte å holde barna sine en gang, eller som fryktet de skulle skade de små. Det slapp jeg unna, heldigvis.

På tvillingenes ettårsdag. Foto: Privat

Nettverket var redningen

For jeg har vært heldig. Jeg har hatt to snille og gode barn fra dag én.

I dag er tvillingene blitt ett år, og jeg føler meg mye bedre. Jeg er som alle andre sliten og lei til tider, men nå er jeg blitt kjent med barna mine, og de betyr alt for meg. Jeg elsker dem og passer veldig godt på dem.

Min depresjon og sorg gikk aldri ut over barna mine, men det er fordi jeg har et sterkt nettverk av familie rundt meg og fordi barna har en fantastisk far. Jeg skulle bare ønske jeg visste mer om fødselsdepresjon før fødselen.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Fødsel
  2. Depresjon
  3. Skam
  4. Barsel

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Lytt til jordmødrenes advarsler

  2. A-MAGASINET

    Ari Behn tekstet kjæresten noen få dager før han tok sitt eget liv. Meldingen var full av håp og fremtidstro.

  3. SID

    Historien om en gutt som ikke ville spille fotball, men gjorde det likevel

  4. A-MAGASINET

    – Kroppen min var betaling for piller og sprit

  5. A-MAGASINET

    Tuva Fellman prater hemningsløst om sex, men skammer seg fortsatt over egne aborter: – Jeg var så utrolig skjør og sårbar

  6. A-MAGASINET

    Da til og med sykepleierne gråt, skjønte hun at det var ille. Men Jorun Skouverøe gjør alt for å leve som før.