Kronikk

Det er vår plikt å lete etter den beste kunsten i alle deler av befolkningen | Kristin Danielsen

  • Kristin Danielsen
    direktør i Kulturrådet
Norsk kultur overlever ikke uten mangfold, skriver kulturrådsdirektør Kristin Danielsen.

I kunsten er mangfold en forutsetning for kvalitet. Men vi må bryte med et kvalitetsbegrep som har flere hundre års forsprang. Den jobben er det opp til oss kulturledere å gjøre.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kunstsektoren handler mye om å velge og å bli valgt. Om hvem som blir utstilt, hvem som blir spilt, hvem som tar de store og små beslutningene. Om hvem som får tilskudd fra Kulturrådet. Bak disse systemene ligger finmaskede strukturer som ofte er usynlige, uformelle og basert på kriterier og definisjoner som er bygget opp over lang tid.

Vår kulturkanon er primært eurosentrisk. Den strekker seg tilbake til da de første kunstinstitusjonene ble etablert i Europa for flere århundrer siden. Fortsatt er mange av oss skyldige i å gjenta denne gammeldagse kunstforståelsen, i stedet for å lete etter det som er nytt. Det fører til at den kunstneriske friheten ikke er lik for alle, og heller ikke tilgangen til kunst og kultur.

Les også

Det norske kulturlivet har ikke svenske tilstander. Heldigvis. | Synne Skouen

En ny kulturell kapital

Når vi skal utvikle en mer mangfoldig kultursektor, må vi omdefinere hva vi mener med «kulturell kapital». Det er et av forslagene fra Critical Friends, en gruppe bestående av kunstnere med minoritetsbakgrunn fra alle de nordiske landene. De lanserer sin tiltaksliste på Kulturrådets konferanse «Nordic Dialogues» i starten av denne uken, der de også tar til orde for et prinsipp om at alle må ha lik tilgang til samfunnets kulturliv, og at vi trenger nasjonale målsetninger om mangfold og representasjon for alle organisasjoner og institusjoner som mottar statlig støtte.

Gruppen vil ha en gjennomgripende handlingsplan for kultursektoren, og nye metoder for å måle det reelle mangfoldet på scenen, på bakrommet, og i publikum. De gir en tydelig og utålmodig marsjordre til oss som sitter i lederposisjoner i norsk og nordisk kulturliv.

Konferansen er sluttpunktet for det treårige prosjektet «Inkluderende kulturliv i Norden», som ble initiert forrige gang Norge hadde formannskapet i Nordisk ministerråd. Nå har Kulturrådet bedt om – og fått – det nasjonale ansvaret for å koordinere mangfoldsarbeidet i norsk kultursektor videre.

Critical Friends er en gruppe bestående av kunstnere med minoritetsbakgrunn, skriver kronikkforfatteren. Alexander Montgomery-Andersen (Grønland), Jeanette Ehlers (Danmark), Ninos Josef (Sverige), Sandra Mujinga (Norge), Nayab Ikram (Åland), Nermine El Ansari (Island) og Kemê Pellicer (Finland) deltar i kunstnernettverket.

Mangfold gir motstandsdyktighet

I fjor sommer var jeg på Almedalsveckan i Sverige, i oppkjøringen til en valgkamp som i nabolandet vårt skulle bli preget av populisme og fremmedfrykt. Sverigedemokraterna hadde som ventet en stand med pamfletter der de argumenterte for å stenge grensene til Sverige. Bare et par kvartaler unna var jeg på et møte med Nick Serota, rådsleder i Arts Council England, som fortalte om hvor viktig mangfoldet og åpenheten er for den engelske kultursektoren.

«I naturen,» sa han, «er det ingen fremtid for monokulturer. De kan kanskje gi oss forfinede, utsøkte blomster eller skapninger, men de har ingen naturlig motstandskraft. I naturen, og i kulturen, kreves mangfold for å gi motstandsdyktighet.»

Det er dette handler om: Norsk kultur overlever ikke uten mangfold. Og det skal være et mangfold som ikke bare omfatter sosial og kulturell bakgrunn, men også kjønn, funksjonsevne, legning og alder.

Les også

Tyskerne omfavner kunstverk vi overser her hjemme

Portvokter eller portåpner

I Kulturrådets nye oppdrag ligger det at vi skal tilby kompetanse og incentiver som kan øke mangfoldet i norsk kulturliv. Vi skal løfte kunstnere med en mangfoldig bakgrunn, og sikre at alle er godt rustet til å møte både Kulturrådets og andre ordninger.

Men den kanskje viktigste delen av arbeidet blir å øke mangfoldet i styrer, ledelse og stab i kultursektoren, og slippe flere til der makten ligger. Kanskje er det vi kulturledere som er problemet, fordi vi hverken tar inn over oss hva vi går glipp av eller hva vi skal se etter. Vi vet ikke hvor eller hvordan vi skal lete. Og skal vi være helt ærlige, så har vi ikke plass til dette i planarbeidet vårt heller. Vi skal jo jobbe for kunstnerisk kvalitet, ikke for en politisk motivert kvotering.

Det er å snu problemet på hodet. Mangfold er ikke et problem vi skal løse eller en kvote vi skal fylle. Mangfold er selve forutsetningen for kvalitet. Vi vil ha de beste kunstnerne, de mest nyskapende kunstuttrykkene. En god kunstinstitusjon utforsker sitt kulturelle omegn. En god kurator har en plikt til å gå ut og lete etter den beste kunsten. Da må vi sørge for å lete i alle deler av befolkningen. Som teatersjef Erik Ulfsby ved Det Norske Teatret sier: Teater skal hele tiden stå i en kunstnerisk utvikling, og det ville vært bakstreversk å utelate stemmer og praksiser fra deler av befolkningen.

Les også

Har egentlig kjønnsbalansen i norsk film blitt bedre? | Kjersti Mo

Frigjørende føringer

Det er naturlig å være skeptisk. Hvis flere nye stemmer skal inkluderes, er det lett å frykte at noen av de eksisterende stemmene kan falle ut. Men vi må motvirke ideen om at kulturen er et slags nullsumspill. Kultursektoren vokser og skal fortsette å gjøre det, og den kan vokse på flere måter enn bare gjennom økte budsjetter.

I kunst- og kultursektoren har vi ofte allergi mot politiske føringer. Vi ser på dem som innskrenkende på den kunstneriske friheten. Men jeg er enig med Jørgen Karlstrøm, styreleder i Norsk Komponistforening, som på Talent Norge-konferansen sa at politiske føringer også kan være frigjørende. Føringer kan gi frihet fra konvensjonene, fra nettverkene og fra de tradisjonelle forventningene. Og dersom vi lar være å gjøre denne jobben – hvis vi ikke makter å inkludere flere – så innskrenkes den kunstneriske friheten for noen andre. Det kan vi ikke leve med.
Kunsten skal ikke bare handle om noe, den skal også være til for noen. Hvis kultursektoren har blikket vendt lengselsfullt bakover, så bommer vi på vårt samfunnsoppdrag. Kunsten på sitt beste reflekterer sin samtid, og da blir et større mangfold helt naturlig, helt uunngåelig – og en del av vår kulturelle kapital.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kultur
  2. Kulturrådet
  3. Kunst
  4. Kulturkanon
  5. Debatt
  6. Kronikk