Psykiske lidelser er annerledes enn kroppslige sykdommer

Å sidestille dem er å gjøre faget og folket en bjørnetjeneste.

Styret i Norsk psykiatrisk forening har aktualisert en debatt om psykiske lidelser og nervemedisiner. De hevder at psykiske lidelser er lik kroppslige sykdommer, og at det derfor er helt naturlig at de skal behandles med medisiner på samme måte som høyt blodtrykk skal det. Så enkelt er det ikke.

Noen psykiske lidelser kan forstås slik, for eksempel demens. Men de fleste psykiske lidelser er komplekse fenomener, og vitenskapen har avdekket at de viktigste komponentene er av følelsesmessig art.

Følelser (rettere sagt emosjoner) er betinget av biologiske fenomener og dermed knyttet til kroppen. Alle mennesker er styrt av syv grunnleggende følelser pluss mange sekundære, sosiale følelser. Måten disse er utformet på, gjennom forskjellig arv, oppvekst og læring, er individuelt ulikt.

Et vennlig blikk

De fleste psykiske lidelser er i hovedsak følelser på avveie. Det vil si at de kan være ute av kontroll, for intense, for svake, for uregulerte, for ubalanserte, og så videre.

Følelser reguleres av nevrotransmittere og nevromodulatorer. I hovedsak er det denne reguleringen psykiatere griper inn i når de foreskriver nervemedisiner.

Følelser kan være så forvirrende at en også blir tankemessig forvirret av dem (psykotisk). Psykiatere kan da foreskrive medisiner som demper følelser generelt, og som virker gjennom nevrotransmitteren dopamin.

Ofte er det snakk om overveldende frykt (angst). Medisiner som Vival og Stesolid kan da dempe fryktsystemet.

Eller det kan handle om eget sinne og separasjonsangst. Psykiatere vil da kunne gi et antidepressivt middel som virker på serotoninsystemet.

Særlig i akutte og dramatiske situasjoner er nervemedisiner viktige. Likevel er det også slik at de kan misbrukes. Brukt på riktig måte er de imidlertid en viktig del av moderne behandling av psykiske lidelser.

Men det som skiller psykiske lidelser fra kroppslige sykdommer, er at årsakene, følelser (emosjoner) på avveie, også kan reguleres på andre måter enn gjennom medisiner.

En betennelsesprosess i lungene blir ikke vesentlig mye bedre på grunn av et vennlig blikk. Men en organisme i følelsesmessig kaos kan roe seg ned gjennom beroligende andre.

Og man kan lære seg til å roe seg selv.

Regulere følelser

På en psykiatrisk avdeling er staben (ideelt sett) spesialtrent på å regulere følelser.

Miljøterapi går mye ut på å regulere og bearbeide følelser (og tanker og holdninger) mens de skjer i et kontrollert menneskelig miljø.

Videre er såkalte psykoedukative grupper et viktig element i moderne psykiatrisk behandling. Her lærer pasientene om grunnleggende følelser. Man lærer hvordan man kan identifisere følelser hos seg selv og andre, hvordan de kan reguleres hos en selv, og hvordan man kan bidra til god følelsesregulering hos andre.

Den viktigste ingrediensen er faktisk respekt og å føle seg forstått.

Det er grunn til å hevde at «naturlig» følelsesregulering er å foretrekke fremfor medikamentell følelsesregulering. Det gjelder både for den enkelte og for samfunnet, men det kan av og til være «brysomt» for ens nærmeste.

Naturlig følelsesregulering skjer gjennom bedre mentaliseringsevne. Skjønner du bedre hva som foregår mellom deg og andre, klarer du også å regulere egne følelser bedre. Da trenger du kanskje ikke så mye medisiner.

Depresjoner er ofte forbundet med tap og ubearbeidet sorgreaksjon. Dette kan godt bearbeides uten antidepressiver.

Men selvsagt finnes det også depresjoner der antidepressiver og eventuelt elektrosjokk er ganske avgjørende.

Frykt/angst kan dempes med Vival, cannabis, alkohol eller andre stoffer. Disse stoffene kan også dempe sinne. Likevel vil de fleste være enige i at det er bedre at aggressive menn går i sinnemestringsgrupper enn på Vival.

En undervurdert prosess

For samfunnet som helhet er det grovt sagt likegyldig hvordan kroppslige sykdommer behandles, bare folk blir friske.

Slik er det ikke med psykiske lidelser.

Det er ikke samfunnsmessig likegyldig hvordan vi regulerer følelsene våre. Det er fordi følelser er nøye forbundet med normer og moral.

Vi ønsker at Norge skal være et fritt, liberalt, demokratisk og rettferdig land der innbyggerne kan være trygge. Det krever årvåkne innbyggere med høy grad av følelsesbevissthet.

Det siste er ikke noe som kommer av seg selv. Pedagoger vet dette. I vår tid lærer barn sågar om følelser i barnehagen.

Barn skal læres til å kjenne seg selv (sine følelser) og respektere seg selv. Dette er en sivilisasjonsprosess. Psykologien og nevrobiologiens bidrag til denne sivilisasjonsprosessen er sannsynligvis undervurdert.

I vår tid, i vårt land, når vi får kjennskap til alvorlige traumer, trår det ofte noen til som har kjennskap til bearbeiding av de overveldende følelsene som traumatisering medfører.

Sammenlign dette med befolkningen i Russland. Alle som har lest bøkene til den hviterussiske nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj, blir forskrekket over hvor gjennomgripende traumatisert den russiske befolkningen er, hvor terrorisert og fryktdreven den er, hvor tvunget til underkastelse, hvor lite språk den har for sine følelser og historiske erfaringer, og hvor utbredt alkoholismen er.

I Norge lever vi i et vellykket sosialdemokratisk samfunn som forsøker å forene åndsliv og velferd. Det er krevende.

Vi står på skuldrene til blant andre Henrik Ibsen («Hold kjeft, det er Ibsen!») som ville ha følelser frem i lyset. I vår tid ville kanskje noen gitt Hedda Gabler antidepressiver.

Poenget er at psykiske lidelser er komplekse fenomener med røtter i biologi, egen personlighet, familiær og arbeidsmessig situasjon og nasjonal mentalitetshistorie. Dette gjør psykiatri til et særdeles spennende fag.

Å sidestille dette med kroppslige sykdommer er å gjøre faget og folket en bjørnetjeneste.