Kronikk

Biden får den vanskeligste oppgaven en amerikansk president har hatt siden Vietnamkrigens tid

Kan han lede landet fra polarisering til dialog?

Joe Bidens presidentperiode vil bli målt etter graden av suksess med å reversere polariseringen i det amerikanske samfunnet. Foto: Susan Walsh / AP / NTB

  • Halvor Tjønn
    Halvor Tjønn
    Journalist, forfatter og historiker
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Polariseringen av USA førte Donald Trump inn i Det hvite hus. Spørsmålet er om Joe Biden kan gjøre noe for å reversere en langvarig, negativ utvikling?

Man har sett det helt siden 1980-tallet: Forskjellene i det amerikanske samfunnet har økt. Ikke bare er skillet mellom de superrike og de virkelig fattige blitt større, men også mellom middelklassen og vinnerne i den moderne økonomien.

De kulturelle kløftene er blitt dypere, og rasemotsetningene har økt.

Resultatet er et samfunn der ulike folkegrupper og politiske partier knapt nok snakker til hverandre. Dialog er i ferd med å bli noe som hører fortiden til.

Det foreløpige bunnpunktet i denne utviklingen så vi den 6. januar i år, da en mobb, oppildnet av president Trump, gikk løs på Kongressen. Denne hendelsen danner det dystre bakteppet for maktskiftet på Capitol Hill denne uken.

Halvor Tjønn er tidligere utenriksjournalist i Aftenposten, forfatter og historiker. Foto: Privat

Man trenger ikke å være spåmann for å slå fast at Joe Bidens presidentperiode vil bli målt etter graden av suksess med å reversere polariseringen i det amerikanske samfunnet.

Slik sett blir Biden stilt overfor den vanskeligste oppgaven en amerikansk president har hatt siden Vietnamkrigens tid.

Også den gangen var det amerikanske samfunnet dypt splittet. En hel ungdomsgenerasjon var i opprør, og storbyene var rystet av raseopptøyer. Men så snart USA var ute av krigen, og man også lyktes med å få en slutt på den åpne, lovfestede diskrimineringen av den svarte befolkningen, forsonet amerikanerne seg med hverandre.

Hva mange ikke så, var den utviklingen som fra og med 1980-tallet igjen begynte å splitte det amerikanske samfunnet.

Den nye presidenten og det nye flertallet i begge kamre i Kongressen må nå snu tunge trender som gjennom 40 år har ført USA frem til den situasjonen, som landet står i.

6. januar i år klarte opprørere å bryte politibarrierene og komme seg inn i Kongressen. Foto: Julio Cortez / AP / NTB

Globaliseringen

De fleste av de endringene som har skjedd, har selvsagt sammenheng med den aller viktigste utviklingslinjen i vår tid, nemlig globaliseringen.

Arbeidsplasser er blitt flyttet ut av USA i stor skala. Samtidig er mange innvandrere kommet inn i landet, slik at det pr. i dag er cirka 45 millioner innbyggere som er født utenfor USA.

Stadig flere av USAs innbyggere tilhører en minoritetsgruppe, enten denne gruppen defineres etter hudfarge, kulturell eller seksuell orientering. Disse gruppene er blitt mer og mer opptatt av den diskrimineringen som de blir utsatt for.

Svaret deres har vært å identifisere seg som medlemmer av den gruppen de hører til, fremfor å være borgere av staten USA.

Det samme har skjedd med store deler av den hvite arbeider- og middelklassen, de som var selve bildet av gjennomsnittsamerikaneren den gang Ronald Reagan var president.

Gjennom flere tiår har denne gruppen knapt sett noen bedring av sin levestandard. Når de ser på alle befolkningsstatistikker, forstår de tallenes klare tale: Om en generasjon vil de ikke lenger utgjøre flertallet av den amerikanske befolkningen.

Dette store segmentet føler seg truet fra to kanter: For det første av de fremstormende minoritetene og for det andre av den moderne, amerikanske high-tech-kapitalen som heller bygger fabrikker i Kina og India enn i USA.

Helt siden New Deal-perioden på 1930-tallet var denne gruppen selve ryggraden i det demokratiske partiet. Nå har de meldt overgang til republikanerne.

Det som har skjedd, er at identitetsopprøret fra minoritetene har fått sin motsvarighet fra gruppen av hvite med lav utdannelse. Mens Republikanerne – og særskilt Trump-fløyen – er blitt et arbeiderklasseparti, er Demokratene gått over til å bli et parti for høyt utdannede hvite, for svarte, latinos og ulike seksuelle minoritetsgrupper.

Der amerikanere tidligere stemte ut ifra sine økonomiske interesser, er i dag identitet og gruppetilhørighet minst like viktig.

Asylsøkere i kø på den mexicanske siden av grensen til USA. Bildet er fra 2019. Foto: Elliot Spagat / AP / NTB

Smalere medier

Denne utviklingen er blitt forsterket av det som har skjedd innen medieverdenen.

For 40 år siden så de aller fleste amerikanere på de samme fjernsynskanalene og leste de samme avisene. Som den amerikanske journalisten Ezra Klein peker på i sin bok Why We’re Polarized – som kom ut i 2020 – befant aviser og fjernsynskanaler på 1970- og 80-tallet seg stort sett i det politiske sentrum.

De som eide mediene, var interessert i å selge flest mulig aviser og mest mulig reklametid i eteren. Å appellere bare til republikanere eller demokrater var rett og slett dårlig butikk.

Så kom den digitale revolusjonen. I dag kan man befinne seg på høyresiden av det politiske spekteret uten noen gang å bli konfrontert med venstreside-medier, og vice versa.

Den geografiske splittelsen av landet trekker samme vei: Republikanere og demokrater bor på ulike steder og sender sine barn på ulike skoler. Også den religiøse orienteringen blir mer uensartet. Mens hvite republikanere stort sett er protestantiske kristne, blir den liberale eliten i det demokratiske partiet stadig mer ikke-religiøs.

Amerikanerne følger ikke lenger de samme nyhetsmediene. Foto: Eduardo Munoz / Reuters / NTB

Valgsystemet forsterker splittelsen

Alle disse polariserende tendensene hadde ikke vært så farlige om man hadde hatt et politisk system som virket samlende. Problemet er at det politiske systemet forsterker splittelsen.

Den gangen grunnlovsfedrene skrev den amerikanske konstitusjonen, laget de et system med flertallsvalg. Rett etter uavhengigheten fra britene dukket partiene opp, men valgordningen sørget for at det som regel bare kom to partier inn i Kongressen. Presidenten måtte komme fra ett av disse to partiene.

I lange perioder av USAs historie gikk dette ganske bra. En av årsakene var at ett parti i lange perioder var overlegent størst, slik at det andre partiet var tvunget til å tilpasse seg og søke kompromisser.

Etter borgerkrigen på 1860-tallet var Republikanerne flertallspartiet. Etter New Deal tok Demokratene over, osv.

De siste tiår er dette mønsteret brutt. I dag er det ingen som sikkert kan forutsi hvem som vinner det neste kongress- eller presidentvalget. I og med at begge partiene har utsikt til å få flertall rundt neste sving, blir viljen til kompromisser og samarbeid svært liten.

Usikkerheten om utfallet av et presidentvalg er større enn tidligere. Her kandidatene Donald Trump (R) og Hillary Clinton (D) under en debatt i 2016. Foto: Patrick Semansky / AP / NTB

Fasttømrede partier

Tidligere var det dessuten slik at begge partiene var brede koalisjoner som overlappet hverandre. På 1950-tallet omfattet Demokratene medlemmene av de store fagforeningene, liberale intellektuelle, men også de mest reaksjonære tilhengerne av raseskillet i Sørstatene.

Etter borgerrettskampen på 1960-tallet forlot de såkalte dixicrats det demokratiske partiet og gikk over til republikanerne. Det var først etter dette at de to partiene grupperte seg langs en tydelig høyre-venstre-akse.

Å sy sammen kompromisser på tvers av de to partiene ble enda mer umulig.

