Kronikk

Landeveiens slaver | Geir Stian Ulstein

  • Geir Stian Ulstein
    Forfatter

Fra venstre Léon Scieur, belgisk syklist, Honoré Barthélémy, fransk syklist, Firmin Lambot, belgisk syklist, vinner av 1919-utgaven. Til høyre: Eugène Christophe, som i 1919 ble den første som brukte den gule ledertrøyen. Han ble til slutt nummer tre og er mest kjent for sin uflaks i Tour de France. Via forlaget / L'Equipe

Tour de France i 1919 var tidenes hardeste sykkelritt. Kun 10 av 155 ryttere fullførte.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For 100 år siden hadde innbyggerne i Frankrike og Europa for øvrig begynt å løfte blikket mot fremtiden igjen etter fire lange år med en generasjonsutslettende krig.

Versailles-traktaten ble undertegnet 28. juni 1919, på dagen fem år etter skuddene i Sarajevo. Påfølgende natt, ikke langt unna Versailles, startet det som skulle bære bud om fred og normalitet: den første Tour de France etter krigen.

Men akkurat slik Touren i årene frem mot krigen hadde varslet det som skulle komme, ga også denne fredsutgaven hint om en mørk fremtid.

Bidro til krigens vesen

Nylig utga jeg en galgenhumoristisk roman om dette berømte 1919 Tour de France, det hardeste, eller vanskeligste, sykkelrittet i historien, som kun 10 av 155 ryttere fullførte. Mens jeg i boken Tour DØ France fikk muligheten til å boltre meg i all komikken som elendighet også skaper, er det historiske bakteppet til rittet interessant i seg selv: Oppfinnelsen av sykkelrittet Tour de France var med på å brolegge veien mot første verdenskrig, og rittet bidro også til krigens vesen.

Samtidig var rytterne blant de første til å bringe normalitet tilbake til frontavsnittene etter krigens slutt.

Et ufullstendig Frankrike

Nasjonsstatenes tidsalder var inne i sitt fjerde tiår da Henri Desgrange, redaktøren for sykkelavisen L’Auto, lanserte første utgave av rittet i 1903. Geografisk hadde Touren et stort problem, det mente både arrangør og de fleste franskmenn med ham: Frankrike hadde vært ufullendt helt siden Alsace og Lothringen ble krigsbytte til nyopprettede Tyskland i 1871. Manglende landområde betydde ufullstendig nasjon.

Det ble derfor ingen dyster stemning i Tourens hjemland da Tyskland erklærte dem krig 3. august 1914. Alle forventet en seierrik krig avsluttet i løpet av uker, som om drøye tre uker à la Tour de France var det lengste elendighet kunne vedvare.

Det gjenspeilte seg i hva arrangøren selv skrev i L’Auto sommeren 1914: «Når enden på ditt gevær peker på brystet deres, vil de trygle om nåde. Ikke la deg lure. Gjør ende på fienden, uten nåde. ... Vi må bli kvitt disse onde og uintelligente som forhindrer oss fra å leve, elske, puste og være lykkelige.»

Syklistene i Tour de France holdt i gang små hjul i et maskineri som skulle underholde den franske befolkningen og dermed øke salget av avisen L’Auto, skriver Geir Stian Ulstein. Via forlaget / COLLECTION LIONEL LAGET

Godtok byrdene

Hvorfor gikk europeerne med på å massakrere hverandre i stor skala gjennom fire år, med blant annet over tusen drepte hver eneste dag på Vestfronten i et og et halvt år i strekk? I Tour-deltagernes holdninger før krigen er det et svar å spore: Hos sykkelrytterne fantes en hang til å godta byrdene arrangøren hausset på dem, uansett hvor umenneskelige.

Til grunn for konseptet Tour de France – forflytte seg gjennom Frankrikes bratte, våte og stekende landskap på en sykkel utstyrt med ett eller to gir, uten å motta hjelp fra noen – lå en avhumanisering som også gjenfinnes i andre deler av det industrialiserte samfunnet i denne perioden.

Syklister i Tour de France i de franske alpene i 2007. Bas Czerwinski/TT NYHETSBYRÅN/NTB scanpix

Syklistene holdt i gang små hjul i et maskineri som skulle underholde den franske befolkningen og dermed øke salget av avisen L’Auto. Datidens beskyldninger mot Tour-arrangøren var mange. Ikke sjelden ble arrangørene anklaget for å være mordere. «Dere kan ikke be et menneske om å gjøre slikt», sa rytterne. Men ordren kom og ble fulgt. Det var dermed herdede menn som fylte resultatlistene. I rittdirektør Henri Desgrange egne ord: «De bratteste fjell, kaldeste og svarteste netter, mest bitende og sterkeste vind, vanskeligste veier, uendelige utforbakker, ingenting har vært i stand til å knuse viljen og besluttsomheten til disse rytterne.»

Rytternes selvoppofrelse ble idolisert av den franske befolkningen, som skulle få gode muligheter til selv å etterleve den: Dag ut og dag inn skulle de kjempe en meningsløs kamp på Vestfronten. For nasjonen, for ære, men først og fremst av lydighet til staten, til arrangøren.

Rittet og krigen

Både rittets bakgrunn og deltagernes holdninger knytter det sterkt opp mot første verdenskrig, men sykkelsporten var også del av, og skapte, en mekanisk drivkraft som ledet krigen til å bli slik den ble. I 1892 åpnet Wright-brødrene The Wright Cycle Exchange. Fire år senere produserte de sitt eget sykkelmerke. Inntektene gikk med til å utvikle deres første fly.

Et banner med den belgiske syklisten Eddy Merckx klargjøres i Brussel, der Tour de France starter lørdag. FRANCOIS LENOIR/NTB scanpix

Arbeidet med sykler underbygget brødrenes tro på at et ustabilt kjøretøy, som det en flyvende maskin ville være, kunne kontrolleres og holdes i balanse. Også andre aspekter av datidens sykkelteknologi ble overført til Wright-brødrenes flyvemaskin.

På den måten var rytterne i Touren i front for utviklingen, de ble overrepresentert som flyvere under krigen og bukket under i stort antall.

Symbolikken er derfor tydelig idet de overlevende rytterne passerte gjennom det ødelagte og nye Frankrike, som på en pilegrimsferd i 1919 Tour de France. Det var et lite felt som hadde møtt opp. 32 tidligere deltagere var drept, inkludert tre sammenlagtvinnere, i tillegg en rekke andre landeveis- og banesyklister.

Edvald Boasson Hagen (32) er en av seks norske ryttere i årets utgave av Tour de France. Thibault Camus/TT NYHETSBYRÅN/NTB scanpix

Måtte vasse over elver

Syklistene ble i 1919 blant de første sivilister som beveget seg inn på den istykkerskutte Vestfronten. Stanken av kloakk og råttent kjøtt hang i luften som et forferdelig vårtegn, landskapet var preget av ruiner, søle, kratre og brente trestumper. Broer som var sprengt vekk under kampene, ventet fremdeles på reparasjon slik at rytterne måtte vasse over elver. Langs veikanten sto uendelige rekker med kors der sløyfer i blått, hvitt og rødt blafret i vårbrisen.

I tillegg til rytterne strømmet kvinner og barn til vestfronten, for forgjeves å lete etter sine savnede ektemenn og fedre. Kanskje løftet de svartkledde enkene sine blikk og speidet gjennom sløret etter syklistene som for forbi, de som hadde lidd og fortsatte å lide, akkurat lik dem selv.

Hva hadde de alle lært av krigen? Fantes det moralsk dyrekjøpt visdom som skinte ut fra Tour-feltet fredsåret 1919 og kunne antyde en bedre fremtid? Nei, fremdeles var holdningen «vi er landeveiens slaver», med den samme viljen til å godta det umenneskelige. I Touren 1919, som i tidligere utgaver av Tour de France, lå det illevarslende omen om et nytt ritt mot en lang natts ende.

Et slikt samfunnsspeil er ikke lenger Touren, i dag er det farger, glamour og passe dose lidelse. Det skal vi være glade for.

Les også:

  1. Les også

    Tour de France-debutanten følte han stagnerte. Så tok han et overraskende valg.

  2. Les også

    Tok VM-sølv på Lillehammer for fem år siden. Nå er han den «ukjente» Tour de France-favoritten.

  3. Les også

    Kristoff ikke like begeistret for Tour de France som før: – Er blitt vanlig og ikke så fett lenger

Les mer om

  1. Tour de France
  2. Sykkel
  3. Første verdenskrig
  4. Frankrike
  5. Historie
  6. Krig

Relevante artikler

  1. SPORT

    100 år i gult: Kun én nordmann har båret den ikoniske trøyen

  2. SPORT

    Helseekspert går hardt ut mot Tour de France: – En oppskrift på katastrofe

  3. SPORT

    Fransk avis hevder Tour de France starter i slutten av august

  4. SPORT

    Nordmannens dilemma: Vil vurdere å droppe Tour de France

  5. SPORT

    Frankrikes president: Tour de France må avlyses eller utsettes

  6. SPORT

    Disse Tour de France-etappene passer Eiking: – Han er en «dark horse»