Kronikk

Sensur og filtrering av falske nyheter er ikke Facebooks jobb | Silvija Seres

  • Silvija Seres, president i Polyteknisk Forening

Vi må begynne å venne oss til denne slags algoritmisk diktatur, skriver kronikkforfatter. Foto: Jan Haas/picture alliance/privat

Sosiale mediers enorme politiske makt får flere ledere til å kreve tilsvarende samfunnsansvar. Et slikt krav er utopi.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: Jan Haas / picture alliance

Fjoråret var et av de mest volatile på lenge, og det har vært mange sterke meninger om sosiale mediers rolle i denne utviklingen. Deres enorme politiske makt får flere ledere til å kreve tilsvarende samfunnsansvar. Men et slikt krav er utopi.

Frustrasjonen rundt Facebooks «sensur» av det berømte bildet fra Vietnamkrigen utspilte seg først etter stengingen av Tom Egelands Facebook-konto, så gjennom reaksjoner fra Espen Egil Hansen, etterfulgt av flere mektige redaktører, og til slutt gjennom støtte fra flere ledende politikere.

Reaksjonen deres viser at de ikke forstår hva Facebook gjør.

Det samme gjelder debatten rundt Trumps valgkampanje, ukritisk formidling av falske nyheter og debatten rundt Facebooks sensur av Anarchist Memes og andre digitalt hissige aktivistgrupper.

Realistiske forventninger?

Dette gjelder også mange debatter der Facebooks tillegges verdier og holdninger, kvinnesyn og andre syn, på grunnlag av algoritmer som stopper bilder av ammende mødre, men ikke halshugginger, og fremhever innhold som er banalt og provoserende, fremfor det som er viktig og samfunnsansvarlig.

Var våre forventninger realistiske?

Facebook er først og fremst er et privat og kommersielt drevet mediekonsern, bygget for å optimalisere inntekter, basert på attraktiv formidling av folkets innhold og relasjoner.

De er også et teknologiselskap, som formidler innhold og annonser gjennom effektive og smarte algoritmer, bygget for skala og fleksibilitet, ikke etikk og politikk.

Facebook er nå den viktigste brikken i medienes nye verdikjede – en sentral distribusjonsmekanisme for alle de andre mediene.

Tre spørsmål

Facebook har over en milliard brukere, og mer enn 40 prosent av all nyhetstrafikk kommer nå fra dem (mer enn fra Google). De er den viktigste globale opinionsmåler og -danner.

Men på hvilket grunnlag bør de kunne kontrollere oss?

Det er minst tre spørsmål her.

Teknologisk: Kan algoritmene deres styres bedre, og hvordan definere reglene som disse algoritmer bruker i sin tolkning av våre verdensbilder?

Økonomisk: Kan medieverdenens nye forretningsmodell tilpasses slik at den belønner objektiv og robust journalistikk?

Politisk: Hva slags rollefordeling kan man forvente i medienes nye verdikjede, mellom Facebook og tradisjonelle medier, og medienes øvrige voktere?

På et teknologisk nivå er dette algoritmenes stille, usentimentale og upolitiske arbeid, ut fra enkle regler om hva som er etisk akseptabelt i de fleste samfunn, og optimalisering av trafikk ut ifra selskapets grunnleggende forretningsmodell.

Les også

Aftenpostens redaktør: Kjære Mark. Jeg skriver for å fortelle at jeg ikke vil etterkomme kravet om å fjerne dette bildet.

Vi må begynne å venne oss til denne slags algoritmisk diktatur. Disse reglene skrives et sted langt borte fra våre egne verdier, men styres av noen fornuftige, generelle prinsipper.

Vi må begynne å venne oss til denne slags algoritmisk diktatur

Manuelle verktøy for å overstyre algoritmer finnes, men er utilstrekkelige. Algoritmer kan tilpasses til all slags etikk og sannhet, men bør vi overlate slike redaksjonelle avgjørelser til kode, med eller uten menneskelig assistanse?

Økonomisk nivå

På økonomisk nivå er dette en maktkamp om verdifordeling mellom de gamle og nye medier.

I en tid der én og samme aktør skapte innhold og distribuerte det, kunne de vise samfunnsansvar i egne kanaler. Populært stoff finansierte seriøs journalistikk.

Kommersielle medier er blitt avhengige av sosiale plattformer

I dag er både produksjon og distribusjon splittet og satt ut, og skillelinjene mellom de nye, som fokuserer på «lette klikkvinnere», og de gamle, som bedriver «samfunnsansvarlig formidling», hviskes ut.

