Kronikk

Konflikten i Ukraina: Hva skal vi tro?

  • Geir Flikke
    Geir Flikke
    Professor i Russland-studier, Universitetet i Oslo
Bildet er fra Vladimir Putins tale 21. februar, hvor han anerkjente de to utbryterstatene Luhansk og Donetsk i Ukraina.

Analyser av «retorikk» må alltid veies mot faktabaserte analyser av det som faktisk foregår på bakken.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sin Nobel-tale 10. desember 2021 brukte prisvinner Maria Ressa begrepet informasjonsøkologi. Hennes motivasjon for å skape nettstedet «Rappler» var å skape en symbiose av ny teknologi og kritisk journalistikk for å motvirke strømmen av desinformasjon og emosjonalitet i sosiale medier.

Det som er galt i verden i dag, fortsatte hun, er et grunnleggende «fravær av rettsstatsprinsipper og en demokratisk visjon for det 21. århundre.»

Ressas utsagn er sjeldent aktuelt. Moderne konflikter ledsages av de reneste informasjonsstormer, og å skille fakta fra fiksjon er vanskelig. Dette er også utfordrende for forskere, som blir bedt om å komme til studio på kort varsel og presentere tidsriktige analyser av et scenario under utvikling.

Vært i emning

Et slikt scenario begynte 17. desember 2021, på åtteårsdagen for undertegningen av en bilateral, økonomisk avtale mellom Putin og den daværende ukrainske presidenten Janukovitsj som var ment å erstatte EUs tilbud om en frihandelsavtale.

Kreml sendte en kravliste til Nato, USA og europeiske hovedsteder. Denne inneholdt momenter som har vært i emning i lang tid siden den russiske innenrikspolitiske dreiningen etter 2011/2012, men denne gang ble de støttet opp av betydelig militærmakt. I løpet av de siste ukene er det blitt tydeligere at en større militær aksjon i Ukraina er et høyst sannsynlig utfall.

Mange forskere griper til analyser av taleutsagn i andre konflikter av denne typen. Hensikten er å forstå hvordan utsagn i sosiale medier og av statsledere kan virke konfliktdrivende. Det er en solid litteratur på dette feltet, og det er mange gode studier som forklarer og viser gråsonene mellom diplomati og eskalering.

To posisjoner

I vår mediedrevne verden står vi imidlertid overfor andre og mer prekære utfordringer: Er retorikk «informasjon», eller kan en debatt om «retorikk» bli det første tastetrykket i en kjede av reaksjoner som tar fokus bort fra en faktabasert situasjonsforståelse?

Om det siste er tilfellet: Skal da studiet og analysene av «retorikk» være et innslag i en mediedebatt om konflikt der også desinformasjon er et virkemiddel?

Selv stilte jeg meg dette spørsmålet i forrige uke. Da var mediene opptatt av om USAs advarsler om et nært forestående militært inntog i Ukraina virket eskalerende.

I debatten har det utkrystallisert seg to posisjoner. Den ene er representert ved Karsten Friis (NUPI), som mener at informasjon brukes preventivt og for å synliggjøre kostnadene ved en konflikt. Den andre er representert ved Tormod Heier fra Stabsskolen, som blant annet hevder at Vestens «åpenhet er blitt et våpen» som rettes mot Russland.

Heiers syn er etter min mening misvisende. I et informasjonsøkologisk perspektiv er det viktig å påpeke at «informasjon» som er understøttet av trusler om bruk av militærmakt, har en annen valør enn informasjon som brukes for å forhindre konflikt.

Tre spørsmål

Som jeg har nevnt i de presseinnslagene jeg selv har vært med på: Analyser av «retorikk» må alltid veies mot faktabaserte analyser av det som faktisk foregår på bakken. Årsaken er simpelthen at en aktør som har til plan å benytte seg av militærmakt, alltid vil foreta situasjonsanalyser som foregår i minst to dimensjoner: informasjonsrommet (det internasjonale systemet, opinion) og i det strategiske teateret.

I noen tilfeller går informasjon forut for bruk av militære midler, og i slike situasjoner brukes den ofte for å villede.

Kan medienes innramming av en debatt legge premisser for en debatt som bærer galt av sted?

Hvordan kan forskere manøvrere i dette vanskelige og raskt bevegelige rommet? Kan medienes innramming av en debatt legge premisser for en debatt som bærer galt av sted?

Jeg stilte meg selv disse spørsmålene og svarte på dem i en tråd på sosiale medier 19. februar. Det var enkle spørsmål, men de var ikke enkle å besvare:

  1. Hva vet jeg om denne konflikten (og bakgrunnen for den) som ikke er et produkt av mediene?
  2. Hvordan kan jeg i en faktabasert analyse unngå å attribuere «skyld», eventuelt klargjøre hva kilden til konflikten består i?
  3. Hvordan kan jeg vinkle mine svar på en måte som gjør at lyttere og seere blir opptatt av fakta i sakene og ikke mediegjengitt «retorikk»?

I tråden vektla jeg derfor at jeg ikke kunne spekulere i en «fredsløsning», og at jeg ikke var av den oppfatning at det var vestens «retorikk» som hadde skapt konfliktbildet.

«Gnothi seauton»

En forutsetning er at det allerede er skrevet gode forskningsbaserte artikler om de diplomatiske sporene i konflikten om øst-Ukraina. De fleste norske spesialister på feltet, slik som Kristian Åtland ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), vektlegger at konfliktløsningen har mange nivåer, og at den er avhengig av reell forhandlingsvilje.

Moderasjon er ofte vanskelig når svarene skal komme raskt.

Mitt anliggende er imidlertid det forskningsetiske. Er jeg, når jeg setter søkelys på det faktum at Russland har bygget opp styrker på grensen til Ukraina, en del av konfliktbildet? «Hauser» jeg opp stemningen?

Moderasjon er ofte vanskelig når svarene skal komme raskt. Den gamle greske advarselen til Sokrates kan derfor avhjelpe: gnothi seauton (erkjenn din begrensning).

Historisk tale

Å ville fred er menneskelig. Derfor kan vi også bli tilbøyelige til å forstrekke vår analyse og gå inn på saker som ligger utenfor vårt domene.

Vi sitter ikke med hele bildet, spesielt ikke et bilde som utvikler seg fra time til time. Selv om man erkjenner sin begrensing, er det noe ved debattens innsnevring på spørsmålet om «eskalerende retorikk» som inviterer til spekulasjoner.

Derfor er Maria Ressas historiske tale i Oslo rådhus viktig. Informasjonsøkologi handler også om ikke å ta den mediesatte agendaen som et utgangspunkt i en diskusjon om konflikten mellom Russland og Ukraina.

Den demokratiske visjonen hun forsvarte, er naturligvis basert på medienes rett til å stille spørsmål og fremme debatt. Men medier skal ikke konstruere debatt. og søkelys på fakta er god økologi. At demokratier ikke driver med desinformasjon, tar jeg for gitt.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Putin anerkjenner utbryterregioner i Øst-Ukraina som uavhengige stater

  2. Hva gjør Ukraina når Russland angriper? Innerst i skyttergraven kommer et overraskende svar.

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Ukraina
  3. Russland
  4. Retorikk