Kronikk

Forbanna polakk!

  • Nina Witoszek

Solidaritet, den største antiautoritære bevegelsen i verden, beviste at det var mulig å komme seg ut av fryktrepublikken på en ikkevoldelig måte, skriver Nina Witoszek. Her fra markeringen av bevegelsens 30-årsjubileum. PETER ANDREWS

Forestill dere min stadig forferdelse ved å være en polakk i Norge - en perfekt motsetning til Polen: rikt, lykkelig, velsignet med historisk flaks, uten særlig trening i å leve med ondskap.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvilken tone bør man anta når man snakker om en paradoksal, forbannet nasjon som polakker? Hva slags sjanger? Bør man velge en preken og tordne om viktigheten av astronomen Copernicus, komponisten Chopin, den nobelprisvinnende fysikeren Maria Sklodowska-Curie, den første demokratiske grunnloven i Europa, utformet i 1791 eller bevegelsen Solidaritet, kimen til kommunismens fall i Øst-Europa? Men oppriktig talt, skulle jeg velge min neste plass på jorden ville Polen vært sist på listen, ved siden av Somalia.

Bør jeg være tragisk-romantisk og peke på rekken av martyrer og internasjonal urettferdighet? Som for eksempel at Polen hadde den største antifascistiske underjordiske hæren under 2. verdenskrig og mistet seks millioner innbyggere til Hitlers bødler? I tillegg ble to millioner polakker sendt til sovjetiske gulager i kuvogner under og etter krigen — barn, kvinner og menn. De fleste kom frem som frosne lik. Til gjengjeld for disse lidelsene, solgte Europa Polen til det sovjetiske Russland som innsatte et ydmykende totalitært styre der i 50 år.

image[1].jpg

Jeg burde heller være satirisk og gjenta etter Churchill: «Det er få dyder som polakkene ikke besitter, og det er få feil de noen gang ikke har begått.»Dette er hva jeg sliter med i det pragmatiske, rasjonelle Norge: En sterk arv med romantisk galskap, en arv fra Don Quijoter som alltid har kjempet mot vindmøller, alltid tapt. Bare lytt til Chopin: Dette er musikken om romantiske opprør og tap. Eller les Czeslaw Milosz, nobelprisvinner i litteratur som sa om Polen: «Hvis jeg fikk et middel, ville jeg ha sprengt dette landet, slik at mødre ville stoppe å sørge over dem som ble drept på barrikadene. Fordi det er en form for lidelse som ingen kan bære».

Så forestill dere min stadig forferdelse ved å være en polakk i Norge — en perfekt motsetning til Polen: rikt, lykkelig, velsignet med historisk flaks, uten særlig trening i å leve med ondskap.

Norges største minoritet

Rundt 100 000 polakker bor nå i Norge: den største etniske minoritet her i landet. De fleste mener at de er i en luksuriøs «arbeidsleir»: de jobber fra morgen til kveld, og kollapser deretter i sengene for stå opp og jobbe igjen til de kollapser.

Mange drømmer om å kjøre hjem i Mercedes, men i stedet kjører de seg fast i havarerte ekteskap og en post-nordisk depresjon. Unge kvinner som var dårlig betalte lærere og psykologer i sitt land, biter tennene sammen og vasker norske gulv. En polsk cellist-vaskedame sa: «Vi er de moderne tiders søppeltømmere og søppelmennesker.»

De kulturelle forskjellene er påfallende: Nordmennene har en romanse med Norge, polakkene har en psykisk sykdom - de er de eneste patrioter i Europa som hater seg selv. Nordmennene bor i 2000-tallets fritidssamfunn, de fleste polakkene sitter fast i 1950-årene. Hver søndag fyller de St. Olavs kirke med en from og lydig sang. Nordmennene jobber på halv fart; polakkene bretter opp ermene og jobber til de stuper. Det norske folk har tillit til staten; polakkene har det samme forhold til politikere som nordmenn en gang hadde til Quisling.