Les også

Nå blir du bedt om å oppgi Facebook-kontoen din før innreise til USA

De gamle sliter, og deres strategiske posisjon glipper på begge fronter: Leserne vil ikke betale for kvalitetsinnhold, og annonsepartnere vil ikke betale en levedyktig pris for digitale annonser.

Kommersielle medier er blitt avhengige av sosiale plattformer, særlig Facebook, for å få varene sine frem til kundene.

Facebook har dermed fått enestående global makt over informasjonsflyten. Men er denne makten sensur?

Politisk nivå

På politisk nivå er dette spørsmål om påvirkningsmakt på folket. Bør en privat aktør i Silicon Valleys hettegenserboble, lysår unna vår og andres politikk, spille rollen som en slik mediedommer?

Facebook er selv med på å skape det Nick Couldry kaller «myten om oss», ideen om at de forsterker fellesskap og forstår hva «vi» er og gjør.

Mange var begeistret for «Facebook-revolusjonen» under den Arabiske våren og senere fortvilet over Facebooks ekkokamre under Brexit og Trump-valget.

Men slik er internett, det største anarki-eksperimentet i menneskelig historie.

Hvem bør få, demokratisk sett, rett til å overstyre universelle regler?

Som Brian i Monty Python

Alle de nye dominante plattformene er private selskaper, som vi nå forventer skal gjøre dype politiske beslutninger om hva vi skal eksponeres for, og å fremstå som vår stemme.

Men de ble ikke skapt for å sørge for objektiv informasjonsflyt eller å være skarpe sosiale kontrollverktøy. De ble skapt for å tjene penger på et spennende digitalt produkt.

Rollen som samfunnets mediepoliti og storpolitisk megler har kommet i kjølvannet av deres markedsvekst tuftet på kommersielle mål. De er blitt tildelt en enorm påvirkningskraft gjennom brukernes enkle preferansevalg.

Mark Zuckerberg er blitt en av verdens største og mektigste ledere og posisjonerer seg muligens for en karrière som politiker.

Men hans vei hit har ikke vært politisk eller sosial. Han er som Brian i Monty Pytons «Life of Brian», som ufrivillig blir utpekt til Messias og tilbedt av en stadig voksende tilhengerskare, mens han bønnfaller folk: «Jeg tok dere ikke med hit! Dere fulgte etter meg.»

Alle de nye dominante plattformene ble skapt for å tjene penger – ikke for å sørge for objektiv informasjonsflyt

Vi må forstå konsekvensene av valg vi har tatt som forbrukere, og lære å leve med dem, også sosialt og politisk.

Her kolliderer tre verdener med forskjellige drivkrefter og jurisdiksjon, der økonomiske spørsmål besvares med jus eller etikk og krever digitale løsninger.

Her møtes forretning, samfunn og teknologi i en svimlende sammensatt dans, der alle med et reelt ønske om påvirkning må bli med.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Mer om Facebook og makt?

  1. Les også

    Syrer som tok selfie med Merkel saksøker Facebook

  2. Les også

    Nå blir du bedt om å oppgi Facebook-kontoen din før innreise til USA

  3. Les også

    Aftenpostens sjefredaktør: - Facebook har endret mentaliteten totalt

  4. Les også

    Facebook engasjerer faktasjekkere

  5. Les også

    Sam Biddle, amerikansk journalist, skriver: Vær så snill, Facebook, gjør deg selv bedre

Les mer om

  1. Falske nyheter
  2. Facebook
  3. Medier
  4. Sosiale medier
  5. Teknologi
  6. Internett
  7. Mark Zuckerberg

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Aftenpostens sjefredaktør: - Facebook har endret mentaliteten totalt

  2. KULTUR

    Zuckerberg lanserer egen nyhetskanal og samarbeider med kontroversielt nettsted. Det vekker oppsikt.

  3. KOMMENTAR

    Kan Facebooks nye grand danois gjøre selskapet spiselig?

  4. KULTUR

    Tolker du dette som en seksuell oppfordring? Nå har Facebook strammet inn på emoji-bruk.

  5. KULTUR

    Facebooks gjorde helomvending om holocaust: – Teknologien vår er veldig kraftig og kan misbrukes.

  6. KOMMENTAR

    «De kan med noen tastetrykk ta livet av selskaper og produkter. Er du beredt?»