Kriser setter rettsprinsipper på prøve
Sterke følelser i samfunnet kan være en trussel mot de rettsprinsipper vi setter høyt i Norge. Jeg har erfart hvordan.
I sommer er det 10 år siden terrorhandlingene 22. juli, den største ugjerningen i Norge siden andre verdenskrig. Samtidig legger vi forhåpentlig snart bak oss en tid med en krevende pandemi.
Alle disse tre hendelsene har på hvert sitt vis skapt sterke følelser i samfunnet, ved enten sinne, hat eller frykt. Følelser som på ulikt vis kan ha vært med på å sette våre rettsprinsipper, som følger av Grunnloven og menneskerettighetene, på prøve.
Sterke følelser truer prinsipper
Både som aktor i 22. juli-rettssaken og nå som barneombud under en pandemi har jeg hatt som oppgave å påse at våre rettsprinsipper blir fulgt – også i kriser.
Som aktor er det en sentral oppgave, i tillegg til å sikre rettighetene til ofrene og til de etterlatte, å sikre tiltaltes rettssikkerhet. Som barneombud er oppgaven å overvåke at barn i Norge får ivaretatt sine grunnleggende rettigheter, også under pandemien.
I begge tilfeller har jeg erfart hvordan sterke følelser i samfunnet kan være en trussel mot de rettsprinsipper vi setter høyt i Norge.
Etter andre verdenskrig var landet i krise, og i rettsoppgjøret som fulgte, ble våre rettsprinsipper satt på prøve.
Urolige tider etter krigen
I 1946 kom Høyesterett i en dom med en uttalelse om hvordan sterke følelser i et samfunn kan påvirke grunnleggende rettsprinsipper.
Høyesterett skulle ta stilling til dette spørsmålet: Var Grunnlovens forbud mot at lover gis tilbakevirkende kraft til hinder for at en tysk offiser kunne dømmes til døden?
Rettens flertall er senere blitt mye kritisert. Det fant at Grunnlovens beskyttelse ikke gjaldt for den tyske offiseren – og han ble dømt til døden.
Rettens mindretall derimot, kom til at Grunnloven ikke kunne settes til side på grunn av ekstraordinære forhold. De fremhevet at den rettsfølelsen som var vokst frem i samfunnet under krigen, var preget av harme, uro og bekymring. De mente at en slik atmosfære vanskeliggjorde en rolig og rettferdig overveielse.
I dommen står det videre: «I normale tider har bestemmelsen mindre betydning [ ... ] fordi den bare sier det som allikevel ville følge av folkets rettsfølelse. Det er i urolige tider at bestemmelsen har sin betydning.»
Koronakrisens konsekvenser
Samme betraktninger finner vi igjen 75 år senere, i Koronakommisjonens rapport.
I kapittel 22 fremheves at det nettopp er i krisesituasjoner at Grunnloven og menneskerettighetene er særlig viktige. De skriver: «Det er i slike situasjoner at risikoen for at rettigheter blir tilsidesatt er størst, og at overgrep mot borgerne kan forekomme – uavhengig av om det er tilsiktet eller ikke.»
Det er nettopp derfor menneskerettighetene setter grenser for det politiske handlingsrommet også under en krise.
Kommisjonen konkluderte med at regjeringen våren 2020 innførte til dels svært inngripende tiltak – uten at det finnes dokumentasjon på at det er gjort vurderinger opp mot grunnlovfestede rettigheter og menneskerettighetene i forkant.
Så hvordan gikk dette under 22. juli-saken, hvor hele samfunnet var i sjokk? Hvor ønsket om at noen måtte stilles til ansvar preget oss alle sterkt?
Press for å senke beviskrav etter 22. juli
Et av straffesakens hovedspørsmål var om tiltalte Anders Behring Breivik kunne dømmes som tilregnelig eller ikke, og om beviskravet for tilregnelighet var oppfylt.
Som en del av aktoratet opplevde jeg tidlig i prosessen at det fra flere hold ble uttalt et klart ønske om at vi i aktoratet måtte argumentere for å senke det gjeldende beviskravet for tilregnelighet. Det ble også fremhevet at dette var en type sak hvor det burde innføres en ny bevisregel der beviskravet kunne senkes når tiltalte selv ønsket å bli dømt som tilregnelig.
Det mest overraskende var at dette også kom fra fagfolk som på ulikt vis før 22. juli-saken hadde jobbet med å ivareta borgeres rettssikkerhet i møte med politi og påtalemyndighet. Jeg må i denne sammenheng nevne at tingretten holdt fast ved beviskravet for tilregnelighet, og dømte i tråd med det.
Og hvordan fungerer mediene under perioder med sterke følelser i samfunnet?
Manglende kritisk blikk fra mediene
Min erfaring er at både samfunnet og mediene blir mindre kritiske til håndteringen av krise når de fleste av oss nettopp er preget av sterke følelser og et ønske om at myndighetene tar ansvar for å beskytte oss. Manglende kritisk blikk fra mediene under en krise kan bidra til at en svekkelse av rettssikkerheten til borgerne ikke fanges opp slik det burde.
Som samfunn kommer vi igjen til å bli utsatt for hendelser som skaper sterke følelser
I første halvår av pandemien vil jeg hevde at mediene var forholdsvis lite kritiske til om vurderingene regjeringen gjorde, var riktige og innenfor gjeldende regelverk. Vurderinger som det sannsynligvis ville blitt reagert på i normale tider.
Et eksempel er da regjeringen ikke lot alle elevene på barnetrinnet få komme tilbake på skolen, til tross for at de faglige rådene tydelig anbefalte dette. Regjeringen viste ikke på noen måte at de fulgte de rettsprinsipper som skal følges ved inngrep i grunnleggende rettigheter. I dette tilfellet var det retten til utdanning.
Neste krise kommer
Under 22. juli-saken var medienes kritiske blikk i liten grad knyttet til Breiviks rettssikkerhet.
Eksempler på dette var da svært personsensitive opplysninger om hans helsetilstand ble publisert i landets aviser. Eller da daværende statsminister Jens Stoltenberg i et intervju våren 2012 uttalte at mange ville føle det som en lettelse om domstolen kommer til at Breivik blir dømt tilregnelig. Få i mediene reagerte på at landets øverste leder uttalte seg om et ønsket resultat av en pågående straffesak.
Som samfunn kommer vi igjen til å bli utsatt for hendelser som skaper sterke følelser. Vi kommer igjen til å bli påvirket, enten vi er beslutningstagere eller vanlige samfunnsborgere. Lærdommen må være at vi i en krise må være bevisst på hvordan sterke følelser påvirker oss.
Våre rettsprinsipper er laget som et bolverk for å sikre at vi manøvrerer riktig når det er som aller vanskeligst. Slik sikrer vi borgernes rettssikkerhet – også i kriser.
