Kronikk av Willy Pedersen: Ruspolitisk regjeringsskifte i 2017?

Hvis Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti finner sammen både i alkohol- og narkotikapolitikken, kan ringvirkningene bli store.

Vi publiserer nå en ny studie som viser at studenter ved Universitetet i Oslo vurderer skadene knyttet til alkohol som mer alvorlige enn de cannabis kan gi. Tatt i betraktning at forskere i flere tiår har vurdert det på samme måte, er dette som forventet.

Derimot har folk flest vurdert alle «narkotiske stoffer», også cannabis, som farligere enn alkohol. Det FN-baserte systemet for internasjonal narkotikakontroll har vært bygget på samme tanke: alle narkotiske stoffer er særlig farlige, derfor må vi bruke våre aller sterkeste sanksjonsmidler; politi, rettsvesen, fengsel.

Studentene endrer oppfatning, antagelig er det endringer også i andre yngre velgergrupper. FN-systemet er også på leting etter en ny narkotikapolitikk. Organisasjonen har spesialsesjoner som kalles UNGASS (United Nations General Assembly Special Sessions). De innebærer at faste FN-delegater og spesialutsendinger møtes.I 2016 skal det handle om narkotikapolitikk. Initiativet kom fra Colombia, Guatemala og Mexico – tre land som alle lider under narkorelatert korrupsjon, kriminalitet, likvideringer.

Temaet er: Bør den narkotikapolitikken som ble utformet under slagordet «War on drugs» reformeres?

Den skarpeste ruspolitiske kritikken kommer fra høyresiden

Norske politikere vet at narkotikapolitikken er i bevegelse. Likevel har ennå ingen tatt sjansen på åpen kritikk. Grunnen er nok delvis en idé om at dette ikke er noe en vil høste stemmer på. Blant ungdomspolitikerne er det mer åpenhet.

Mange ønsker et brudd med det som gjerne kalles «det strafferettslige regimet»: Strafferammene bør ned, politi og rettsvesen bør spille en mindre sentral rolle.

Fpu og Unge Venstre ønsker legalisering av cannabis. Flere venter spent på UNGASS.

Statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg (H) stilte i FN nokså skarpe spørsmål ved narkotikapolitikken, men helseminister Bent Høie (H) markerer mindre vilje til endringer. Likevel er det fra den intellektuelle og liberalistiske høyresiden narkotikapolitikken er blitt klarest utfordret:

Tidsskriftet Minerva har nærmest hatt monopol på kritikk, med velinformerte skribenter som redaktør Nils August Andresen, Bent Høies politiske rådgiver Fredrik Gierløff og den skarpe polemikeren Jan Arild Snoen.

Nylig presenterte også tenketanken Civitaskarp kritikk av narkotikapolitikken, dekket både av Dagsrevyen og Debatten.

Venstresiden har, pussig nok, ikke interessert seg for dette. Tenketankene er tause. Ap og SV har nølende vært med på justeringen av kursen som hele tiden har foregått de siste par tiårene – forsiktig reduserte strafferammer, utbygging av legemiddelassistert rehabilitering (LAR), døren på gløtt for heroinassistert rehabilitering. Men ingen grunnleggende analyse eller kritikk.

Mina Gerhardsen var statssekretær for Jens Stoltenberg, og mange forbinder henne med Ap. Som fersk generalsekretær i Actis, Rusfeltets Samarbeidsorganisasjon, har hun vært helt uvillig til å se behovet for reformer.

Anundsen er fraværende om ruspolitikken de gikk til valg på

Alkohol er likevel vårt viktigste rusmiddel, og Frp gikk til valg på et forslag om å avvikle hele den norske alkoholpolitikken.

Justisminister Anders Anundsen førte det selv i pennen: Av 30 områder hvor Frp ville forandre Norge, handlet hele 9 om alkohol – lovlig hjemmebrenning, sprit til tenåringer, utvidet alkoholsalg. Høyre ønsket også en viss liberalisering. Men KrF satte foten ned, alkoholpolitikken skulle ligge fast. Det en avgrunn mellom Frp og KrF.

I dag vil ingen Frp-politikere offentlig forsvare programmet de gikk til valg på.

De sier «de styrer på bakgrunn av regjeringserklæringen», noen virker lettet når de sier at de «bare fikk 16,3 prosent av stemmene». Anundsen er, også her, fraværende; han har aldri forsvart programmet han lanserte før valget.

Likevel justerer Regjeringen fortløpende kursen, og finansminister Siv Jensen presenterte det smilende som en gladnyhet at taxfreekvotene skulle øke.

KrF mislikte nok det smilet. Alkoholpolitikken er en av partiets viktigste saker. Partiet ønsker en «solidarisk alkoholpolitikk». Det innebærer «omsorg for dem for dem som har problemer».

Ap har nok større sans for alkoholens gleder, men bøyer seg for fakta, og ønsker mer nøkternt «å redusere alkoholkonsumet». Men «solidaritet» var faktisk Aps nøkkelbegrep i den alkoholpolitikken partiet formet i mellomkrigstiden.

Pusser Ap støvet av partiets tradisjoner, er vi omtrent på KrFs posisjon. Vil de også kunne enes om en justering av narkotikapolitikken?

Forbud rammer de svakeste

UNGASS 2016 får sikkert oppmerksomhet i norsk offentlighet. Da er også valget rett rundt hjørnet. Det blir nok økende enighet om at vi trenger å endre narkotikapolitikken. Hva slags retorikk kunne muliggjøre en felles plattform mellom Ap og KrF? Ville «solidaritet» være en mulighet, også i narkotikapolitikken? Det tror jeg et stykke på vei.

UNGASS-sesjonene er basert på at de svakeste rammes av det nåværende regimet; svake statsdannelser, fattige bønder, ungdom i ghettoene som sosialiseres inn i narkokriminalitet.

Misbrukere trenger helsehjelp, men møtes i stedet av politi og rettsapparat. Dette er ikke uttrykk for «solidaritet».

Spørsmålet om cannabis er mer følsomt. Misbrukere av heroin kan lett forstås som «syke». Det er vanskeligere å anvende den betegnelsen om brukere av cannabis.

Selv om cannabis er mindre farlig enn heroin, er stoffet politisk mer betent.

Ap vil nok lettere akseptere at cannabis – alt tatt i betraktning – er et forholdsvis lite farlig rusmiddel. Jeg tipper Ap kan følge andre land i Europa og avkriminalisere bruken.

KrF har en mer inngrodd skepsis til at rusmidlene også kan gi gleder, og vil sannsynligvis bremse mer overfor avkriminalisering. Begge partiene kommer til å sette foten ned for alle forsøk på regulert omsetning, eller legalisering, av den typen en ser i USA. Alt i alt er nok ikke forskjellene mellom de to så veldig store.

En ruspolitisk allianse vil kunne ha politisk sprengkraft

Klimaet mellom KrF og dagens regjeringspartier er på frysepunktet. Forskjellene i alkoholpolitikken har opplagt bidratt. Ap leter etter nye allianser.

Dersom Ap og KrF finner sammen om en felles alkohol— og narkotikapolitikk, vil det kunne ha politisk sprengkraft langt utover det ruspolitiske feltet.

Begge partiene vil treffe tradisjonelle velgergrupper med en restriktiv alkoholpolitikk. Men det gjelder KrF mer enn Ap. Reformer av narkotikapolitikken vil ha appell overfor nye og yngre velgergrupper, men det gjelder Ap i høyere grad enn KrF.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også: