Kronikk: Vi må bry oss om nabobarnet bak lukkede dører, gripe inn og melde ifra

Lite opprører oss mer enn vold mot barn. Vi reagerer med avsky, rister på hodet og er dypt forferdet. Men hva så?

Det har vært nok av saker om vold og seksuelle overgrep mot barn de siste årene. I etterpåklokskapens lys sier mange at de burde ha sett, de burde ha grepet inn.

Nettopp! Men det holder ikke. Vi må gripe inn, og vi må erkjenne problemet.

Vi må tørre å si høyt at mange foreldre mangler evne til å ha omsorg for barna sine, ja til og med evne til å elske sine egne barn.

Det finnes også foreldre som føler at de har fått barn de egentlig ikke ønsket seg. Flere av dem påfører egne barn store krenkelser som barna må slite med resten av livet.

Fryktelige hemmeligheter

Vi som samfunn og medmennesker må også erkjenne at det finnes farlige voksne der ute, og at vi ikke ser overgrep før vi virkelig tror at det skjer.

Vi må erkjenne at flere barn på hver eneste skole i hele Norge bærer på fryktelige hemmeligheter som overskygger alt annet og som hindrer læring. De forteller det nok ikke med ord, for barns lojalitet til foreldre er sterk, uansett hvor mange uhyrligheter de utsettes for.

Barn beskytter sine egne overgripere og de som utsetter dem for vold. Det skjer følelsesmessig, og er nærmest en biologisk overlevelsesrefleks.

Min oppfordring til alle som møter barn i ulike sammenhenger er: Vis mot og meld fra til politi og barnevern dersom dere har mistanke om vold og overgrep. Det er bedre med én melding for mye enn én for lite.

Å stille det riktige spørsmålet

Ved flere anledninger har jeg både lest og sett barna fra Forandringsfabrikken. De er «PsykiskhelseProffer» og «BarnevernsProffer» som deler av sine erfaringer både fra egen oppvekst og fra det offentlige hjelpeapparatet.

Mange historier er forbausende like. De handler om svik fra de nærmeste, om oppvekst med fysisk og psykisk vold, med vanskjøtsel og seksuelle overgrep .

Videre handler historiene deres om lærere, naboer, barnevern, helsesøster osv. som aldri stilte det riktige spørsmålet. Som ikke var tålmodige nok. Som ikke tolket det barnet forsøkte å fortelle.

Imens gikk årene, og barna havnet på en barne— og ungdomspsykiatrisk poliklinikk eller i barnevernet, med spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordsforsøk. Heller ikke da ble flere av barna spurt om hva som lå bak symptomene. Bak det tause var det et rop om hjelp.

Tause rop om hjelp

Vi som omgås barn i hverdagen må forstå at symptomene ikke er skavanker eller feil hos disse barna. Symptomene inneholder ofte svært verdifull informasjon og er ledetråder. Symptomer er helt naturlige reaksjoner på vonde og traumatiske hendelser.

Symptomene må betraktes som det synlige uttrykket for en helt naturlig årsakssammenheng, som forteller historien til barnet, viser dets barneskjebne – å bli født med feil foreldre. Symptomene er tause rop om hjelp, for at vi som voksne skal se dem og hjelpe dem.

Altfor mange er «døve» og ser bort. Vi reagerer ikke; vi vil nødig stikke den norske nesen vår bort i nabofamiliens behandling av egne barn.

Om voldsforbryteren kom inn i ditt egen hjem og dengte dine barn, ville du nok ha reagert.

Så hvorfor tåler du i stillhet at naboen denger sine egne unger uten at du melder ifra? Hva er galt med oss nordmenn?

Lav terskel og åpen dør

Flere av barna i «PsykiskhelseProffene» fra Forandringsfabrikken sier at de har fått beskjed om å slutte med symptomer som selvskading i ulike former, uten at noen har spurt om årsakene.

Nesten alle sier at de vet hvorfor de har problemer, nesten ingen voksne spør.

