Overlever journalistikken i Afghanistan?
Som en reporter vi intervjuet, sa det: «Hvis situasjonen fortsetter, vil det ikke være noen uavhengige medier igjen i Afghanistan neste år».
Taliban har nå styrt Afghanistan i ti måneder, og medielandskapet er drastisk endret.
Journalister blir arrestert, truet, mishandlet og pålagt nye regler for hvordan de skal oppføre seg. Forhåndssensur og selvsensur er omfattende. Alt dette bidrar til at mange medier må stenge, mens redaktører og journalister flykter.
Denne kronikken er basert på en omfattende rapport om afghanske medier etter at Taliban tok makten den 15. august 2021. I rapporten inngår studier av et utvalg store og viktige afghanske medier, intervjuer med kjente medieledere som nå er i eksil, samt journalister som ennå jobber i Afghanistan.
Mer enn halvparten av mediene i landet er nå stengt, og staben i de gjenværende er kraftig redusert. Tusener av journalister har forlatt Afghanistan. Noen oppholder seg i skjul i landet, andre er arbeidsløse. De som ennå arbeider som journalister, får redusert eller ingen lønn.
Medielandskapet er drastisk endret
Situasjonen er verst for kvinnelige kolleger: I underkant av 20 prosent av dem som var aktive før Taliban tok over, rapporterer ennå. I halvparten av de afghanske provinsene finnes ingen kvinnelige journalister. I et kjønnssegregert land betyr det at kvinners vilkår der i liten grad blir rapportert om.
Talibans forhåndssensur og annen innblanding i redaksjonelle prosesser er i ferd med å bli institusjonalisert. Det betyr en kraftig svekking av det som ennå finnes av uavhengig journalistikk.
Truer dem som ikke følger nye regler
Departementet for fremming av dyd og forebygging av umoral har i hovedoppgave å sørge for at folk holder seg til sharia og herskernes tolkninger av islam. Departementet har gjenoppstått fra forrige Taliban-periode 1996-2001 etter modell fra Saudi-Arabia.
Det har langt på vei overtatt Kultur- og informasjonsdepartementets rolle når det gjelder forholdet til mediene.
I tillegg kommer etterretningsmenn fra GDI (General Directorate of Intelligence) hyppig på besøk til nyhetsredaksjonene og truer journalister og redaktører som ikke følger de nye strenge reglene. De vil se manus før publisering og ha et ord med i laget når det gjelder hvem som blir invitert til debattprogrammer eller brukt som kilder.
«De siste månedene kom noen Taliban-representanter til oss og ga ordre til produsenter og debattledere om tema og om inviterte gjester», sier en redaktør.
Når reportere ber om konkrete kommentarer til sakene sine, risikerer de å bli dengt. Ifølge en reporter får mediet hans «daglig kommentarer og klager fra dem [Taliban] om sakene våre, og noen ganger til og med om ordbruken. Alt vi gjør, blir gransket etter at de kom».
Noen av kildene våre forteller om trusler mot reporteres familier
Noen av kildene våre forteller om trusler mot reporteres familier. Spesielt gjelder dette kvinnelige reportere, som slik kan bli presset ut av yrket. Mange reportere er blitt arrestert og torturert. Det fører til en fryktkultur med selvsensur og sterkt svekket pressefrihet.
Overgrep og drap
En spesiell type sensur oppstår når tilgangen til informasjon snevres inn.
Alle saker som skal publiseres, må «verifiseres» på forhånd av Taliban. Men når reportere ikke får adgang til kommentarer fra disse lederne, må de legge gode reportasjer på hyllen.
Menneskerettigheter, kvinners og minoriteters rettigheter, den militære motstanden mot Taliban og IS-aktiviteter i Afghanistan risikerer å bli såkalte «no go»-områder for journalister. IS-varianten i Afghanistan kalles ISKP og har trappet opp angrep på sjiamuslimske institusjoner. Det tar seg dårlig ut for Taliban-ledelsen om denne typen terror blir rapportert, siden det vitner om mangel på kontroll.
Nai-Soma er en organisasjon som rapporterer om overgrep mot journalister, og som har bidratt til rapporten. Den skriver at fra Talibans overtagelse til 31. mars 2022 var det 36 registrerte voldelige overgrep mot journalister, inkludert seks drap, i tillegg til en rekke arrestasjoner. Av overgrepene har Taliban bevislig begått 23, mens resten er begått av «ukjente», et begrep som ofte blir brukt i afghansk presse. Drap på journalister forekom i høy grad også før Taliban tok over – i mange tilfeller antar man at de selv sto bak henrettelsene.
Balansekunst på høyt nivå
For noen journalistiske sjangere er det blitt mye trangere. Satire, kultursaker og meningsstoff er nærmest borte, med noen hederlige unntak.
En del av de gjenværende mediene, ikke minst statlige RTA, tyr til såkalt «protokolljournalistikk» og rapporterer slik de nye makthaverne ønsker: om deres gjøren og laden og om «ufarlige områder». Slik kan de unngå problemer.
Satire, kultursaker og meningsstoff er nærmest borte, med noen hederlige unntak
Det er viktig å rapportere om hvor folk kan få tak i mat når nasjonen sulter, eller hvordan det går med vannforsyninger og hjelp etter naturkatastrofer. Men medieledere og journalister vi har intervjuet, har større ambisjoner og peker på «folks rett til informasjon» som motivasjon for å fortsette å publisere og vinkle stoffet kritisk. De rapporterer ennå om jenter som ikke får gå på skole fra sjuende klassetrinn, om journalister som forsvinner, og de gir stemme til andre kritiske individer.
Som en redaktør sa det: «Vi gjør vårt beste for å fortsette å være en stemme for det afghanske folket og deres rettigheter.»
Ledere i eksil prøver å holde noen reportere i landet uten at risikoen skal bli for stor og spør hvem som ellers skulle stå opp for folk. Det er balansekunst på høyt nivå.
Publiseres fra eksil
Kommer journalistikken i Afghanistan til å overleve?
Vi ser hvordan «hybride» løsninger tvinger seg frem, der deler av en redaksjon (inkludert ledelsen) er i eksil, mens andre fremdeles befinner seg innenfor landegrensene. De mest sensitive sakene kan publiseres fra eksil for å minske risikoen for reporterne på bakken.
Aktivister på sosiale medier bidrar også med tips og informasjon til de tradisjonelle mediene og vil i fremtiden antagelig spille en enda viktigere rolle.
Mishandling og fengsling, trusler og stadig nye regler og begrensninger, forhåndssensur og selvsensur. Alt dette truer nå afghansk journalistikk.
Mange medier var avhengige av utenlandsk støtte og reklameinntekter. Begge kildene er ganske tørre.
Som en reporter vi intervjuet, sa det: «Hvis situasjonen fortsetter [som nå], vil det ikke være noen uavhengige medier igjen i Afghanistan neste år». Det gjenstår å se.
De journalistene som ennå jobber på bakken i landet under særs vanskelige forhold, fortjener vår respekt og støtte.
Elisabeth Eide er prosjektleder for JMIC (Journalism and Media International Center) ved Oslo Met. Teamet bak rapporten er Zahir Athari, Mahmud Farjami, Mujeeb Khalvatgar og Hasina Shirzad.
