Barnløshet er ingen sykdom

Selv om flertallet av befolkningen kan få barn betyr ikke det at mindretallet er syke eller behandlingstrengende, skriver Monica Wegling.

Når barnløshet defineres som en sykdom, skaper vi en kultur med mer sykelighet og behandling, der de som faller utenfor rammen av det normale blir pasienter.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Diskusjonen om surrogati og assistert befruktning vekker mye følelser og sterke meninger. Det har særlig vært de etiske aspektene ved å leie en livmor og betenkeligheter omkring det som beskrives som å klusse med skaperverket som har vært tema i debattene.

Det som imidlertid er blitt tatt for gitt i de fleste sammenhenger er at ufrivillig barnløshet – infertilitet – faktisk er en sykdom som kan behandles. Infertilitet sees på som et klinisk fenomen man kan velge å gjøre noe med eller ikke. Og hvis man velger sistnevnte alternativ er det som regel grunnet i religiøse eller moralske argumenter.

Monica Wegling

Oppfatningen av barnløshet som behandlingsverdig diagnose har også ført til at staten har påtatt seg ansvar for behandling. Det er da ikke snakk om hvorvidt de infertile skal få behandling, men hvor mange forsøk de skal få dekket.Det er imidlertid grunner til å sette spørsmålstegn ved selve grunnlaget for debatten, nemlig om infertilitet faktisk er en sykdom, om vi skal oppfordre til behandling og om slikt skal tilbys i det hele tatt.

Er sorg en sykdom?

Man skal være varsom med å stille seg til doms over andres opplevelse av sorg. Mange infertile par erfarer sorg og traumer på grunn av manglende evne til å få egne barn, og sterke vendinger er benyttet for å beskrive dette.

På tross av at enkelte opplever sin infertilitet som livets tragedie, må vi kunne minne om at livet faktisk er ubehagelig av og til. Vi kan ikke forvente den fullkomne lykke, heller ikke at vi skal få alt vi ønsker oss. Vi må godta at selv om flertallet er i besittelse av et gode, betyr ikke det at alle har krav på det samme. Vi kan ønske oss det, men vi kan faktisk ikke stille krav om det. Dette er et sentralt poeng når det gjelder å videreføre eget arvestoff, slik reproduksjon av seg selv jo er.

Er det en sykdom å være i mindretall?

Dette gir igjen et samfunn der normaltilstander – selv om de kan være i mindretall – gjøres til sykdom. For selv om flertallet av befolkningen kunne få barn betyr ikke det at mindretallet – de som ikke kan få barn – er syke eller behandlingstrengende.

På tross av at enkelte opplever sin infertilitet som livets tragedie, må vi kunne minne om at livet faktisk er ubehagelig av og til. Vi kan ikke forvente den fullkomne lykke.

Ved å påberope seg sykdomsstatus fordi man ikke kan reprodusere seg selv, ser vi dessuten at den infertile selv bidrar til å styrke sorgen. Når man lever seg inn i forestillingen om at man er syk og behandlingstrengende, og sogar krever behandling på statens regning, vil den barnløse bidra til å gjøre denne normaltilstanden til avvik og gjenstand for medisinsk behandling.

Dette er kanskje et av de viktigste problemene ved definisjonen av infertilitet som sykdom. Det bidrar til å skape en sykdomskultur der normalitetsbegrepet innsnevres og de som faller utenfor denne rammen gjøres til pasienter. Ved å sykeliggjøre tilstander som faktisk ikke er helsemessig truende bidrar vi til å skape en tilværelse med flere pasienter, mer sykelighet og mer behandling. Derfor må vi diskutere hvorvidt sorg og skuffelse over at livet ikke ble helt som man hadde tenkt seg skal medisineres og behandles.

Definisjonsmakten og normalitetsbegrepet

Når den infertile påberoper seg behandlingsbehov og pasientstatus er man også med på å opprettholde en normal som er til forkleinelse for andre, nemlig de frivillig barnløse. Ved å insistere på at kjernen i en kjernefamilie er barnet, er bidrar man til å innsnevre normalitetsbegrepet og å forsterke følelsen av avvik for de som ikke har barn. Den infertile definerer hva som er normalt, og sørger for at de i utgangspunktet lykkelige barnløse antas å være syke, ha et ikke fullverdig liv og er deprimerte. Dette er et poeng som åpenbart ikke engang er blitt vurdert i det man må kunne si er en rimelig egoistisk kamp mot det som er naturlig for mange; å leve et fullverdig liv uten egne barn.

Innvendinger

Nå vil den opplyste straks innvende at ufrivillig barnløshet faktisk er en diagnose, fastsatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) 30. november 2009. Da vil jeg minne om at hvis man eksempelvis leser i Norsk medisinsk ordbok fra 1930, redigert av tidligere helsedirektør Karl Evang, vil man finne at både homoseksuell kvinne (Tribade), arbeidsskyhet (Timor laboris) og drøvtygging (Ruminatio) ble regnet som sykelig og behandlingsverdige tilstander, begge oppført under kategorien nevroser, psykopati.

Dette anses så vidt jeg vet ikke lenger som sterkt behandlingsverdige tilstander og illustrerer at en diagnose ikke en urokkelig sannhet. Snarere må en diagnose sies å reflektere hvordan helse og normer til enhver tid blir oppfattet. Det sier seg selv at hverken WHO eller medisinske tradisjoner og praksis kan ta hevd på noen objektiv sannhet, og diagnosegrunnlaget for infertilitet fremstår derved som ganske tvilsom.

Den ivrige vil videre innvende, betimelig nok, at praksisen med assistert befruktning allerede er utbredt og lovlig. Man vil hevde at å argumentere imot dette er å kjempe en tilbakelagt kamp, at man er gammeldags og bakstreversk.

Det er ikke annet å gjøre enn å slutte seg til deler av observasjonen: Surrogati og assistert befruktning er sannsynligvis kommet for å bli. Men for det første mente man en gang det samme om lobotomi (uten sammenligning forøvrig), uten at praksisen av den grunn var irreversibel. For det andre ville det være sørgelig om vi ikke skulle kunne drøfte etiske og politiske sider ved diagnoser og metoder innen medisinen, selv om de både er utbredt og til dels akseptert.

Sorg og prinsipper

Det er viktig å anerkjenne følelsen av den sorg og det savn de ufrivillig barnløse opplever. Allikevel mener jeg at organisasjonene og de ufrivillig barnløse selv er med på å forsterke det sørgelige ved tilstanden, ved å terpe på savnet etter barn fremfor å se det som noe positivt.

Det betyr ikke at vi skal underkjenne sorgen. Men vi kan sette grenser for i hvilken grad friske mennesker skal behandles og bli vår felles helsetjeneste til byrde. Dermed risikerer vi å såre en gruppe mennesker, men noen ganger kan det faktisk være viktig å heve debatten over individnivå og over på det prinsipielle plan. Selv om det kan gjøre vondt for enkelte.