Tyskerne jaktet ikke på Jan Baalsrud | Ragnar Kvam jr.
Var det ikke riktig, det som sto i krigshelten Jan Baalsruds rapport?
Historien om den norske soldaten Jan Baalsrud har fascinert oss siden Arne Skouens film Ni liv hadde première i 1957. Nå ruller en ny norsk film om Baalsrud over lerretet, Den 12. mann av Harald Zwart.
Les anmeldelsen her:
«Den 12. mann»: En nyansering av Baalsrud-legenden
Ytre og indre kamp
Med varme og innlevelse skildrer begge filmer hvordan gode nordmenn med fare for egne liv hjalp den etter hvert forfrosne og medtatte Baalsrud på flukten gjennom fjellmassivene ved Lyngen i Troms og over til Sverige.
Vi presenteres også for den indre kamp Baalsrud måtte føre med seg selv under strabasene, der viljen til overlevelse ble hans fremste våpen, for uten slik vilje kunne selv ikke andres innsats ha reddet ham.
Men i større grad, og det gjelder ikke minst for Den 12. mann, er det tyskernes jakt på Baalsrud som får dominere. I ulike scener kommer tyske soldater tett på ham, med kuler og krutt jager de nordmannen videre – uten å få ram på ham.
Tyskerne trodde Baalsrud var død
Men – om vi går til historiens kilder, slik de har avleiret seg i tyske arkiver, vil vi se at den tyske overkommandoen i Tromsø aldri beordret noen jakt på Jan Baalsrud.
Sturmbannführer Kurt Stage, som Zwart gjør til den andre hovedpersonen i sin film, sendte ikke tyske soldater ut i terrenget for å lete etter Baalsrud. Grunnen var åpenbar: Tyskerne var overbevist om at Baalsrud døde under trefningene i Toftefjord; at han ble drept da fiskekutteren han og kameratene var kommet med over fra Shetland, eksploderte.
De 12 om bord
Kutteren het «Brattholm». Med tolv mann om bord forlot den Shetland med kurs for Troms i slutten av mars 1943. Oppdraget hadde kodenavn Martin Red og var på et tidlig stadium en del av den såkalte Operasjon Jupiter, den britiske statsminister Winston Churchills plan for en invasjon av Nord-Norge.
Det opprinnelige målet for Martin Red var å sette flyplassen på Bardufoss og sjøflyhavnen i Tromsø ut av spill gjennom sabotasjeaksjoner. Men til Churchills ergrelse sluttet ikke de allierte opp om Jupiter, og planen ble skrinlagt.
Det førte også til at Martin Reds oppgaver, og dermed dens betydning, ble redusert. Karene på «Brattholm» skulle nøye seg med å opprette og utstyre sabotasjegrupper med våpen og sambandsutstyr i ytre Troms.
Ble angitt
Den 29. mars ankret «Brattholm» opp i Toftefjord ved Rebbenesøya i havgapet utenfor Tromsø. Uforsiktighet førte til at de ble angitt, og dagen etter dukket en tysk minesveiper opp.
Om bord på «Brattholm» ble det gitt ordre om å gjøre klart for sprengning av skøyta. Mennene tente luntene og gikk i lettbåten, men truffet av tyske kuler begynte båten å ta inn vann, og de måtte legge på svøm.
De tyske rapportene
I en rapport som Armeeoberkommando Norwegen i Oslo mottok fra den tyske overkommandoen i Tromsø bare to dager senere, 1. april, het det at «sabotasjekutteren» gikk i luften etter tre eksplosjoner. Rapporten fortsatte: «Flukten til kutterbesetningen ble forhindret med maskingevær- og maskinkanonild. Ved dette ble en mann drept, en mann alvorlig og en mann lettere såret. Et besetningsmedlem omkom ved sprengningen.» (Uthevet av forfatteren)
Den 6. april bekreftet en annen tysk rapport disse opplysningene: «Av 12 mann ble 2 drept, 10 tatt til fange, av dem 2 sårede.»
