Justismord beskytter ikke barn

Gjenopptakelseskommisjonen har i skrivende stund fire filleristingssaker til behandling. Det kommer flere, skriver kronikkforfatterne.

Kan man ut fra enkelte funn i barnets hode si noe sikkert om hva som har skjedd med barnet i forkant? Debatten raser.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten stÄr for skribentens regning. Hvis du Þnsker Ä sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Australia, februar i fjor. En liten gutt faller ned fra sofaen og slĂ„r hodet. Mor anklages for Ă„ ha mishandlet sĂžnnen i form av sĂ„kalt filleristing. En sakkyndig skriver en uttalelse til retten og mener at gutten – som fĂžlge av en tilstand som kalles vannhode – var sĂ„rbar for blĂždninger i hjernen. Ett Ă„r senere blir mor renvasket for anklagen.

USA, februar i fjor. Mor finner sin tre uker gamle datter bevisstlÞs. Hun ringer nÞdtelefonen, og babyen blir erklÊrt dÞd pÄ stedet. Mor bringes rett inn til politiavhÞr hvor hun anklages for Ä ha ristet datteren til dÞde. To andre dÞtre plasseres i fosterhjem. Babyen obduseres, og man finner intet tegn til mishandling. DÞdsÄrsaken er krybbedÞd. Uten Ä ha blitt gjort kjent med obduksjonsrapporten presses mor til Ä tilstÄ under varetektsoppholdet. Hun blir idÞmt fem Ärs fengsel.

Senere engasjerte mors nye forsvarer en sakkyndig som forklarte at det ikke var tegn til mishandling. Retten besluttet ikke Ä anerkjenne mors «tilstÄelse». Ett Är etter at mor fant datteren bevisstlÞs, ble hun lÞslatt og gjenforent med sine to dÞtre. Hennes sak er ikke rettskraftig avgjort.

Hva har dette til felles med det norske rettssystemet?

6,5 Ă„r med politietterforskning

Sandvika, februar i fjor. En far idÞmmes 120 dagers fengsel for Ä ha utsatt sin tre mÄneder gamle sÞnn for vold. Faren anker, og ankesaken i lagmannsretten beskrives som et «rettsdrama».

14 sakkyndige forklarer seg om hva funnene hos barnet kan skyldes. Skyldes de en medisinsk tilstand, eller har faren ristet og/eller dunket sĂžnnens hode?

Faren frifinnes av lagmannsretten. Etter 6,5 Är med politietterforskning, tiltale og to omfattende og svÊrt krevende rettsrunder. Han, guttens mor og deres familie har stÄtt i marerittet gjennom hele sÞnnens liv.

Det er altsÄ ingen grunn til tro at det bare er i andre land slikt kan skje. OgsÄ i vÄrt eget land er det sannsynligvis skjedd flere justismord pÄ grunn av sakkyndiges overdrevne tro pÄ egen vurderinger og konklusjoner og politiets, pÄtalemyndighetens og domstolenes tidvis ukritiske tillit til denne.

I en fersk kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforening om dette temaet uttrykker tre svÊrt erfarne og kompetente professorer at «et samlet medisinsk fagmiljÞ kan ta feil og handle i flokk selv om det faglige grunnlaget mangler».

Debatten raser

Hva handler dette om? Jo, en teori om at funn i et spedbarnshode kan fortelle nok om hva som er skjedd med babyen. NÄr barnet bringes til sykehus, oppdages fÞlgende tre funn: blÞdninger i Þyets netthinne, blÞdning under den harde hjernehinne og hjernevevsskade. NÄr denne sÄkalte «triaden» av funn pÄvises, er veien kort til mistanke om barnemishandling.

SpÞrsmÄlet er noksÄ enkelt: Kan man ut fra enkelte funn i barnets hode si noe sikkert om hva som er skjedd med barnet i forkant? Er slike funn ensbetydende med at barnet har vÊrt utsatt for vold?

Debatten raser nasjonalt og internasjonalt. Hvordan skal domstolene forholde seg til en slik medisinsk kontrovers?

Enkelte mener denne antagelsen hviler pÄ et solid vitenskapelig grunnlag. Andre mener det motsatte. Debatten raser nasjonalt og internasjonalt. Hvordan skal domstolene forholde seg til en slik medisinsk kontrovers?

Tidsskrift for rettsvitenskap publiserte i 2020 en flerfaglig artikkel som vurderte 17 filleristingssaker behandlet i norske domstoler i perioden 2005–2017. Forskerteamet bestĂ„ende av to jurister, to nevrokirurger og en nevroradiolog konkluderte med at i 16 av 17 saker kunne funnene skyldes en medisinsk tilstand.

Artikkelen ble sterkt kritisert. SÊrlig av barneleger og rettsmedisinere, som mente forskerne hadde utelatt viktige funn fra sin vurdering. Siden dette har debatten om filleristingssakene fÄtt Þkt oppmerksomhet bÄde i og utenfor norske domstoler.

Den rettsmedisinske kommisjon

Et annet problem er den rolle Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har spilt i disse sakene. Kommisjonen skal i henhold til straffeprosessloven kvalitetssikre sakkyndiges erklĂŠringer.

FagmiljĂžet i Norge er lite. Flere av de som opererer som sakkyndige i disse sakene, har verv i kommisjonen. De kjenner hverandre godt.

DRK godkjenner i disse sakene de sakkyndiges erklÊringer som er basert pÄ det DRK kaller «allment akseptert viten».

PÄ den andre siden kritiseres andre sakkyndige som uttaler seg ut fra et kritisk syn pÄ triadens verdi som bevis i en straffesak. PÄ denne mÄten spiller DRK en aktiv rolle som forkjemper for det ene syn i en internasjonal omstridt og kontroversiell medisinsk debatt. Dette er grunnleggende i strid med DRKs tildelte samfunnsoppdrag.

SÊrlig problematisk er dette fordi sakkyndigvurderingene gis pÄ et omrÄde dommere i retten har liten kunnskap om. De er derfor avhengig av sakkyndige. Sakkyndige uttalelser fÄr stÞrre autoritet jo mer komplisert fagfeltet er. DRKs «godkjent-stempel» blir derfor ofte et sentralt steg pÄ veien mot en straffedom i trÄd med den sakkyndiges uttalelse.

Veien videre

Gjenopptakelseskommisjonen har i skrivende stund fire filleristingssaker til behandling. Det kommer flere. SĂŠrlig i noen av de eldre norske dommene er det dessverre en sterk mistanke om at omsorgspersoner er blitt feilaktig dĂžmt. Sonet lange fengselsstraffer. Blitt fratatt barna sine.

Det blir hevdet fra de aktuelle sakkyndige pÄ dette omrÄdet at de mÄ ivareta de smÄ barnas rettssikkerhet.

Men barns rettssikkerhet er ikke tjent med at omsorgspersoner utsettes for justismord, som ofte ogsÄ fÞrer til at barna fjernes fra sine nÊrmeste. I Norge i dag finnes det dessverre flere familier som er blitt Þdelagte fordi den sakkyndige, politiet, pÄtalemyndigheten og domstolen pÄ feilaktig grunnlag konkluderte med at barnet hadde vÊrt utsatt for vold.

Som de tre professorene slÄr fast i den nevnte kronikken: «Det er ikke de medisinsk sakkyndiges oppgave Ä ivareta partenes rettssikkerhet. Den oppgaven ligger hos domstolen.»

Advokatene forsvarte den norske faren som omtales i saken. De arbeider ogsÄ med flere gjenÄpningssaker innenfor temaet.