Kronikk

«Whitehall» – Londons tapte palass | Cato Guhnfeldt

  • Cato Guhnfeldt
    Forfatter og journalist

Banketthuset vendt ut mot gaten Whitehall, ferdig bygget i 1622. Bygget består i hovedsak av en sal som på grunn av takhøyden går over to etasjer. På 1800-tallet ble den originale fasaden kledt i gråhvit Portland-stein noe som var høyst omdiskutert, men arkitekturdetaljene ble beholdt. Bussen, på vei fra venstre mot høyre, skal straks til å kjøre over stedet for kong Charles Is henrettelse i 1649. Foto: Cato Guhnfeldt

Bare én bygning står tilbake av det som en gang var Europas største palass. Med Rubens-malerier i taket og ekkoet fra rådyre maskerader og en konge som ble halshugget.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Washington D.C. har Det hvite hus. London har Whitehall – i dag bare navnet på en gate. Men hva skjedde med Londons opprinnelige «hvite hall»?

Hundrevis av byens turister går daglig forbi en gråhvit treetasjers steinbygning på gaten Whitehalls østside, tvers ovenfor The Horse Guard. De færreste aner at bygningen, kalt Banqueting House, Banketthuset, er eneste gjenværende bygningen etter slottet Whitehall – de engelske monarkenes hovedresidens i byen fra 1530 til det brant ned i 1698.

Etter brannen arvet gaten foran banketthuset navnet etter slottet – og brukes også om regjeringskvartalene i det samme området.

Cato Guhnfeldt

Største i Europa - med 1500 rom!

Whitehall-palasset hadde sin opprinnelse som York Palace, et større gods til kardinal Thomas Wolsey, beliggende ut mot Themsen, sørøst for dagens Trafalgar Square.

I 1530 fikk kong Henrik VIII Wolsey avsatt og arrestert etter at kardinalen ikke hadde klart å få kongens ekteskap med Katarina av Aragón annullert fordi hun ikke ga ham en sønn. Deretter konfiskerte kongen Wolseys gods og gikk i gang med å utvide det.

Med sine etter hvert over 1500 rom skulle det bli det største palass i hele Europa. Men Whitehall-palasset, først nevnt ved navn i 1532, lignet ikke et typisk slott, men mer en landsby med hus av murstein og bindingsverk i tudorstil oppført i kjeder inntil hverandre - kronet med en skog av skorsteiner tilknyttet de mange peisene og ildstedene.

To av kongens seks hustruer

I palasset giftet Henrik VIII seg med to av sine seks hustruer, og døde der også i 1547.

Så lenge han levde, hadde Whitehall imidlertid ingen bankettbygning. Siden lot Elizabeth I bygge en første provisorisk og spinkel bankettsal bestående av presenninger og trestokker. Den skal ha stått i 25 år.

Etter å ha overtatt den engelske tronen i 1603, oppførte James I en permanent bygning for å motta ambassadører og holde maskerader. Arkitekten var Robert Stickells og bygget sto ferdig i 1608.

Under en maskerade 5. januar 1617 ankom en sjelden gjest bankettsalen, en ung indianerprinsesse kalt Pocahontas, eskortert av en «hellig» indiansk mann kalt Tomocomo. Da Pocahontas og Tomocomo ble introdusert for kongen, skal James I ha fremstått så beskjeden at de to indianerne ikke skjønte hvem de hadde møtt før etterpå.

En ny type arkitektur

To år senere, i 1619, brant bankettbygningen ned. Det ryddet veien for det banketthuset vi kjenner i dag, også oppført under James Is tid av den walisiske arkitekten Inigo Jones. Jones valgte bort den gamle tudorstilen og innførte i stedet en helt ny, italiensk neoklassisk renessansestil for sitt nybygg.

Da det nye banketthuset sto ferdig i 1622 var det det første større bygg i sitt slag i England. I århundrene som fulgte skulle denne bygningsstilen fullstendig forvandle engelsk arkitektur. Banketthuset er i dag et fredet nasjonalmonument ivaretatt av stiftelsen Historic Royal Palaces.

Arkitektur, maskerader og teater

Inigo Jones var for øvrig ikke bare arkitekt, men skapte også masker og kostymer for bruk under maskeradene i sitt nybygg, forestillinger med bl.a. teater, dans, musikk og diktopplesning.

Kongetronen og tilskuerplassene var i den ene enden av salen, scenen i den andre. Raske sceneskifter ble oppnådd ved å svinge trekantede dekorerte søyler på dreieskiver. Scenen var dyp nok til å skjule heiseinnretninger som både løftet skuespillere frem på scenen og kunstferdige skydekorasjoner opp over dem.

En forestilling ble gjerne innledet med skuespillere utkledt som djevler, hekser eller ville dyr og som fremstilte kaos og uorden. De ble gjerne etterfulgt av skuespillere utkledt som hoffolk og kongelige, kledt i overdådige kostymer overstrødd med broderier og juveler, og som brakte fred og orden.

