«Farvel, guttene mine, farvel!» Det er 80 år siden Wannsee.
Etter Wannsee ble det raskt klart for tyske institusjoner i det okkuperte Europa at jødene skulle drepes eller deporteres østover.
Faren vinket til sine fem sønner i kaoset på togstasjonen ved Auschwitz-Birkenau og ropte: «Farvel, guttene mine, farvel!» Det var 1. desember 1942. Om kvelden var faren Israel Leib Sachnowitz drept, 62 år gammel.
De unge sønnene ble sendt i hardt arbeid, til hersing og mishandling. Bare én overlevde, tidsvitnet Herman Sachnowitz.
I hans bevegende memoarer er skildringene treffende og med snert. Etter at de nyankomne fangene passerte leirporten «Arbeit Macht Frei», mumlet man i rekkene: «Frei vom Leben». Herman Sachnowitz skriver: «Så det var altså hit vi skulle. Auschwitz. Ennå visste vi lite om stedet, bare at det ikke skulle være så bra der. Vi hadde meget å lære.»
Holocaustdagen
Torsdag er det Den internasjonale holocaustdagen, 27. januar. På denne datoen i 1945 nådde endelig sovjetiske tropper frem til det enorme leirkomplekset Auschwitz-Birkenau sør for Krakow og befridde 7000 syke og utsultede fanger. Like før hadde nazistene sendt tusener fanger av sted i det som ble en dødsmarsj, for å skjule sporene etter det industrielle folkemordet.
Herman Sachnowitz var i arbeidsleiren Buna og ble sendt ut på vandring i vinterkulden. Fanger fra ulike arbeidsleirer sluttet seg til, de var opp mot 100.000 fanger. Kulde og utmattelse, ja et skudd i nakken dersom fangen stoppet for å hvile, førte til titusener døde. «Resten lå som lik langs landeveier og jernbaner eller som stabler på jernbanestasjonene», skriver Sachnowitz.
Jødehatet lever. Det angår også deg.
Dystert 80 års minne
Det er nå, i januar 2022, gått 80 år siden Wannsee-konferansen. Og det er i november i år 80 år siden den største deportasjonen av jøder fra Norge fant sted, 26. november 1942.
Hva skjedde i Wannsee? Hva førte det til i det skjebnesvangre året 1942 i Norge?
Mennene som var samlet på konferansen i Wannsee 20. januar 1942, gikk ut fra at en «endelig løsning på det europeiske jødespørsmålet» ville omfatte 11 millioner jøder. Av disse gikk de ut fra at bare 1300 bodde i Norge. Som del av folkemordet ville også disse i perioden fremover bli et mål. Ingen skulle slippe unna.
Men i Wannsee-protokollen finner vi likevel en viktig og illustrerende kommentar. Ifølge representanten Martin Luther for tysk UD ville nemlig en «dyptgående behandling» kunne skape problemer i «de nordiske statene». Derfor burde man i første omgang utsette implementeringen her.
Gjennom hele 1942 signaliserte Quisling og andre NS-topper igjen og igjen at de ønsket et Norge «fritt for jøder»
I ett land var denne frykten fra nazistenes side svært berettiget: Danmark. Her sa de demokratiske politikerne som samarbeidet tett med tyskerne, at et angrep på jødene ville innebære slutten på dette samarbeidet. Resultatet var at danske jøder ble spart helt til august 1943, da politikken brøt sammen av andre grunner.
Men i Norge skjedde ikke dette. I Norge ble det ingen vesentlig forsinkelse. I stedet gjorde Nasjonal Samling det de kunne for å signalisere at de var helt for å gjøre Norge «fritt for jøder». Og her ligger det blytunge ansvaret for Vidkun Quisling og hans følgere.
Gjennom hele 1942 signaliserte Quisling og andre NS-topper igjen og igjen at de ønsket et Norge «fritt for jøder». Da tyske aktører i Norge besluttet å gå til aksjon høsten 1942, var de dermed sikre på at dette ikke ville lage problemer med deres norske kollaboratører.
Hva betydde Wannsee?
To andre punkter fra Wannsee-konferansen er av betydning for Norge:
- Oppramsingen av jøder i alle land i Europa med den berømte oversikten med tall på antallet jøder i en rekke land, viser at «jødeproblemet» skulle «løses» overalt der tyskerne hadde makt. Med andre ord: Jødene i Norge skulle tas.
- Videre: Tallet på norske jøder fra Wannsee er mindre enn det som til slutt ble fastsatt gjennom registreringene vinteren og våren 1942, der 1582 jøder ble registrert (inkludert barn registrert gjennom foreldre). Med andre ord: Registreringen, utført av norsk politi etter tysk ordre, var viktig.
Hva betydde Wannsee for det som skjedde i Norge høsten 1942?
Hvorfor aksjonene skjedde og aksjonenes forløp har vært intenst diskutert i flere år i Norge, og jeg går ikke inn på det her. Men enkelt sagt ble det etter Wannsee raskt klart for tyske institusjoner i det okkuperte Europa at jødene skulle drepes eller deporteres østover.
Tidspunktet var nå et praktisk spørsmål: Når slike aksjoner kunne «rettferdiggjøres», når det var politisk opportunt, når det kunne kamufleres, når man hadde fysisk kapasitet, og så videre.
Aksjonene i Norge følger dette mønsteret: I Trondheim i ly av unntakstilstanden (tidlig oktober 1942), i resten av landet først som «hevnaksjon» etter drapet på politimannen og NS-medlem Arne Hvam på Haldentoget (22. oktober 1942), og så som tenkt «lynaksjon» som med ett slag skulle gjøre Norge «fritt for jøder» da slaveskipet Donau ble tilgjengelig sent i november samme år.
Dem vi minnes i dag
Herman Sachnowitz’ memoarer tåler å leses igjen og igjen.
Den unge mannen, bare 21 år i 1942, forteller om da brødrene forsvant og ble drept, og om søsteren Maja, som også forsvant og ble drept. Den unge mannen sa til seg selv: «Jeg skulle overleve. Jeg skulle hjem igjen», samtidig som han så seg selv i huset i Larvik, tomt for familie, og eplehagen med et tre plantet for hvert søsken.
Han opplevde død rundt seg og ble også motløs. Men han kunne oppgi «Musiker von Beruf» og ble beordret til å spille i fangeorkesteret. Og han hadde Sammy (Samuel) Steinmann, som han møtte om kveldene, og sammen drømte de om fjellsmør og fisk som surret i panne.
«Jeg hadde musikken, og dertil hadde jeg en venn.» Herman Sachnowitz var en av de ni fra Donau-transporten som overlevde.
Fra Norge ble det deportert 773 jøder – av flere nasjonaliteter. Om lag 1100 kom seg over til Sverige. Bare 38 kom tilbake. Av 66 norske romer havnet 62 i Zigeunerlager i Auschwitz-Birkenau.
De og en rekke andre folkegrupper som nazistene ikke fant verdige til å leve, er dem vi minnes i dag, på Den internasjonale holocaustdagen.
