Kronikk

Minoritetsungdom i rusmiljøer i Oslo må tas alvorlig | Moses Deyegbe Kuvoame

  • Moses Deyegbe Kuvoame
    Førsteamanuensis, Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, USN

Området under Vaterlandsbroen på Grønland i Oslo, et belastet område med et synlig rusmiljø og åpenlys narkotikaomsetning. Foto: Arve Henriksen

Vi må møte deres emosjonelle og psykososiale behov.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er en alarmerende økning av mindreårige i Oslos rusmiljø, kunne man lese i Aftenposten 4. mars. Ansatte ved Uteseksjonen i Oslo, som driver oppsøkende arbeid i sentrum, sendte i fjor mer enn dobbelt så mange bekymringsmeldinger til barnevernet om mindreårige som søker seg til rusmiljøene ved Brugata og på Vaterland, sammenlignet med 2018. Det er bekymringsfullt.

Moses Deyegbe Kuvoame er førsteamanuensis ved Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Universitetet i Sør-Norge. Foto: Theophilus Adjei

Samtidig er det ikke overraskende at det foregår økende nyrekruttering av unge gutter med etnisk minoritetsbakgrunn ned til 12-årsalderen til rusmiljøene i hovedstaden. Dette har vært trenden siden 2001 og er bare toppen av isfjellet.

Situasjonen kan forverre seg ytterligere dersom vi ikke retter mer kreative og effektive tiltak mot denne ungdomsgruppen.

Tilstedeværelse av politiet ikke nok

Det har vært mange avisoppslag om denne ungdomsgruppen i år, med stort fokus på ungdommenes kriminelle og voldelige handlinger. Det argumenteres for økt tilstedeværelse av politiet i miljøene. Dette er et velkjent argument. Det høres ut som politiet har tryllestaven som kan få problemet til å forsvinne.

Selv om politiets tilstedeværelse i miljøene er viktig, er det misvisende å tenke at dette alene kan føre til at vi får bukt med nyrekrutteringen.

Det ungdommene trenger, er konkrete tiltak rundt seg. Dette er barn og unge som trenger kjærlighet og omsorg. Deres kriminelle og voldelige handlinger er et høyt rop om hjelp.

Innsatsen må starte tidlig i bydelene og på ungdomsskolen, ikke gjennom politiet og straffetiltak. Fagfolk som jobber med denne ungdomsgruppen, må tenke nytt og kreativt for å kunne utvikle og rette effektive tiltak mot ungdommene.

Utenforskap og ond sirkel

Dette er ungdommer som sliter med sammensatte utfordringer. Det oppleves som en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. De fleste kommer fra bydeler i Oslo øst med en høy konsentrasjon av innvandrerfamilier og opphopning av levekårsutfordringer.

Ungdommene har ressurser og ungt pågangsmot. De ønsker positive endringer i livet og å stå på egne ben. Men de er utestengt fra viktige sosiale og institusjonelle arenaer som skole og utdanning, bolig- og arbeidsmarkedet, hjelpeapparatet og fritidsaktiviteter som er avgjørende for barns og unges overgang til voksenlivet i Norge.

Familiene betyr ikke så mye for denne ungdomsgruppen når det gjelder økonomisk støtte. De mangler kontakt med voksenpersoner som kan gi gode råd for utfordringer de møter i sin hverdag. Mangel på voksenkontakt utsetter dem for «kompiser» i miljøene og bakmenn som bruker dem som løpegutter.

Ungdommene har hatt mye kontakt med hjelpeapparatet, inkludert barnevernstjenesten, Nav og rettssystemet, uten at dette har gitt en bedret livssituasjon. Faktisk oppfatter mange sosialarbeidere det som vanskelig å jobbe med denne ungdomsgruppen. Andre vegrer seg mot å ha kontakt med dem, ettersom de oppfattes som kriminelle og voldelige.

Les også

Ida havnet på gaten som 18-åring: – Jeg visste ikke hvor brutalt det kunne være

Emosjonelle og psykososiale behov

Det er sjelden at ungdommenes emosjonelle og psykososiale behov er tematisert i avisoppslagene og uttalelser fra ulike fagfolk.