Noen av forestillingene var så kostbare å produsere at de ville ha kostet over 10 millioner kroner målt i dagens verdi. Men populære var de. Som det ble skrevet:

«… the Banqueting House at Whitehall was so crowded with fair ladies glittering with their rich clothes and richer jewels and with lords and gentlemen of great quality that there was scarce room for the king and queen to enter in.»

Banketthusets festsal, åsted for mottagelser, maskerader og hvor kong Charles I gikk sine siste skritt frem til sin henrettelse på skafottet på utsiden. De praktfulle takpanelene er malt av den flamske mesteren Rubens. Foto: Cato Guhnfeldt

Rubens

Det skulle bli James Is sønn Charles I som, etter at han kom på tronen i 1625, fikk banketthusets tak dekorert av den flamske maleren Peter Paul Rubens. Maleren ble lokket til London med løfte om bli slått til ridder, noe han også ble.

Men i stedet for å bli værende og male taket på stedet, laget Rubens bare skisser. Han malte så takpanelene i sitt atelier i Antwerpen før disse ble skipet til London og det hele ferdigstilt i 1636.

Charles I henrettes

For blant annet å ha gått til krig mot parlamentet og tapt for Oliver Cromwell, ble Charles I til slutt dømt til døden. Han ble halshugget med øks på et provisorisk skafott rett på utsiden av banketthuset om ettermiddagen 30. januar 1649.

Maleriet «Charles I, Konge av England, fra Tre Vinkler» ble malt av Anthonis van Dyck for at billedhuggeren Bernini skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen. Foto: Wikimedia Commons

Det var en kald vinterdag, og kongen iførte seg en ekstra vest slik at kulden ikke skulle få ham til å skjelve og få de mange tilskuere feilaktig til å tro at han var redd.

Etter å ha blitt eskortert fra St. James Palace gjennom St. James-parken til banketthuset, gikk kongen gjennom salen under bildene av Rubens. Deretter skred han ut gjennom et vindu (i dag omtrent over døren der turister går inn for å besøke bygningen) og ut på skafottet.

Tusenvis av nysgjerrige londonere bivånet avrettingen som først ble gjennomført etter at kongen hadde senket sin utstrakte arm som signal til bøddelen.

Et samtidig trykk viser henrettelsen av kong Charles 1 i 1649, foran en unøyaktig gjengivelse av banketthuset. Foto: Wikimedia Commons

Selve henrettelsesstedet er i dag i gaten rett utenfor fortauskanten, nær hjørnet av Whitehall og Horse Guards Avenue.

Napoleons hest

James II var den siste kongen som bodde i Whitehall-palasset før det brant ned i 1698, med banketthuset og Holbein-tårnet som de eneste monumentale bygg av palasset som unngikk ødeleggelse (sistnevnte revet i 1759). Siden ble det fremmet flere forslag om å erstatte palasset med et nytt, men planer strandet.

Etter brannen ble banketthuset først kapell til erstatning for det som brant ned med slottet. I 1883 ga dronning Victoria bygningen til Royal United Service Institute. Det ble nå tatt i bruk som museum for private eiendeler etter militære ledere. En av attraksjonene var skjelettet til Napoleons hest.

Museet stengte i 1962. I dag er banketthuset med sin arkitektur og Rubens-malerier åpent for publikum. Det brukes også tidvis til mottagelser og ulike tilstelninger.

En svartmalt dør på fortauet på banketthusets nordside markerer inngangsdøren til kardinal Wolseys, senere kong Henrik VIIIs vinkjeller. Foto: Cato Guhnfeldt

Historiens spor

Turister har i sommer kunnet gå rundt kvartalet og finne svartmalte dører og portaler på fortauene som markerer deler av Whitehall-palasset. Ett sted treffer man på «inngangsdøren» til kardinal Wolseys kjeller, i dag også kjent som Henrik VIIIs vinkjeller, satt opp omtrent der man tror inngangen en gang var. Som alltid er historiens spor like under skosålen.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les flere historiske artikler av Cato Guhnfeldt:

  1. Les også

    Det største romertidsanlegget nord for Alpene | Cato Guhnfeldt

  2. Les også

    Det unge norske ekteparet opplevde den russiske oktoberrevolusjonen fra orkesterplass | Cato Guhnfeldt

  3. Les også

    Jakten på den niende symfoni | Cato Guhnfeldt

  4. Les også

    Hungersnøden i Wien | Cato Guhnfeldt

  5. Les også

    Romerne hadde egne veikart | Cato Guhnfeldt

Les mer om

  1. Kultur
  2. Arkitektur
  3. London
  4. Historie

Flere artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    I renessansen ble borgenes boliger maktuttrykk

  2. KRONIKK
    Publisert:

    «Kom ikke til oss og snakk om kameraderi og elitisme, for det har dere ingen som helst greie på»

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Venstre vil ikke overstyre kulturlivet

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Kameraten, elskerinnen og ektefellen

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Meninger: Den mest radikale endringen i norsk kulturpolitikk siden 1970-tallet er under oppseiling

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Kronikk: Midlertidige byrom gir permanent suksess