Les også

Bondefanget av EØS

Men bildet er mer komplisert. ­Talløse polske leger, arkitekter og jurister har glidd inn i det norske samfunnet så perfekt at de ikke skaper overskrifter i aviser. Janina Januszewska-Skreiberg har skrevet Med hjertet i to land , en bok som dokumenterer hvordan polske og norske kunstnere og intellektuelle har forført hverandre over det siste århundret.Wergeland har skrevet lidenskapelige dikt som støttet heroiske polske frihetskjempere. Bjørnsons hjerte gikk til polske kvinnelige flyktninger i Paris. Jan Garbarek har skrevet musikk inspirert av Nobel-poeten Wislawa Szymborska. Og den store komponisten Witold Lutoslawski hadde sin sommerhytte i Norge. Dette er fantastisk. Men, ærlig talt, hvor mye ønsker en gjennomsnittlig nordmann å vite om polakkene, bortsett fra dem som truer norske arbeidsplasser eller — som skihopperen Malysz og langsrennsløpersken Kowalczyk - utfordrer norske topplasseringer i vinteridretten?

Den største forskjellen mellom de to folkeslag er dette: Selv den mest reflekterte nordmann ville aldri tenkt på sitt land som skjørt og evig truet. «Vestlighet» er ikke noe du trenger å forsvare. Tvert imot, du tar den for gitt, eller du angriper den for dens hegemoniske ambisjoner . For en kontrast til den østlige intelligentsiaen, som mener at deres vestlighet krever konstant forsvar og en gigantisk innsats for å bli bevart.

Som den nylig publiserte boken Venstre ­ ekstremisme (red. Sørensen og Hagtvet, 2013) viser, har 50 år under Sovjets støvel og utstøting fra kretsen av siviliserte nasjoner gjort polske intellektuelle besatt av sin «kidnappede» europeiske sjel. Under kommunismen så de «hver eneste dag at Europa dør i dem, og hver dag ble de nødt til å forsvare Europa i seg selv» (Milan Kundera). Hvor bisart må det høres ut for et folkeslag som er spesialister på å si nei til Europa!

«De fantastiske 14»

En ting lindrer imidlertid min forferdelse ved å være polsk. Og det er ikke at polske økonomer har vært flinke til å forhindre krisen, eller at polske IT-bedrifter vinner internasjonale priser for innovasjon og design. Min forferdelse ved å være polsk blir mindre akutt når jeg ser nyheter om Palestina. Det slår meg at Polen en gang var et Palestina i Europa: I 1795 ble landet innlemmet i Russland, Preussen og Østerrike og i 150 år forsvant det som stat. Med en liten pause var polakkene inntil 1976 et statsløst folk, med en historie preget av konstant blodbad, opprør, hundrevis av kister, kors og en endeløs nasjonal sorg. Men da, da sluttet de å være palestinere, takket være 14 modige intellektuelle.

De møttes en dag i en leilighet i Warszawa, der de laget «Komiteen for arbeidernes forsvar» (KOR) og besluttet at i stedet for å slåss mot det sovjetiske imperiet, ville de bygge sin egen, alternative stat innen imperiet i solidaritet med arbeiderne. Og så klarte de i løpet av fire år - før internett og mobiltelefon - å skape et parallelt samfunn og et informasjonssystem som førte til Solidaritet; den største anti-totalitære bevegelse i verden.

«De fantastiske 14» demonstrerte to ting: For det første at det er mulig å komme seg ut av fryktrepublikken på en ikkevoldelig måte. For det andre beviste de at intellektuelle faktisk kan gjøre en forskjell i verden. Man må bare stå opp fra sin ergoterapeutiske lenestol og bruke fantasi og medlidenhet: to ting som våre globaliserte sjeler holder på å tape.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Nasjonale katastrofer, mislykkede opprør og feilslått demokratisering. Velkommen til Polen

  2. KOMMENTAR

    Hvem eier arven etter frigjøringsbevegelsen Solidaritet?

  3. DEBATT

    Kvinnelige ofre i nytt katolsk-nasjonalistisk Polen | Nina Witoszek

  4. KOMMENTAR

    Når patriotisme trumfer historien

  5. KRONIKK

    Freden kom i 1945. Men for mange europeere lar friheten ennå vente på seg.

  6. VERDEN

    Derfor besøker Donald Trump Polen i dag