Kronikk

Kronikk: Massiv sivil motstand mot nazismen

  • Arnfinn Moland
Den sivile motstand var en forutsetning for den legitimitet som også den militære motstand fikk i befolkningen, skriver Arnfinn Moland. Kongen monogram, H7, var en gjenganger i den sivile motstanden.

Norge ble på kort tid omdannet til en nazistisk ettpartistat. Like fullt deltok et sekssifret antall sivile kvinner og menn i motstandskampen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fra overfallet på Norge 9. april 1940 tok det den tyske okkupasjonsmakten fem og en halv måned å endre et demokratisk norsk samfunn til en ettpartistat. 25. september slo Reichskommissar Josef Terboven fast, på Hitlers ordre, at Nasjonal Samling nå var landets eneste tillatte parti.

Allerede ni dager etter, fredag 4. oktober, sendte Terboven ut en forordning som i et nøtteskall signaliserer okkupasjonens karakter. I paragraf 1 het det:

«Offentlige tjenestemenn som etter sin politiske holdning ikke byr noen sikkerhet for at de med hele sin kraft vil medvirke til den politiske nyordning, kan avskjediges fra tjenesten.»

En ideologisk okkupasjon

Dette er selve forutsetningen for det vi i Norge kaller holdningskampen.

Arnfinn Moland.

Den tyske okkupasjonsmakt valgte å gi okkupasjonen et markant ideologisk og politisk innhold. Med NS som vekselvis medløper og pådriver skulle store deler av det norske samfunnet nazifiseres, selve grunnpilarene i det norske demokrati. Dermed var den norske sivile motstandskampen et faktum.Mye mer aktuelt enn å tenke på militær motstand var det å forholde seg til det nazifiseringspresset som ble satt inn i de ulike sektorer av samfunnet.

Men som en logisk konsekvens av at Norge var okkupert og ufritt, og med det langsiktige håp at landet en gang skulle frigjøres, ble også en militær motstand bygget opp.

Tanken bak Milorg var aldri å slåss mot okkupasjonsmakten, kun å bygge opp en styrke så godt trenet og utstyrt at man kunne bidra i en frigjøringsfase.

Hva er motstand?

Definisjonen av motstand bør være bred og forholde seg til trusselnivået i et okkupert samfunn, diktert av en brutal, forbrytersk ideologi:

Alle handlinger, eller mangel på handlinger, som går på tvers eller imot påbud eller forbud gitt av okkupasjonsmakten er en form for motstand. Skillet mellom sivile og militære motstandshandlinger varierer, fra skarpt til overlappende.

Hva var risikoen? Den finner først og fremst sitt uttrykk i Terbovens forordning fra 12. oktober 1942, «Forordning om beskyttelse av de besatte norske territorier», den siste i rekken og ment å ta knekken på den norske motstanden.

38 ulike handlinger kunne straffes med døden. Etter hvert resulterte denne forordningen i 171 henrettelser av i alt over 400.

Utløp for sjokk og vrede

Sivil motstand kan deles i fem faser:

Den første, spontanitetsfasen, strekker seg fra det øyeblikk sjokket over overfallet hadde lagt seg til de første spede forsøk på organisering høsten 1940. Den kjennetegnes ved en rekke følelsesmessige, ikke-organiserte påfunn, et utslag av en indre vrede som måtte få utløp gjennom ord eller handling.

Fase to, som selvsagt overlapper den første, kan kalles legalitetsfasen. Man henviste til lov og rett i en periode der det ikke helt hadde sunket inn at okkupasjonsmaktens hensikt var å opprette et «rettstomt rom». Presset mot ulike yrkesgrupper ble forsøkt avvist med henvisning til Haagkonvensjonen. Til og med kirkens tidligste engasjement, hyrdebrevet fra biskopene mot hirden i januar 1941, var en protest mot de rettsløse tilstander.

Overgangen til fase tre, verdifasen, er glidende. Året er 1942. Rettslige argumenter blir rett og slett irrelevante etter som overgrepene blir mer massive og brutale.

Tre dominerende aktører på de typisk verdipregede områdene oppdragelse, utdannelse og religionsutøvelse kom for alvor inn i holdningskampen: Foreldre, skole og kirke. Hver for seg og sammen sloss de mot påtvunget nazistisk tankegods, mot et nazifisert statsapparat.

Organisasjonsmønster på plass

Innenfor disse tre første fasene vokste det frem en ledelse rundt pionérgrupper med klar målsetting og organisasjonstalent. Den sivile motstand fant frem til et organisasjonsmønster som i store trekk var det samme gjennom hele krigen, med Kretsen og Koordinasjonskomiteen som de ledende organer.

Fase fire inntrer i året 1943 og kan kalles konsolideringsfasen. Man hadde nå fått et godt utbygget kontaktnett over store deler av landet, samt kontakt til og aksept fra regjeringen i London.

De store nazifiseringsforsøk var slått tilbake, men man måtte kjempe for å unngå tilbakeslag og indre problemer.

Femte og siste fase var en revitaliseringsfase og ble først og fremst preget av kampen mot mobiliseringsforsøkene av norsk ungdom, reorganisering av Hjemmefrontens ledelse og forberedelser til frigjøringen. Herdingsprosessen innad i ledelsen førte til full overensstemmelse mellom sivil og militære ledelse i synet på bruk av voldelige midler som sabotasje og likvidasjoner.

Kamp for det frie ord

Gjennom alle fem år og disse fem fasene gikk det en rød tråd: Kampen for det frie ord. Her spilte de illegale avisene hovedrollen, godt støttet opp av de daglige norske sendingene på BBC.

Denne form for alternativ informasjon holdt ved like det norske folks ryggmargsrefleks – nei til nazifisering— og var en forutsetning for den sivile ledelsens sterke satsing på paroler som et egnet virkemiddel i motstandskampen.

Et viktig kjennetegn ved den sivile motstandskamp i Norge var at den ikke svingte i takt med krigslykken. De største slag og seire kom i 1942, mens det så som mørkest ut for de allierte.

Motstanden viste at Norge overhodet ikke var disponert for den nazistiske ideologi, heller ikke i krigstid. Tankegodset var fremmed. Det lå ikke for norske kvinner og menn å gå i takt. Nazismens ensretting basert på blind lydighet gikk på tvers av vår mentalitet, vårt demokratiske tankesett, vår motstandskultur.

Et sekssifret antall deltok

Var den sivile motstand viktigst? I alle fall var den en forutsetning for den legitimitet som også den militære motstand fikk i befolkningen.

Forskningsbasert kunnskap viser at et sekssifret antall motstandskvinner- og menn på ulike nivå, hjemme og ute, engasjerte seg i sivil og militær kamp mot nazismen, for et fritt Norge, i utgangspunktet med livet som innsats.

I ryggen hadde de en klar moralsk støtte fra den del av befolkningen som av ulike grunner ikke var involvert i motstandskampen, men som så frem til den dagen Norge kunne frigjøres og lov og rett igjen skulle råde i landet.

Det er mye tale om «omvurdering» av krigshistorien. Men å ta et valg som innebærer kamp mot nazismen kan aldri omvurderes, enten det gjelder den norske regjering, kongehuset eller enkeltmennesker. De bør alle minnes i takknemlighet når det i 2015 er 70 år siden frigjøringen.

Les også

  1. Krigsprofitørene slapp lett unna

  2. Kronikk: Også kvinnene kjempet under krigen

  3. Kronikk av Per Edgar Kokkvold: «The Norway debate» endret historiens gang

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Historie