Hva er likhetene mellom Spansketrappen og Ilatrappen?

Ilatrappen sett nedenfra.

Står du ved foten av en trapp, inviteres kroppen øyeblikkelig til å følge trinnene oppover. Men vil du det?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

En trapp er ikke bare en trapp.

Står du ved foten av en trapp, inviteres kroppen øyeblikkelig til å følge trinnene oppover. Men vil du det? Det valget er avhengig av kroppens beskaffenhet. Er du topptrent, vil du kanskje pile opp og stå andpusten og fornøyd på toppen fordi du har beseiret en hindring. Har du slitte knær, vil du sikkert avvise hele tilbudet.

Trappens former

Men det er ikke alt: Like viktig for motivasjonen er trappenes former.

Den brede trappen assosieres med sakte verdighet og rett rygg. Den er offentlig fordi bredden gir plass til mange og fører gjerne opp til bygninger som er viktige for fellesskapet. Som Slottstrappen i Oslo. Går man ovenfra og ned, kan man fortsatt beholde verdigheten, men ikke med bil. En velkjent hendelse som har gitt den tilnavnet «Eli-trappa».

I den smale trappen får du impuls til å gå raskt – den tegner en linje tilpasset alenegangen. Også fordi du må gå fort opp når den er ledig for å unngå å møte en motgående som skal ned, og du må rygge. Derfor munnhellet fra leiegårdene: Du svipper opp baktrappen, men skrider opp hovedtrappen.

Den steile og den slake trappen uttrykker forskjellen på slit og behag. Den steile trappen utfordrer tyngdekraften og er tung å gå i, mens i den slake glir du lett opp mot toppen. I Roma fører to parallelliggende trapper opp til Kapitolhøyden. De er omtrent like lange og like brede, men ender i to høyst forskjellige mål: Den steile ender i en kirke, den slake ender i Kapitolplassen og byens politiske sentrum.

Slik gir «slakhet» og steilhet mening til selve målet: Du skal streve hardt for å nå evig salighet i den såkalte «sakrale» kirketrappen, mens det er adskillig lettere i den «profane» trappen å oppnå nåtidig anerkjennelse i det politiske spillet. Som historisk kunne være kortvarig – med Den tarpeiske klippen i nærheten, der forrædere av staten ble kastet utfor skrenten.

Spansketrappen

Også en annen trapp i Roma avspeiler innholdet i målet den fører opp til. Det er den monumentale Spansketrappen fra 1720-årene, som leder folk opp den steile skråningen til kirken Trinità dei Monti på Pincio-høyden. Der har trappen buede trinn, som reflekterer selve skiftningene i bevegelsen oppover. Bøyer trinnene mot deg (konveks) kan den virke avvisende og tyngre å gå i, bølger de fra deg (konkav) kan den virke mottagende og lettere å gå i.

Spansketrappen i Roma, sett nedenfra.

Spansketrappen gjør begge deler i samme løp. Ikke bare for å være storslått å se på, men fordi den i form av et fossefall i stein skal tolke kirkebyggets mening som kneiser på toppen. Hvordan og hvorfor? Ett svar kan ligge i kirkens navn: Treenighetskirken. Det er også trappens offisielle betegnelse: Scalinata di Trinità dei Monti, Treenighetstrappen, altså ikke Spansketrappen, et navn den har fått etter den spanske ambassaden i nærheten.

Det kan forklare at trappen er delt i tre løp som samler og sprer seg ut fra tre avsatser. Den øverste avsatsen springer konveks ut fra kirken som en tung dønning. De smale trappeløpene rundt foten av bastionen og som fører opp til toppen, er lik bilder av skumsprøyten som står om baugen.

Den neste avsatsen er bred og stille som en kulp, før «vannet» finner sin vei ut til hver side for så raskt å bli tvunget inn igjen mot midten av utstikkende sidebygg og endelig lander på den siste avsatsen. Herfra fosser trinnene fritt ut i byen og peker rett inn i den snorrette Via Condotti, «Rørgaten», som førte vannstrømmen videre i retning av Tiberen og verden.

