Justismord beskytter ikke barn

Kan man ut fra enkelte funn i barnets hode si noe sikkert om hva som har skjedd med barnet i forkant? Debatten raser.

Australia, februar i fjor. En liten gutt faller ned fra sofaen og slår hodet. Mor anklages for å ha mishandlet sønnen i form av såkalt filleristing. En sakkyndig skriver en uttalelse til retten og mener at gutten – som følge av en tilstand som kalles vannhode – var sårbar for blødninger i hjernen. Ett år senere blir mor renvasket for anklagen.

USA, februar i fjor. Mor finner sin tre uker gamle datter bevisstløs. Hun ringer nødtelefonen, og babyen blir erklært død på stedet. Mor bringes rett inn til politiavhør hvor hun anklages for å ha ristet datteren til døde. To andre døtre plasseres i fosterhjem. Babyen obduseres, og man finner intet tegn til mishandling. Dødsårsaken er krybbedød. Uten å ha blitt gjort kjent med obduksjonsrapporten presses mor til å tilstå under varetektsoppholdet. Hun blir idømt fem års fengsel.

Senere engasjerte mors nye forsvarer en sakkyndig som forklarte at det ikke var tegn til mishandling. Retten besluttet ikke å anerkjenne mors «tilståelse». Ett år etter at mor fant datteren bevisstløs, ble hun løslatt og gjenforent med sine to døtre. Hennes sak er ikke rettskraftig avgjort.

Hva har dette til felles med det norske rettssystemet?

6,5 år med politietterforskning

Sandvika, februar i fjor. En far idømmes 120 dagers fengsel for å ha utsatt sin tre måneder gamle sønn for vold. Faren anker, og ankesaken i lagmannsretten beskrives som et «rettsdrama».

14 sakkyndige forklarer seg om hva funnene hos barnet kan skyldes. Skyldes de en medisinsk tilstand, eller har faren ristet og/eller dunket sønnens hode?

Faren frifinnes av lagmannsretten. Etter 6,5 år med politietterforskning, tiltale og to omfattende og svært krevende rettsrunder. Han, guttens mor og deres familie har stått i marerittet gjennom hele sønnens liv.

Det er altså ingen grunn til tro at det bare er i andre land slikt kan skje. Også i vårt eget land er det sannsynligvis skjedd flere justismord på grunn av sakkyndiges overdrevne tro på egen vurderinger og konklusjoner og politiets, påtalemyndighetens og domstolenes tidvis ukritiske tillit til denne.

I en fersk kronikk i Tidsskriftet for Den norske legeforening om dette temaet uttrykker tre svært erfarne og kompetente professorer at «et samlet medisinsk fagmiljø kan ta feil og handle i flokk selv om det faglige grunnlaget mangler».

Debatten raser

Hva handler dette om? Jo, en teori om at funn i et spedbarnshode kan fortelle nok om hva som er skjedd med babyen. Når barnet bringes til sykehus, oppdages følgende tre funn: blødninger i øyets netthinne, blødning under den harde hjernehinne og hjernevevsskade. Når denne såkalte «triaden» av funn påvises, er veien kort til mistanke om barnemishandling.

Spørsmålet er nokså enkelt: Kan man ut fra enkelte funn i barnets hode si noe sikkert om hva som er skjedd med barnet i forkant? Er slike funn ensbetydende med at barnet har vært utsatt for vold?

Enkelte mener denne antagelsen hviler på et solid vitenskapelig grunnlag. Andre mener det motsatte. Debatten raser nasjonalt og internasjonalt. Hvordan skal domstolene forholde seg til en slik medisinsk kontrovers?

Tidsskrift for rettsvitenskap publiserte i 2020 en flerfaglig artikkel som vurderte 17 filleristingssaker behandlet i norske domstoler i perioden 2005–2017. Forskerteamet bestående av to jurister, to nevrokirurger og en nevroradiolog konkluderte med at i 16 av 17 saker kunne funnene skyldes en medisinsk tilstand.

Artikkelen ble sterkt kritisert. Særlig av barneleger og rettsmedisinere, som mente forskerne hadde utelatt viktige funn fra sin vurdering. Siden dette har debatten om filleristingssakene fått økt oppmerksomhet både i og utenfor norske domstoler.

Den rettsmedisinske kommisjon

Et annet problem er den rolle Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har spilt i disse sakene. Kommisjonen skal i henhold til straffeprosessloven kvalitetssikre sakkyndiges erklæringer.

Fagmiljøet i Norge er lite. Flere av de som opererer som sakkyndige i disse sakene, har verv i kommisjonen. De kjenner hverandre godt.

DRK godkjenner i disse sakene de sakkyndiges erklæringer som er basert på det DRK kaller «allment akseptert viten».

På den andre siden kritiseres andre sakkyndige som uttaler seg ut fra et kritisk syn på triadens verdi som bevis i en straffesak. På denne måten spiller DRK en aktiv rolle som forkjemper for det ene syn i en internasjonal omstridt og kontroversiell medisinsk debatt. Dette er grunnleggende i strid med DRKs tildelte samfunnsoppdrag.

Særlig problematisk er dette fordi sakkyndigvurderingene gis på et område dommere i retten har liten kunnskap om. De er derfor avhengig av sakkyndige. Sakkyndige uttalelser får større autoritet jo mer komplisert fagfeltet er. DRKs «godkjent-stempel» blir derfor ofte et sentralt steg på veien mot en straffedom i tråd med den sakkyndiges uttalelse.

Veien videre

Gjenopptakelseskommisjonen har i skrivende stund fire filleristingssaker til behandling. Det kommer flere. Særlig i noen av de eldre norske dommene er det dessverre en sterk mistanke om at omsorgspersoner er blitt feilaktig dømt. Sonet lange fengselsstraffer. Blitt fratatt barna sine.

Det blir hevdet fra de aktuelle sakkyndige på dette området at de må ivareta de små barnas rettssikkerhet.

Men barns rettssikkerhet er ikke tjent med at omsorgspersoner utsettes for justismord, som ofte også fører til at barna fjernes fra sine nærmeste. I Norge i dag finnes det dessverre flere familier som er blitt ødelagte fordi den sakkyndige, politiet, påtalemyndigheten og domstolen på feilaktig grunnlag konkluderte med at barnet hadde vært utsatt for vold.

Som de tre professorene slår fast i den nevnte kronikken: «Det er ikke de medisinsk sakkyndiges oppgave å ivareta partenes rettssikkerhet. Den oppgaven ligger hos domstolen.»

Advokatene forsvarte den norske faren som omtales i saken. De arbeider også med flere gjenåpningssaker innenfor temaet.