«PsykiskhelseProffene» vil ha en bedre psykisk helsetjeneste. De ønsker seg «friskehus» med lav terskel og åpen dør, et sted de kan komme med sine problemer og bli møtt av trygge voksne som ser dem og gir dem kjærlighet og tid. Voksne som ikke titter på klokken.

De vil ikke ha en psykiatrisk poliklinikk som gir dem en diagnose, teller antall timer og ikke går bak symptomene, som barna sier selv.

Dette er verdifulle råd fra kloke barn som har opplevd for mye vondt i sitt unge liv, og som det er vel verdt å lytte til. Når det gjelder psykiske helsetilbud for barn er vi nødt til å tenke nytt. Jeg er glad vi har ekte proffer med i det arbeidet.

De minste er mest utsatt for vold

Få kommer seg helskinnet igjennom en barndom med psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep eller annen omsorgssvikt. Omfanget av svik er stort, det dreier seg om mange barn og de fleste går under alles radar. Tygg på den!

Vi i Venstre arrangerte for noen få uker siden en høring på Stortinget om vold mot barn. Det var flere dyptgripende innlegg fra noen av de beste forskerne i landet på dette området.

Blant annet lærte vi at barn mellom 0 og ett år er mest utsatt for vold. Deretter barn mellom to og fem år.

Deretter avtar volden.

Det ble også vist bilder av små barnehjerner med tydelige tegn på underutvikling på grunn av omsorgssvikt.

Så lurer man på hvorfor det trengs så mye ekstra ressurser i skolen? Vi må begynne lenge før.

Dårlige odds og ødelagte liv

Av de barna som har hatt tiltak fra barnevernet, går det dårlig for over 70 prosent. Det betyr trolig at når den offentlige hjelpen først kommer, så kommer den for sent, og den er ikke god nok.

Det er tungt å rette opp et liv fullt av omsorgssvikt. Når barna har begynt på skolen, er det allerede veldig sent å tilby hjelp.

Det er i alderen null til fem år vi må sette inn størst ressurser. Helsestasjoner må ha nok kloke og trygge fagfolk, som gis muligheter til å følge barn og foreldre tett opp over tid, kanskje flere år.

Vi må ha barnehager med gode fagfolk, som vet hva de skal se etter for å avdekke omsorgssvikt.

Vi må ha modige politikere som tør å stå opp for en veldig sårbar gruppe, som skjønner omfanget og som er villige til å satse stort på det forebyggende arbeidet og stå løpet ut når kampen om kronene på budsjettet skal fordeles.

Budsjett i riktig retning

At forebygging er lønnsomt for samfunnet og reduserer et menneskes lidelse burde være åpenbart for de fleste.

Innsats rettet mot barn og unges styrkes i statsbudsjettet for 2015 med 600 millioner kroner, takket være KrF og Venstre. Av dette går nesten 250 millioner kroner til forebyggende tiltak som skal bedre barns oppvekstvilkår og styrke foreldres omsorgskompetanse.

Særlig viktig er styrkingen av barnehusene, slik at barn kan avhøres ved mistanke om vold og overgrep før det er gått 200 dager, og at bevis sikres på en så god måte at de skyldige kan pågripes og straffes.

Samtidig må vår tids største samfunnsproblem, vold og overgrep mot barn, løftes langt mer enn noen har vært villige til å satse.

Her er Venstres alternative budsjett langt mer ambisiøst enn Regjeringens.

Men den aller største og viktigste jobben er at vi som samfunn først må erkjenne og orke å ta innover oss problemet. Og deretter ikke bare bry oss om nabobarnet bak lukkede dører, men gripe inn og melde ifra .

Den norske skyheten må vi umiddelbart lykkes med å legge bort. Barna rundt oss trenger at vi handler.

Les også:

Barnevernsproffene skriver selv:

Nyhetssak:

Rettskommentator Inge D. Hanssen:

Bakgrunn:

Flere saker: