Fire utfordringer for sikkerhet og terror i Norge | Malin Stensønes
Det er behov for politisk mot. Har justisministeren det som skal til?
Nylig presenterte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sin trusselvurdering for Norge. Denne viser et sammensatt og komplekst trusselbilde, der begivenheter utenfor landets grenser knyttes direkte til norsk sikkerhet.
Som justis-, beredskaps- og innvandringsminister må Sylvi Listhaug måles på evnen til å gjennomføre politikk. Det fordrer både vilje og mot å gjennomføre den tverrsektorielle politikken dagens kompleks trusselbilde krever. Her er fire utfordringer innen samfunnssikkerhet og beredskap.
1. Sikkerhet og etterretning
PST knytter nasjonale sikkerhetstrusler tett til den sikkerhetspolitiske utviklingen og hvordan denne påvirker nære allierte og norske nærområdet. Slik illustrerer trusselvurderingen i seg selv behovet for samarbeid mellom PST, som har ansvar for nasjonal sikkerhet, og Etterretningstjenesten (tidligere Forsvarets etterretningstjeneste, også kalt E-tjenesten) som er Norges militære og sivile utenlandsetterretningstjeneste.
Når sikkerhetstjenesten så direkte knytter nasjonal sikkerhet til utvikling av sikkerhetspolitikken, er det underlig at ikke begge tjenester samarbeider om den trusselvurderingen som foreligger. For det henger åpenbart sammen.
Det sikkerhetspolitiske bildet er sammensatt, og preges av grenseoverskridende trusler, regionale konflikter med globale konsekvenser, samtidig som den strategiske maktbalansen flyttes østover. Dette, kombinert med utvikling av ny og til dels lett tilgjengelig teknologi, fører til angrepsmuligheter som kan gjøre stor skade på vårt samfunn og som direkte påvirker både norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, nasjonal sikkerhet og transnasjonal kriminalitet.
Kompleksiteten i truslene fordrer et tett og nært samarbeid mellom tjenestene gjennom formalisert samarbeid, men også at man har reell mulighet for å bruke den informasjonen de begge fremskaffer på en måte som samlet sett styrker norsk sikkerhet.
Mye av etterretningsvirksomheten mot Norge og norske interesser skjer i det digitale rom. Nettverksangrepet mot Helse Sør-Øst er et illustrerende eksempel. Man mistenker at noen til fordel for en fremmed stat samler inn opplysninger som kan skade grunnleggende nasjonale interesser herunder helseberedskap. Det er avgjørende for vår sikkerhet at vi får etablert et digitalt grenseforsvar og styrket vår nasjonale evne til å håndtere digitale trusler.
Venstre har varslet en mulig dissens mot digitalt grenseforsvar. Det påligger statsråden et stort ansvar å lose denne lovgivningen gjennom Stortinget.
2. Terror
Terror truer fortsatt en rekke europeiske land. Trusselen mot Norge vurderes som noe redusert, men personer og grupper inspirert av ekstrem islamistisk ideologi vil være den primære terrortrusselen mot Norge det kommende året. Det vurderes fortsatt som mulig at det vil forekomme forsøk på terrorangrep. Det uttrykkes også sterk bekymring for vekst i det høyreekstreme miljøet.
Det antagelig viktigste virkemiddelet nasjonalt for å forhindre terror er ikke lenger del av justisministerens ansvarsområde — nemlig integreringspolitikken.
Men det hun har ansvar for er muligheten til å avdekke angrep i forkant gjennom PST, terrorlovgivningen, en solid grunnberedskap og effektive styrker i den spisseste enden av terrorbekjempelse. Regjeringen har fattet mange gode beslutninger innen kontraterror.
Det er like fullt en realitet at etter fire år med Høyre/FrP- regjering og snart syv år etter angrepene på regjeringskvartalet og Utøya, er det fortsatt flere år til vi har et operativt beredskapssenter eller helikoptre som både kan fly mannskaper og samtidig brukes som ildledningsplattform.
Listhaug overtar det politiske ansvaret for arbeidet med det nasjonale beredskapssenteret, og hun bør bruke muligheten godt.
3. Ny organisering
Det er en realitet at omtrent alle land vi samarbeider med har organisert arbeidet med å bekjempe grov og alvorlig kriminalitet og terror annerledes enn oss. Man har erkjent at når truslene er så sammensatte, krever det innsats i bredden av virkemiddelapparatet for å kunne forebygge, oppdage og bekjempe denne formen for kriminalitet.
Det norske virkemiddelapparatet er overmodent for endring — slik at man enklere kan koble kunnskap, samordne ressurser og fatte tverrsektorielle beslutninger raskere.
I europeiske land ser vi også at terrortruslene har resultert i et tettere og mer synlig samarbeide mellom politi og forsvar, under politiets ledelse. For et lite land som Norge er det viktig å se hvordan vi bedre kan utnytte samfunnets samlede ressurser også innen sivil og ideell sektor.
I forrige uke undertegnet Politidirektoratet en beredskapsavtale med Redningsselskapet som gir politiet mulighet for å rekvirere redningsskøyter i akutte situasjoner. Avtalen styrker beredskapen til sjøs i alle deler av landet, og styrker med det grunnberedskapen gjennom samordning av allerede eksisterende ressurser.
4. Bevæpning
Bevæpningsdebatten i Norge er svært polarisert. Den fortjener langt flere nyanser. Trusselnivå vil variere fra område til område og er gjerne situasjonsbestemt.
Generell bevæpning løser i seg selv like lite som et ubevæpnet politi i de mest krevende situasjonene.
Du møter ikke trafikkovertredelser med våpen, like lite som stoppskilt stanser terrorister. Det er grunnleggende for alt politi at man anvender minst mulig makt i de situasjonene man er. Når både landets sikkerhetstjeneste og politimestrene i de store byene tilrår generell bevæpning er det grunn til å lytte. De fremhever alle trusselen som reell og tidsaspektet som avgjørende for å kunne avverge og forhindre angrep mot befolkningen.
Regjeringserklæringen åpner for å gi punktbevæpning på sårbare steder. I det ligger et åpenbart handlingsrom den nye statsråden bør benytte seg av. At Venstre er imot generell bevæpning av politiet fratar hverken Statsråden eller andre norske politikere ansvaret for å kontinuerlig vurdere hvilke virkemidler som er best egnet til å bevare borgernes sikkerhet, bevæpning inkludert.
Samfunnssikkerhet og beredskap handler om å trygge befolkningen når vi trenger det som mest. Å gjennomføre tiltak i forkant som minimerer skade når det verst tenkelige rammer oss. Beslutningskraft og endringsvilje er avgjørende. Jeg håper statsråden har det politiske motet som kreves.