I dag er hvert av de to partiene mer eller mindre ideologisk fasttømrede enheter. Mange identifiserer seg sterkt med partiet de stemmer på.

Ezra Klein hevder at det for mange amerikanere er et større problem om sønnen eller datteren gifter seg med en fra «feil» parti enn fra «feil» etnisk gruppe.

Det hele blir som to fotballag som ligger i en evig kamp med hverandre. Om noen av ens nærmeste går over til det andre laget, blir de sett på som forrædere. Om det andre laget vinner og ens eget lag taper, handler det om et personlig nederlag.

Kan det snus?

Statsviteren Francis Fukuyama mener at lavere innvandring er en del av løsningen for USA. Foto: Haven Daley / AP

Hvordan kan så det amerikanske samfunnet komme inn i et konstruktivt spor der motsetningene blir mindre?

Statsviteren Francis Fukuyama har i flere år advart mot de langsiktige virkningene av identitetspolitikken, i kombinasjon med stadig større økonomiske skiller. I siste instans kan denne utviklingen føre til at USA – i likhet med andre vestlige samfunn – går fra å være nasjoner til å bli samlinger av gruppesamfunn.

Han tar til orde for en reduksjon av innvandringen, kombinert med en sterk samling rundt grunnleggende vestlige, demokratiske verdier, det vil si de verdiene som sprang ut fra opplysningstiden.

Dersom innvandringen fortsetter i samme skala som til nå, i kombinasjon med at den liberale venstresiden formidler et budskap om at innvandrerne ikke behøver å ta verdiene fra opplysningstiden alvorlig og heller danne parallellsamfunn, vil polariseringen og splittelsen øke.

En god idé hadde det vært, mener Fukuyama, å innføre ett års militær- eller samfunnstjeneste for alle ungdommer og alle nye statsborgere. Slik vil ungdommer bli rystet sammen på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer.

Samtidig må nye statsborgere få et tydelig signal om at de først må yte før de får nyte privilegiet med å bli likeverdige medlemmer av et vestlig, demokratisk samfunn.

Svekke fiendebildet

Ezra Klein, her i samtale med president Barack Obama i 2017, tar til orde for en grunnleggende endring av det amerikanske valgsystemet. Foto: Pablo Martinez Monsivais / TT NYHETSBYRÅN / NTB

Ezra Klein, som står noen hakk til venstre for Fukuyama, foreslår i sin bok også innføring av en obligatorisk militær-sivil tjeneste for alle amerikanere. Dessuten tar han til orde for en grunnleggende endring av det amerikanske valgsystemet.

For det første må alle medlemmene av valgmannskollegiet forplikte seg til å stemme på den presidentkandidaten som får flest stemmer i hele USA. Slik vil man unngå at valgets egentlige taper ender som amerikansk president.

For det andre må USA gjennomføre den samme endringen som for eksempel Norge gjorde i 1919: Flertallsvalg må erstattes av forholdstallsvalg.

Med en slik reform vil USA temmelig raskt, i likhet med de fleste andre vestlige demokratier, få minst fire-fem ulike, landsomfattende partier. Todelingen av amerikansk politikk vil da være slutt.

Partiene vil bli tvunget til å finne kompromisser, og fiendebildene vil bli svekket.

  1. Les også

    Polariseringen i USA: – Mange amerikanere snakker nå kun med folk de er enige med

  2. Les også

    USAs politiske system er i krise | Hilmar Mjelde

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Flere artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Frykt og feighet kan redde Trump

  2. VERDEN
    Publisert:

    Trump signerer krisepakken på 900 milliarder dollar

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, lørdag 30. januar

  4. VERDEN
    Publisert:

    Comeback i 2024? Kritikken hagler, men Trump har fortsatt ett sterkt kort på hånden.

  5. VERDEN
    Publisert:

    Trump er blitt stilt for riksrett for andre gang. Nå rettes alle øyne mot Senatet.

  6. VERDEN
    Publisert:

    Republikanske senatorer utfordrer Bidens valgseier