Jeg jobbet med denne ungdomsgruppen på Uteseksjonen i Oslo i ca. 15 år. Jeg har også forsket på ungdommer som søker seg dit, og leder en frivillig organisasjon som driver et prosjekt som er rettet mot miljøene ved Vaterland og Grønland. Fire ungdommer som tidligere har vanket i miljøene, jobber i prosjektgruppen som erfaringskonsulenter.

Jeg kjenner ikke meg igjen i de skremmende bilder om denne ungdomsgruppen som fremmes av ulike aktører.

Det å observere og beskrive ungdommene på avstand er ikke det samme som å ha et godt tillitsforhold til dem og få innsikt i deres emosjonelle og psykiske verden. Det er ikke det samme som å høre dem fortelle, ofte med tårer, sine livshistorier og hvordan de har det inni seg.

Det er viktig ikke å bagatellisere volden noen av ungdommene begår. Vold er et samfunnsproblem som må tas på alvor. Men det er viktigere å se og forstå ungdommene bak volden og behovene de har for å kunne hjelpe dem.

Ungdommen bak volden

Ungdommene får aldri muligheten til å snakke om de dype indre psykiske og emosjonelle smerter de bærer meg seg som resultat av sammensatte utfordringer, hverdags- og institusjonell rasisme som de opplever, gjentatte skuffelser fra voksne og negative erfaringer med hjelpeapparatet.

De fortrenger smerten, frustrasjonen, bitterheten og sinnet og forsøker å lindre dette med å bruke rusmidler. Det medfører også at noen av dem kan ty til vold ved provokasjon for ikke å miste ansikt.

For de fleste fungerer disse belastede miljøer som mestringsrom hvor de forsøker å tjene penger og skaffe emosjonelle og psykiske goder vi alle etterstreber. Bekreftelse, aksept, anerkjennelse, status, respekt og innflytelse som de ikke kan få andre steder. Men dette forsøket mislykkes ofte, noe som fører til at ungdommene sliter med anger og skamfølelse.

Les også

Hvor ble det av politiets innsats i rusmiljøene? spør Jan Bøhler

Behov for nytenkning

Det er viktig å overskride den negative oppfatningen om at ungdommene er gangstere og kriminelle og at politiet er løsningen. For å kunne forstå ungdommenes avvikende handlinger og nå dem med effektive tiltak er det viktig å gå bak deres gangsteraktige fasade og forstå deres dype indre psykiske og emosjonelle smerter. De skjuler smertene bak denne fasaden.

Fagfolk kan mobilisere ungdommenes ressurser og gi næring til deres drømmer og håp ved å vise dem tiltro, positiv nysgjerrighet, omsorg og kjærlighet, samt få dem til å erkjenne og jobbe med sine vonde psykiske og emosjonelle smerter. Det er også viktig å hjelpe ungdommene med andre behov de har, som bolig, å skaffe seg jobb og utfordringer på skolen.

Det trengs konkrete, strukturelle og institusjonelle endringer og kreative og allsidige tiltak i bydelene for å kunne forebygge nyrekruttering til slike miljøer og fremme ungdommenes inkludering i det norske samfunnet. Politiet kan bidra med ikke-strafferettslige tiltak, men er ikke løsningen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Vold
  2. Ungdomskriminalitet

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Uteseksjonen opplever at 12-åringer oppsøker narkomarkeder

  2. OSLOBY

    Ny rapport: Oslos rusmiljø blir større, farligere og mer brutalt. Derfor skal politiet nå ta de som selger «bøff» og falske rusmidler.

  3. OSLOBY

    Oslo utreder friområde for rusmiljøet

  4. DEBATT

    Hvor ble det av politiets innsats i rusmiljøene?

  5. DEBATT

    Rusmisbrukerne trenger mye mer enn et sted å være

  6. NORGE

    Ida er 22 år og sliter med å finne blodårer til sprøyten