Kronikk

Vi må ikke glemme industriarbeideren når vi utvikler byen vår

  • Aksel Borgen
    Arkitekt, Etyde arkitekter
  • Gustav Bjørngaard Rødde
    Arkitekt, Etyde arkitekter
Mange store byutviklingsprosjekter skjer på områder som opprinnelig var satt av til industriformål, skriver kronikkforfatterne. På Filipstad i Oslo (bildet) skal det bli boliger, park og sjøbad.

En bærekraftig by trenger plass til både blåskjorter og blådresser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne våren blomstret et arkitekturopprør. Det grelleste eksempelet fra samtidens byggeri er industriarkitekturen. Grå, flate lagerhaller, kledd i blikkplater, tilsynelatende tilfeldig plassert i en ørken av parkeringsplasser. Omringet av et intrikat system av påkjøringsramper og trafikkmaskiner.

«Den blandede byen»

Den modernistiske byplanleggingen skapte strengt funksjonsdelte og bilavhengige byer og tettsteder. Motreaksjonen ble en byforming som avhenger av en miks av funksjoner.

Det rådende paradigmet blant arkitekter og planleggere i dag er ideen om «den blandede byen».

Derfor plasserer vi boliger, næring, offentlige funksjoner og kultur- og fritidstilbud på samme sted. Bor du i Bjørvika, kan du spasere til jobb i Barcode-rekken eller på Munch-museet, hente med deg middag på vei hjem, før du setter kajakken på fjorden og padler ut i solnedgangen.

Barcode-rekken i Bjørvika.

Dersom du tilhører riktig yrkesgruppe, vel å merke. For i dette paradigmet er det én stor del av samfunnet som ikke får plass: industri og produksjon.

Mange store byutviklingsprosjekter skjer på områder som opprinnelig var satt av til industriformål. Industrien flyttes vekk til periferien av byen, til den andre siden av kommunegrensen, eller til den andre siden av kloden.

Industriområder planlegges fremdeles i modernistisk ånd, frakoblet resten av byen og i stor grad kun tilgjengelig med bil.

Aksel Borgen og Gustav Bjørngaard Rødde.

Til tross for utflagginger og automatisering er industrien fremdeles en stor og viktig sysselsetter. I Trondheim kommune, som vi studerte nærmere i en masteroppgave fra NTNU i fjor, er 18 prosent av de sysselsatte ansatt i industrien og tilstøtende næringer.

Men arbeidsmarkedet for fagarbeidere og håndverkere flyttes vekk, til områder frakoblet det urbane livet. Ofte er det med et dårlig eller ikke-eksisterende kollektivtrafikktilbud.

Endret transportvaner

Industrivirksomhet kan medføre støy, lukt og utslipp. Etterkrigstidens industriarkitektur er lite tiltalende. Tomte- og leieprisene er lavere utenfor sentrum, og behovet for effektiv logistikk gjør det viktig med god fremkommelighet for tungtransport.

Men i dag og i fremtiden er mye industri både stillegående og utslippsfri. Vi endrer transportvanene våre og planlegger for redusert bilbruk. Det burde også gjelde for industrien.

Ved å plassere den nærmere der folk bor og konsumerer, sparer man inn på både person- og varetransport.

Med god planlegging er det ikke et problem med lastebiltransport i en tett by. Supermarkeder i sentrum får daglig vareleveringer som i volum og hyppighet overgår aktiviteten hos mange industribedrifter.

I Trondheim kommune er 18 prosent av de sysselsatte ansatt i industrien og tilstøtende næringer.

Arkitekturen kan bli mer fleksibel, elastisk og tilpasningsdyktig. Slik kan næringslokaler skifte bruk og fungere til mer enn bare kafeer og butikker.

God arkitektur kan kombinere industriens behov med god byforming.

Krever store inngrep i naturen

Det siste året har norske kommuner gjort seg lekre for å tiltrekke seg store batterifabrikker. «Grønne» fordi de skal forsynes med vannkraft. Bortsett fra det er alt som før. Etablering av industritomter, med tilhørende infrastruktur, krever store inngrep i naturen: sprenging av fjell og nedbygging og ødeleggelse av matjord eller utmark.

I vår masteroppgave viser vi at vi kan spare oss for denne naturnedbyggingen ved å gjenbruke og fortette de industriområdene vi allerede har. Ved å tenke nytt om hvordan vi organiserer industribygninger og rommet mellom dem, får vi plass til dobbelt så mye produksjonsareal sammenlignet med i dag. Samtidig får vi plass til nye boliger og annen næring.

Det finnes et stort potensial i å la industri bli en del av en funksjonsblanding i ett og samme bygg. Høyere utleiepriser oppover i etasjene kan kompensere for lavere leie på grunnplan.

Det gjelder særlig der hvor første etasje er lite attraktivt, som boliger, kontorer eller forretning.

I dag finnes det mange eksempler på tomme førsteetasjer selv midt i sentrum. Eksempler på industri som egner seg best som en del av en slik «blandet-bruk-bygning», er næringsmiddelproduksjon, noen typer håndverk og avansert teknologiproduksjon.

Gir verdi og identitet til nabolaget

Spørsmålet om industri kan fungere i byen, bunner ut i hva vi regner for å være for plagsomt. En produksjonsbedrift kan ha behov for infrastruktur som gjør det mulig å ta imot store lastebiler, men kun av og til. Er det mer plagsomt enn en uteservering som er åpen hver kveld?

Sjokoladelukten fra Freia har preget Rodeløkka siden 1889. Frem til i år har kaffelukten fra Ali gjort det samme på Filipstad.

I Ilsvika i Trondheim sender Felleskjøpets siloer jevnlig ut en eim av kraftfôr, uten at det satte en demper for å utvikle et stort boligfelt like ved etter årtusenskiftet.

På Rodeløkka i Oslo finner vi Freia sjokoladefabrikk.

Kornsiloene er dessuten fargesatt av kunstneren Bruno Lundström, som gir verdi og identitet til nabolaget selv om de ikke er blitt til studentboliger eller kunstmuseer.

Rørleggeren må ut av sentrum

Flere europeiske prosjekter viser at også de «harde funksjonene» kan få en verdi. I Berlin skal boliger, kontorer og kulturliv flytte inn side om side med industrien i Siemensstadt. I København har et forbrenningsanlegg fått en skibakke på taket. I Basel ligger farmasilaboratorier i kvartalsstruktur sammen med boliger og barnehager.

Og i skogen i Magnor i Innlandet bygger møbelprodusenten Vestre for tiden en fabrikk med arkitektoniske ambisjoner.

Selskapene i Barcode ønsker å ligge lett tilgjengelig for ansatte og kunder. For å kunne rekruttere og holde på de beste kandidatene tilbyr de arbeidsplasser plassert slik at de ansatte enkelt kan kombinere jobben med andre fritids- og familieaktiviteter.

Rørleggeren som vil bo og ta oppdrag i byen, derimot, må ut av sentrum for å finne tilgjengelig lagerplass.

Byen trenger både blåskjorter og blådresser. Produksjon, logistikk, lagring og vedlikehold spiller en nøkkelrolle i «det grønne skiftet». Skal vyer om bærekraft bli til virkelighet, må også industrien være en del av byene vi utvikler.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Filipstad
  3. Fabrikk
  4. Oslo
  5. Trondheim
  6. Infrastruktur
  7. Industri