Kronikk

Slik unngår vi at kirkevalget blir et skinndemokrati | Halvor Moxnes

  • Halvor Moxnes
    Professor emeritus, Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo

Kirken bør ha ordninger som forplikter den valgte representanten på et program som velgerne kjenner på forhånd, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra stemmelokalet til kirkevalget 2011 på Grünerløkka skole i Oslo. Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

For fremtiden bør kirkevalgene bygge på lister med et klart program, som sier noe om i hvilken retning de vil trekke kirken.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da de politiske partiene på Stortinget i 2008 ble enige om å avskaffe statskirkeordningen, ønsket de samtidig «å bidra til å bevare Den norske kirke som en åpen, inkluderende og demokratisk folkekirke.» Det viktigste tiltaket var å gjøre valgene til styringsorganene i kirken mer demokratiske.

8.–9. september holdes det første kirkevalget etter det endelige skillet mellom stat og kirke fra 1. januar 2017. Det er derfor god grunn til å spørre hvor langt kirken har kommet i forhold til ønsket om mer demokrati. Det korte svaret er: ikke langt nok.

Halvor Moxnes er professor emeritus ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo.

Stortingets mål

At kirkevalget skjer samtidig med offentlige valg, var en del av tiltakspakken som Stortinget la opp til i forliket fra 2008 om å avskaffe statskirken. Siden staten ikke lenger skulle ha styring over kirken, ønsket Stortinget en demokratireform i kirken, «slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene» (Stortingsmelding 17, 2008, s. 67).

Det dreiet seg om menighetsråd på lokalplan og de 11 bispedømmerådene som tilsammen utgjør det sentrale styringsorganet, Kirkemøtet (kirkens «storting»).

Tidlig på 2000-tallet var det så lav oppslutning om valgene, nede i 3–4 prosent, at rådene hadde svak legitimitet.

Ved siden av kirkevalg sammen med offentlige valg, var direkte valg til sentrale råd et tiltak for å øke deltagelsen. Dessuten burde valgene representere en reell valgmulighet, slik at folk opplevde at det var flere alternativer.

Les også

Regjeringen foreslår å skille kirkevalget fra stortings- eller lokalvalg

Fra innskrenket demokrati ...

Menighetsrådene styrer kirken på lokalplan. Der skjer valgene oftest gjennom personvalg fra én liste. Det er valgene til de sentrale organene, bispedømmeråd/ Kirkemøtet der spørsmålet om demokrati har ført til diskusjoner.

Valget var derfor basert på generell tillit til personer, uten at de var forpliktet på et program.

Ved valgene i 2009 og 2011 hadde Kirken det jeg vil kalle et innskrenket demokrati. Det var bare én valgliste i hvert bispedømme, satt opp av en nominasjonskomité med forslag fra menighetsrådene. I flere bispedømmer ble halvparten av de folkevalgt valgt ved indirekte valg, dvs. av menighetsrådene, som dermed fikk en ekstra innflytelse. Det var ikke noe valgprogram med oversikt over saker som skulle gjennomføres.

Dermed ble valget i virkeligheten et personvalg mellom kandidater mange hadde lite kunnskap om.

Valget var derfor basert på generell tillit til personer, uten at de var forpliktet på et program.

... til demokratisk gjennombrudd

Kirkevalget i 2015 ble et gjennombrudd for demokratiet. Det skyldtes organisasjonen Åpen Folkekirke. Den ble startet som en reaksjon på at Kirkemøtet i 2014 avviste å innføre vigsel for likekjønnede par.

Åpen Folkekirke frontet denne saken som et eksempel på at kirken skulle være åpen og inkluderende. Det var en sak som det var enkelt for folk å forholde seg til, og der stemmen deres ville ha direkte innflytelse på avgjørelsen i Kirkemøtet.

Åpen Folkekirke stilte lister i nesten alle bispedømmene, i tillegg til listene fra nominasjonskomiteen i de enkelte bispedømmene.