«Det fantes ingenting igjen av ham»
En ytterligere bekreftelse kom etter krigen fra et øyenvitne som befant seg om bord på minesveiperen. Han het Ottmar Immler og tjenestegjorde i den tyske militære etterretningstjenesten (Abwehr). I et avhør 18. september 1945 sa han at en av mennene om bord på «Brattholm» ble drept av eksplosjonen, og at «det fantes ingenting igjen av ham».
Sluttregnskapet så altså slik ut, sett med tyske øyne: Av de tolv kunne den tyske overkommandoen fysisk redegjøre for elleve. En ble skutt da han krabbet på land, ti, hvorav to sårede, ble tatt med til Tromsø, der de ble torturert og kort etter henrettet. Og den tolvte? Ham var det ingenting igjen av etter eksplosjonen, slik de tyske dokumentene slo fast.
De beretninger som foreligger om Jan Baalsrud i form av bøker og filmer, legger vekt på at han kort tid etter å ha karet seg i land etter å ha svømt fra «Brattholm», skjøt to tyske soldater. Beretningene bygger på rapporten Baalsrud selv skrev i ettertid, der det blant annet heter: «Den første tyskeren, en løytnant fikk et dobbeltskudd, kastet armene i været og rullet over ende. Den neste ble også truffet, men ikke dødelig.»
To tyskere, den ene en offiser, drept av en norsk soldat på flukt! Det ville jo i seg selv være nok til å sette himmel og jord i bevegelse for å finne den skyldige. Men ikke ett sted i de tyske rapportene fra det som hendte i Toftefjord, står det noe om at to tyske soldater skulle være skutt under tumultene.
Hvordan skal vi så tolke Baalsruds rapport? Var det ikke riktig, det som sto der?
Begynte å fantasere?
Han skrev rapporten under sitt opphold på sykehuset i Sverige, omkring fire måneder senere. Den inneholder noen feil og unøyaktigheter på kontrollerbare punkter, og kan det tenkes at erindringen sviktet ham etter alt han hadde vært gjennom under den strabasiøse flukten, der han store deler av tiden, mens han lå i snøhuler på fjellet, skled ut og inn av bevisstheten, med svak forståelse av tid og rom?
At han, mens han gang på gang gikk gjennom det som skjedde i Toftefjord, begynte å fantasere, og at deler av rapporten han skrev, var et produkt av slike fantasier? Blant annet forteller han at han kunne høre stemmer, og at han hadde «noen fryktelige drømmer» om sine døde kamerater.
Hadde grunn til å tro at tyskerne var etter ham
Jan Baalsrud var naturlig nok uvitende om at tyskerne ikke iverksatte leting etter ham. Men i hans hode så det annerledes ut. Han hadde all grunn til å tro at tyskerne var etter ham, og angsten for å bli tatt bet seg fast fra første øyeblikk. Det gikk ikke en dag, ikke en time, uten at han så seg over skulderen. Det samme gjaldt utvilsomt alle hans hjelpere.
I to måneder kjempet Baalsrud for å komme seg over til Sverige. Underveis så han tyske soldater bare én gang. Noen hadde lånt ham et par ski, og da han skulle krysse Lyngseidet, så han plutselig en flokk tyske soldater gå langs veien. Han måtte trenge seg gjennom flokken for å komme videre, som det heter i hans rapport. Men soldatene enset ham ikke, til tross for at han bar full norsk marineuniform.
De enset ham ikke fordi Sturmbannführer Kurt Stage aldri beordret jakt på den tolvte mann.
- NRK har laget TV-serien I Jan Baalsruds fotspor der to spesialsoldater gjenopplever motstandsmannens flukt gjennom Nord-Troms. Se den her.
Les også
- Interessert i historier fra annen verdenskrig? Da er dette gull:
