Kronikk

Kan Trump stagge Kim Jong Un over en hamburger? | Sverre Lodgaard

  • Sverre Lodgaard, seniorforsker, NUPI
USAs påtroppende president Donald Trump (t.h.) sier at han gjerne setter seg ned med Nord-Koreas leder Kim Jong Un over en hamburger. Nord-Korea har alltid villet ha USA i tale, og kanskje er det det de nå prøver å oppnå med sine provoserende uttalelser.

Kim Jong Un sier han snart er klar til å teste en atomrakett som kan nå USA. Trump sier det aldri vil skje. Det hvite hus har sagt til Trumps overgangsteam at Nord-Korea bør ha topp prioritet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nordkoreanerne skryter på seg mer enn de er gode for, men arbeidet med atom- og rakettprogrammet er kraftig intensivert. I 2016 ble to atomladninger, 20 ballistiske raketter, kraftige rakettmotorer og varmeskjold for interkontinentale raketter testet.

Mye tyder på at de gjør så mye de bare greier, mens USA og Sør-Korea er opptatt av presidentvalg og etablering av nye regjeringer. Formodentlig regner de med at de kan jobbe uhindret i dette tidsvinduet.

Uhindret, bortsett fra sanksjonene, men de stopper ikke atomsatsingen. Vi har sett den samme runddansen gang etter gang: Nord-Korea tester, verden fordømmer, Sikkerhetsrådet innkalles, USA går i spissen for nye sanksjoner, Kina forhandler for å vanne dem ut – og Nord-Korea fortsetter. I fjor medga både den amerikanske og kinesiske utenriksminister at dette ikke løser problemet.

Begrenser USAs handlingsrom

Tiden er på nordkoreanernes side, for atomprogrammet begrenser USAs handlingsrom. Det er uvisst om USA kan ødelegge alle atomvåpnene i et forkjøpsangrep, og selv om de måtte greie det, er krig et særdeles risikabelt prosjekt. Da er forhandlinger en mer farbar vei.

Erfaringene fra de siste 25 årene viser at i perioder med avtaler og forhandlinger har nordkoreanerne stilt atomprogrammet i bero.

Tidligere forsøk har bare gitt midlertidig gevinst og etterlatt mye frustrasjon. Flere kan klandres for det, ikke bare Nord-Korea. Et nytt forsøk bør derfor trekke lærdom både fra tidligere forhandlingsrunder og fra atomforhandlingene med Iran.

Obama skuslet bort tiden

Obama forhandlet aldri. Det nærmeste han kom var en forberedende overenskomst i 2012. Han fant et fint uttrykk for sin passivitet – strategisk tålmodighet – men i realiteten skuslet han bort tiden.

Nå er Sør-Korea, Japan og amerikanske baser ut mot Guam innen rekkevidde av nordkoreanske raketter, og testingen det siste året peker mot det Kim varslet: En tretrinns rakett med interkontinental rekkevidde som kan ta seg ned gjennom atmosfæren med en atomladning om bord.

Pyongyang ønsker forsoning og normalisering

Helt siden Sovjetunionen brøt sammen og Nord-Korea ble stående alene har Pyongyang ønsket forsoning og normalisering av forholdet til hovedfiendene USA, Japan og Sør-Korea.

Kim ønsker en bred forhandling hvor sikkerhet er det viktigste, men hvor sanksjonslette, økonomisk assistanse og normale diplomatiske forbindelser også inngår, i likhet med opplegget for forhandlingene i 1994 og 2005. Nedrustning er viktigst for de andre.

Nedrustning vanskelig, men ikke umulig

Men er nedrustning realistisk? Kim har forpliktet seg på en strategi for kjernefysisk avskrekking og bedre levestandard for folk flest. Hvis atomavskrekkingen gjør det mulig å skjære ned på de enormt kostnadskrevende konvensjonelle styrkene (700 000 mann i aktiv tjeneste og 4.5 millioner i reserve) kan det være en realistisk kombinasjon.

  • Aftenposten mener: Trump kan gjøre Nord-Korea farligere

Dette er en strategi «under rådende omstendigheter», dvs. så lenge USA og Sør-Korea ikke går bort fra sin «fiendtlige politikk». Som eksempler på fiendtlig politikk nevnes sanksjoner, uvilje til forsoning og fremfor alt uvilje mot å inngå en fredsavtale til erstatning for den nåværende våpenhvilen. Nedrustning blir vanskeligere nå enn før, men all realisme har ikke forduftet.