Teologiens trapp

Alt som ble bygget nytt i Roma, skulle ha et teologisk innhold, mente paven. Han avviste Ludvig 14s ønske om å ha en rytterstatue av seg selv foran kirken. Særlig i en motreformatorisk tid var katolsk misjonering viktig, etter at Luther hadde brutt med Roma og de frafalne måtte hentes inn igjen.

Da er det interessant også å merke seg at uten unntak er det 12 trinn opp til de mange små hvileplatåene (reposene) som deler opp alle trappeløpene på vei mot toppen.

Slik faller Spansketrappens budskap på plass. Fossetemaet er dåpsvannet som i store byks skulle spre seg utover byen og verden. Og alt skulle skje i treenighetens navn, nærmest som en avskrift fra dåpsbefalingen til apostlene som skulle være 12 i antall: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.».

Ilatrappen

I Oslo ligger det en variant av Spansketrappen. Også den har tre avsatser og tre trappeløp der den midterste trappen er bredest, og de flankerende sideløpene er smale og svungne. Det er Ilatrappen fra 1926, som en plutselig får øye på skarpt til venstre, like etter å ha passert rundkjøringen på Alexander Kiellands plass på vei opp Uelands gate. Trappen ble tegnet av Oslos byplansjef Harald Hals i en tid da byplansjefer også var aktivt skapende og ikke bare administrerende direktører i en etat.

Men henvisningen til Spansketrappen var alt annet enn teologisk. Det viktigste med assosiasjon til en av Europas mest berømte trapper var å skape feststemning. Den var nemlig en steil og ulendt oppstigning til de nye boligene på høyden over den langt lavere Uelandsgaten. Slik ble trappen også oppfattet av samtiden. Aftenposten beskrev hvordan under åpningen av trappen hvordan hundrevis av lyskastere, «.. alle rettet mot fasaden og tårnet», fikk dem til å «... lyse festlig mot nattehimmelen».

Slik blir steilheten lettere å overkomme der bruk av store favntak, streng symmetri og et markert mål inspirerer trappegåeren til å klatre videre. Allerede de nederste bygningene møter oss med åpne armer i en raus halvbue omkring den brede trappen. På den andre avsatsen risler en fontene til glede for den hvilende, før vi igjen blir hentet videre av to buede trappeløp som kommer ned fra hver side, for å lede oss opp til den siste avsatsen.

Her møter vi igjen favntaket i bygningene rundt, som sluser oss trygt inn i bueåpningen midt under tårnet som kneiser over takene. Det diagonalstilte tårnet tilhører ingen kirke, men er heller en veiviser. For når du kommer ut av åpningen på den andre siden, peker hjørnene til høyre og venstre mot den tverrgående Fougstads gate. De viser at nå er du endelig oppe – og kan gå hvor du vil.

Dyrenes trapp

Hvilke andre assosiasjoner er det Ilatrappen kan gi, annet enn å ønske oss velkommen til å bevege oss oppover?

Et svar kan kanskje ligge i Ilatrappens kallenavn: «Ulvetrappen».

Nederst mot Uelands gate sitter to bronseulver på hver sin sokkel og vokter adkomsten til trappetrinnene. Skulpturene ble laget av Dyre Vaa som en del av prosjektet, der ulvinnen til venstre passer på sin ustyrlige og glefsende unge til høyre, som uler virilt over sitt nedlagte bytte.

Hvorfor ulver og ikke løver, som var vanlig som portvoktere i den klassiske arkitekturen? Kanskje som en henvisning til Roma, Spansketrappens hjemsted, som hadde en diende ulvinne i sitt byvåpen? Og over den øverste tårnbuen hang de summende biene i Barberini-pavenes våpenskjold, som en ytterligere påminnelse om hvor trappeideen kom fra.

I 1970 utvidet skulptøren Arne Vigeland dette Roma-temaet ved å plassere en bjørn som klør seg i hodet, midt på den andre avsatsen. Kan derfor Ilatrappen, med sine feststemte former, etter hvert også ha blitt opplevd som en hyllest til naturens egen fauna? Til dyrene og deres særtrekk?

Slik er trappenes former eksempler på hele bredden av virkemidler som arkitekturen kan anvende for å gi våre omgivelser mening. Og da som bilder på hvordan vi føres oppover mot noe viktig på toppen.

For en trapp er ikke bare en trapp.