Dermed ble det et reelt valg mellom to lister. Valgdeltagelsen gikk opp (fra 13,5 til 16,7 prosent), særlig blant unge og folk som ikke før hadde stemt ved et kirkevalg. Resultatet ble et flertall i det nye Kirkemøtet for vigsel for alle.

Les også

Kronikk: Vi har ikke kirkevalg for å bli enige om alt i kirken

Demokratiske dilemmaer ved årets valg

Det var Åpen Folkekirke med et program og felles plattform for kandidatene som i 2015 sørget for at Stortingets mål om mer reelt og informert valg, høyere valgdeltagelse og dermed mer demokrati, ble oppfylt. Det er et sterkt argument for at dette bør være den modellen som kirken følger for fremtiden.

Men foreløpig har Kirkemøtet ikke vært villig til å trekke den konklusjonen.
Dermed er det to typer lister til dette valget. I tillegg til Åpen Folkekirke stiller en konservativ gruppering, Bønnelista, til valg i mange bispedømmer.

Disse to listene har ulike program og plattformer, slik at de stiller opp reelle alternative som medlemmene kan velge mellom.

Men i tillegg kommer nominasjonskomiteens liste, som er satt opp med forslag fra menighetsråd og ungdomsråd. Disse er fortsatt rene personlister der kandidatene avspeiler hele spekteret av synspunkter i kirken. Hensikten med dem er at de skal omfatte mangfoldet av meninger, kjønn og alder.

Alle vil selvsagt det beste for kirken, men de har ikke et felles program for hva det er. De som stemmer på dem gir dem sin tillit, men når de er valgt, står de helt fritt.

Levende Folkekirke kuppet valget

I tillegg er det et problem som er innebygget i selve den demokratiske valgprosessen. Ved valget i 2015 var organisasjonen Levende Folkekirke hovedmotstanderen til Åpen Folkekirke når det gjaldt vigsel for alle. De stilte ikke egne lister, men gjennomførte organiserte kumuleringer på nominasjonskomiteens personlister, slik at et flertall av konservative kandidater kommer inn.

Dermed kuppet de valget, og forhindret det som var målet med disse listene, å få en mangfoldig gruppe representanter.

Dette er en lovlig fremgangsmåte, men kan føre til at de som stemmer på disse listene, ender opp med å velge inn kandidater de er svært uenige med. I år kan den konservative Bønnelista få en lignende funksjon. Den stiller egen liste i mange bispedømmer, i andre vil de anbefale konservative kandidater på nominasjonskomiteens liste.

Demokratisk fremtid

For fremtiden bør kirkevalgene bygge på lister med et klart program, som sier noe om i hvilken retning de vil trekke kirken.

Ellers blir valget et skinndemokrati hvor enkeltpersoner som er innvalgt fritt kan utøve sin makt i kirken uten at ta hensyn til sine velgere.

Det var neppe målet med Stortingets reform når det ønsket at kirken skulle være en mer demokratisk kirke.

Til et demokrati hører et gjensidig ansvarlig forhold mellom velgerne og deres representanter. Kirken bør ikke henge igjen i ordninger som tilhører fortiden, som ikke forplikter den valgte representanten på et program som velgerne kjenner på forhånd.

Dette er desto viktigere når kirken står overfor store etiske utfordringer som gjelder fremtiden, som klima, integrering og fellesskap i Norge. Her er det store forskjeller i det norske politiske liv, og også blant kristne. Kirken trenger et demokrati som presenterer klare alternativer.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Den norske kirke
  2. Kirkemøtet
  3. Bønnelista

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Homofil kirkeleder svarer Aftenposten-kommentator: Gudstro er ikke et hinder for en mer åpen kirke. Tvert imot.

  2. KRONIKK

    Kirkens nødvendige frihet

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 1. august

  4. KOMMENTAR

    Velgerne skal nå få blande seg litt mer borti hvem som skal på Stortinget.

  5. POLITIKK

    Oslo har 19 representanter på tinget – nå avgjør partiene hvem som kan få representere deg

  6. KRONIKK

    Polen er ikke fortapt