Akademisk ytringsfrihet må ivaretas

  • Ivar Bleiklie
    Ivar Bleiklie
    Professor emeritus, Universitetet i Bergen
Endringene i høyere utdanning de siste tiårene får for lite oppmerksomhet av Kierulf-utvalget, mener Ivar Bleiklie.

Kierulf-utvalget er for lite opptatt av vilkårene for ytringsfrihet ved universiteter og høyskoler.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tidligere i år la Kierulf-utvalget frem sin rapport om akademisk ytringsfrihet til Kunnskapsdepartementet. I sin beskrivelse av mulige trusler favner Kierulf-utvalget i prinsippet vidt. Men flere forhold som er av grunnleggende betydning for den akademiske ytringsfriheten, berøres bare i lite grad.

Utvalget har et nærmest ensidig blikk på den enkelte akademikers opptreden i det offentlig rom. Oppmerksomheten rettes først og fremst mot formidling (som vi trenger mer av), debattklima (som er for dårlig) og de enkelte forskere og deres vilje og mot til å engasjere seg i offentlig debatt (som bør bli sterkere).

Det sies lite om vilkårene for ytringsfrihet ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter, bortsett fra et kort avsnitt. Det er i denne typen organisasjoner forskerne arbeider med sine viktigste oppgave: forskning og undervisning. Dermed gir utvalget lite oppmerksomhet til de store organisatoriske endringene som har skjedd de siste tiårene.

Ledelse under press

Det har skjedd en styrking av ledelsen og de administrative apparatene ved den enkelte institusjon. Veksten, sammen med den politiske tyngden sektoren har fått, har ført til en kraftig økning av den oppmerksomheten politiske partier og media retter mot høyere utdanning og forskning.

Utvalget har et nærmest ensidig blikk på den enkelte akademikers opptreden i det offentlig rom

Endringer i finansieringsordningene har i tillegg gjort institusjonene mer avhengige av «eksterne aktører» som finansierer forskning. Dessuten er de blitt avhengige av godt omdømme som kan sikre søkning av nye studenter i fremtiden.

Presset og mangfoldigheten av ytre forventninger og krav som rettes mot sektoren fra politikere, interessegrupper og media, stiller økte krav til sektorens politiske ledelse, og til de enkelte institusjonenes ledere. Dette er forventninger og krav som noen ganger står i konflikt med hverandre.

Utvalgets utredning sier lite om hvordan de organisatoriske og finansielle endringene innen høyere utdanning har skapt nye og muligens dårligere kår for å ivareta akademisk ytringsfrihet.

Eksemplene fra undervisning og forskning illustrerer hvordan institusjonsledere i flere tilfeller manøvrerer utstøtt i sine forsøk på å imøtekomme motstridende krav med negative følger for den akademiske ytringsfriheten. Universitetenes avhengighet av eksterne aktører for å sikre finansiering og godt omdømme, har stilt dem overfor krav som vanskelig lar seg forene med akademisk frihet.

Institusjonsledernes ønske om å imøtekomme krav og forventninger utgjør samtidig et potensielt problem når de internt både rår over sterkere maktmidler og har sterkere vilje til maktbruk mot egne ansatte, enn tidligere.

Tre eksempler

  • «Tyskervitssaken» som pågikk ved Universitetet i Bergen i 2019 og 2021, illustrerer dette godt: En student oppfattet et utsagn fra en foreleser som krenkende. Fakultets- og instituttledelse reagerte umiddelbart på klagen fra studenten. Foreleseren ble pålagt å avstå fra lignende ytringer. Ledelsen gjorde retrett da det ble en sak i mediene om ikke tiltakene krenket foreleserens akademiske frihet. Mange aktører ble trukket inn, universitetets toppledelse, professorens fagforening, og advokater på begge sider. Saken endte med at ledelsen beklaget både overfor professor og student. De trakk tilbake kravet til professoren om å avstå fra bestemte ytringer, det ble betalt erstatning til studenten som følte seg forulempet av de samme ytringene og professoren ble kompensert økonomisk for tort og svie.
  • Den såkalte Eikrem-saken ved NTNU (2018–2021) var innholdsmessig svært forskjellig fra «tyskervitssaken», men inneholdt noen av de samme elementene. Også her var det reaksjoner fra studenter på utsagn fra en foreleser, pålegg til foreleser om å avstå fra visse typer utsagn, fulgt av anklager i mediene om brudd på den akademiske ytringsfriheten, beklagelser fra NTNUs ledelse, avskjedssak mot foreleser, fulgt av et rettslig forlik mellom NTNU og foreleser.
  • En annen type utfordring er krav fra aktører som finansierer forskning om gjenytelser som er lite forenlig med akademisk frihet. Det kan være tilfeller der næringslivsfinansiert forskning møter krav om hemmelighold av forskningsresultater fra bedrifter som krever dette ut fra konkurransehensyn. Et annet eksempel er Equinors finansieringsavtale av 2019 med flere norske universiteter. I mai 2022 ble det i mediene pekt på at institusjonene hadde forpliktet seg til å omtale samarbeidet med Equinor i positive vendinger. Punktet i avtalen ble så raskt strøket av enkelte institusjoner, fulgt av forsikringer fra Equinor om at de ikke hadde innvendinger mot å stryke punktet. Det er påfallende at universitetene i første omgang godtok en slik avtale uten å reise innvendinger mot et punkt som fratar forskerne og institusjonene en grunnleggende frihet.

Behov for tiltak

Et hierarkisk system med ansatte ledere som henter sin legitimitet ovenfra, er mer sårbart i situasjoner med stort ytre press, enn det som var tilfelle med det gamle kollegiale systemet der valgte ledere hentet sin legitimitet fra det faglige fellesskapet de selv var en del av. Denne sårbarheten bør reduseres gjennom organisatoriske tiltak som gir klarere beskyttelse av grunnleggende verdier for den akademiske virksomheten og bedre veiledning og støtte til ledere når de presses av motstridende forventninger.

Kierulf-utvalget har flere gode forslag til hvordan bevisstheten rundt akademisk ytringsfrihet kan styrkes. Noen av disse tiltakene bør innrettes klarere. Det må sikres at ledere ved universiteter og høyskoler raskere og mer håndfast håndterer saker som ikke bare utfordrer den akademiske friheten, men som også kan påføre involverte parter store belastninger. Bedre holdninger og kultur er en fordel, men det kan også være til stor hjelp med sterkere formelle føringer i dagens komplekse institusjonelle og politiske landskap.