Lærdom: Dialog gir resultater

Erfaringene fra de siste 25 årene viser at i perioder med avtaler og forhandlinger har nordkoreanerne stilt atomprogrammet i bero. I ett tilfelle begynte de også å bygge det ned. I perioder uten avtaler og forhandlinger har de gjenopptatt arbeidet.

Erfaringene viser også at utviklingen har vært mest lovende i perioder hvor Washington og Seoul gikk sammen om dialog med Pyongyang – i 1991, 1999–2000 og 2007–08.

De alvorligste krisene har oppstått når Pyongyang konkluderte med at Seoul sto i veien for Washingtons ønske om dialog – i 1993-94, 2008–10. Og Seoul kunne utrette lite når Washington stengte døren for samtaler, som i 2001–06. Med andre ord: Samstemte, koordinerte utspill er viktig for fremgang.

Sanksjoner uten forhandlinger

Det samme gjelder kombinasjonen forhandlinger/sanksjoner. Sanksjoner uten forhandlinger er nytteløst. Erfaringene fra Iran viser hva som må til: Det var først da det ble skapt en realistisk forventning om at sanksjonene kunne heves at de fungerte etter hensikten. Da – og da først – bød Iran på sin del av kompromissene for å få til en avtale.

Sanksjonslette var viktigere for Iran enn for Nord-Korea, men Kims løfte om økende levestandard gir det større betydning også i hans regnestykke.

Forhandlinger uten vilkår

USA har prøvd å sette vilkår for fremtidige forhandlinger, for eksempel stans i testingen av sprengladninger og raketter og stans i produksjonen av våpenmateriale. Det betyr i praksis ingen forhandlinger. Her er kineserne på linje med Nord-Korea. De siterer et gammelt ordtak: «De som skapte vanskelighetene bør også få slutt på dem» – og mener med det både USA og Nord-Korea.

Kina vil ha forhandlinger uten vilkår, og samtidighet i håndteringen av stridsspørsmålene. Dette har vært oppskriften for de såkalte 6-maktsforhandlingene i Beijing (Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, USA, Japan og Russland), og Kina vil tilbake dit. Selv uten konkrete resultater er det en fordel å ha løpende samtaler med nordkoreanerne fordi det kan være stabiliserende.

Trump tilbyr hamburgerdiplomati

Men Trump vil trolig ha det annerledes. Han sier han gjerne setter seg ned med Kim over en hamburger, og antyder med dette en direkte linje til Pyongyang samtidig som han klandrer Kina for at det nordkoreanske problemet fortsatt eksisterer. Nord-Korea har alltid villet ha USA i tale, og kanskje er det det de nå prøver å oppnå med sine provoserende uttalelser. De har brukt samme fremgangsmåte mange ganger før.

Hvor mye kan Trump oppnå? De fleste mener det er for sent å reversere Nord-Koreas atomprogram, men fortsatt er det mye å forhandle om: Stans i testingen av våpen og raketter, stans i produksjonen av våpenmateriale og en forpliktelse til ikke å selge sensitiv teknologi til andre. I virkeligheten er spørsmålet åpent: Man vet ikke hvor langt man kan komme før man har prøvd.

Lett blir det ikke. Store stater velger sine partnere og motstandere med omhu, så også USA under Trump. Det meste tyder på at Russland blir en partner – i praksis en juniorpartner – og Kina en motstander. Det siste er kompliserende, for det er vanskelig å få til noen avtale med Nord-Korea uten at Kina medvirker.
Alternativene til forhandlinger er krig eller en ny atomvåpenstat med reell kjernefysisk gjengjeldelsesevne. Ingen av dem gjør verden tryggere.


Sverre Lodgaard and Leon V. Sigal, How to deal with North Korea, Asia-Pacific Leadership Network for Nuclear Non-Proliferation and Disarmament, Policy Brief No. 24, December 2016.



  • Her kan du lese flere artikler om internasjonal politikk som Sverre Lodgaard har skrevet i Aftenposten:

Les også

  1. Kronikk: FNs generalforsamling har vedtatt å starte forhandlinger om å forby atomvåpen | Sverre Lodgaard

  2. Sverre Lodgaard: Avtalen med Iran er historisk i sitt potensial

  3. Sverre Lodgaard om atomavtalen med Iran: Spillet er ikke over


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Nord-Korea
  2. Sør-Korea
  3. USA
  4. Donald Trump
  5. Atomvåpen