Kronikk

Romanens død

  • Jørgen Lorentzen, daglig leder Stiftelsen Hedda

Roald, Berit

ROMANDOKUMENTAR. Med Min kamp har Karl Ove Knausgård ført romanen som form inn i dens siste fase.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jørgen Lorentzen deltok i nettdebatten i kommentar-feltet under denne saken.


JØRGEN LORENTZEN Bjørge Stein J

Stor fortelling. Med Min kamp har ikke bare Karl Ove Knausgård levert en av tidenes største fortellinger. Han har også ført romanen som form inn i dens siste fase. Min kamp er ikke en roman i klassisk forstand. Romanens tid må sies å være forbi.

Min kamp er et mesterverk. Intet mindre. Den mangler sitt sidestykke i verdens litteraturhistorie. Selv om man kan ramse opp en rekke tilsynelatende lignende prosjekter, vil de enten falle ned i kategorien selvbiografier, eller ha åpenbare fiktive elementer, som gjør at vi kan kjenne igjen romanformen slik vi er vant til den. Prosjektet om å skrive sitt liv ble etablert allerede av bohemene på slutten av 1800-tallet og siden den gang er det en rekke forfattere som har nærmet seg det selvbiografiske i romanens form.

Skape nye begreper

Med Min kamp er på mange måter dette prosjektet endelig kommet i mål. Tidligere forfattere har alle på forskjellige måter utfordret den klassiske romanformen. Nå er den endelig undergravet. Romanen kjennetegnes gjerne ved tre viktige elementer: En forteller, en synsvinkel og et plot. I romaner skifter disse og en vesentlig del av romananalysen har alltid vært å finne hvordan disse tre elementene forholder seg til hverandre. I Min kamp er dette bortimot umulig i og med at forteller, perspektiv og plot smelter sammen. Det finnes ingen avstand mellom forteller og plot, eller mellom forteller og perspektiv. Litteraturvitenskapen må rett og slett skape nye begreper for å forstå og kunne analysere denne litteraturen.

Romandokumentar

Jeg er fristet til å kalle Min kamp en romandokumentar for å understreke at fiksjonen har smeltet inn i virkeligheten og blitt en del av virkeligheten, for ikke å si blitt ett med virkeligheten. Det er fascinerende å følge romanens historie. Den dukket opp av eposet på begynnelsen av 1700-tallet og frigjorde seg ved hjelp av dagbokromaner og brevromaner.

Den tok av fra virkeligheten ved å benytte virkelighetens form, men ved å legge inn fiktive historier. Derfra har den vandret gjennom de store fortellingene med allvitende fortellere på 1800-tallet, til modernismens forsøk på å bryte ned fortellerposisjonen gjennom den modernistiske romanen i første halvdel av 1900-tallet, nyromanen i etterkrigstiden og nå i det siste den postmoderne romanen.

Intimitet

Når nå romanen avslutter sin tid er det fascinerende at det er ved å vende tilbake til der den begynte – i intimiteten. Dagboken og brevet er fortellinger fra livets intimitetssfære, og romanen kunne fortelle sine fiktive fortellinger fra og om livet gjennom å låne disse formene. Nå er det livet selv som har vendt tilbake og overtatt fortellingen. Romanen trengs ikke.

Jeg er selvfølgelig ikke den første som har sett dette, og Knausgård er ikke alene om denne vendingen. I høst besøkte den amerikanske forfatteren og kritikeren Daniel Mendelsohn Norge i forbindelse med lanseringen av bestselgeren og sakprosaboken Forsvunnet på norsk, en bok om seks av hans familiemedlemmer som alle ble drept under holocaust. I et intervju med Aftenposten 12. oktober uttaler han: «Slik jeg ser det som kritiker, er det en genre (romanen) som er inne i siste øyeblikk av sin eksistens. Og det må være greit, for ingen genre varer evig.» Mendelsohns poeng er at romanen ikke lenger er i stand til å fortelle en historie slik folk i dag ønsker.

Født inn i romanen

Mendelsohn fikk på mange måter svar på tiltale gjennom lanseringen av Knausgårds bokserie. Knausgård, som selv er født inn i romanen, lanserer boken som en roman. Selvfølgelig, i og med at hele det litterære apparatet er innrettet mot romanen som form. Dette litterære systemet bør nå begynne sin fornyelse.

At Knausgård ikke er helt alene ser vi gjennom den tyrkiske forfatteren og nobelprisvinneren Orhan Pamuks siste fabelaktige bok, The Museum of Innocence (ennå ikke kommet på norsk). Boken er selvfølgelig også en jeg-fortelling, og beskriver en manns kjærlighet til en kvinne på en så inngående måte at man ikke finner dets sidestykke. Som leser blir vi ført inn i jeg-personens aller mest intime følelse av skam, skyld og fortvilt lengsel. Boken, som ser ut som en roman, er imidlertid utstyrt med en omfattende innholdsfortegnelse og indeks, og viser seg til slutt å være en museumskatalog for uskyldens museum.

Kjenner oss igjen

Man kan så spørre seg hvorfor Knausgård må ut av romanformen og inn i noe annet. Et mulig svar gir Knausgård selv, når han i andre bok skriver at han må inn i det innerste av livet: «Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg». For å komme dit må han skrive seg inn i intimitetens aller innerste, inn der hvor vi alle lever våre liv, i dagliglivet, i vår skam, sorg, elendighet og det uten tvil kjedelige i livets bagatellmessige bevegelser og hendelser. Der blir det ikke lenger noen avstand mellom den som forteller og det fortalte, og vi kjenner oss alle igjen.

Kvinnelitteraturen

Dette litterære intimitetsuniverset ble påbegynt i kvinnelitteraturen på 70-tallet. Mange skrev ut fra trang til å beskrive en del av virkeligheten som ikke tidligere var beskrevet. Knausgård står i gjeld til det disse kvinnene skapte og gjorde mulig. I dag er intimiteten tilgjengelig på en helt annen måte for oss alle. Knausgård går imidlertid lenger. Mens svært få menn kunne kjenne seg igjen i kvinnelitteraturen (menn var jo ofte fienden), leser både menn og kvinner Min kamp med total identifikasjon. Kvinnelitteraturens tid er forbi, men intimitetssporet har gått inn i oss alle. I denne intimiteten kan kjønnets grenser oppheves.

Løgn

Det kan innvendes at boken selvfølgelig ikke er sann, i den forstand at alt som skrives og sies faktisk har skjedd eller har blitt sagt, og dermed oppfyller den romanens krav til fiksjon. Men løgnen er en vesentlig del av virkeligheten. Sjelden forteller to personer om det samme på samme måte. Hukommelsen forråder oss, og minnet forskyves. Løgnen er slik innebygget i det vi liker å kalle sannhet og en del av vårt aller mest intime.

Jeg er i lesingen blitt slått av at Knausgård skriver den type litteratur som Horace Engdahl, tidligere sekretær for Svenska Akademien (som utdeler Nobels litteraturpris), i flere anledninger har sagt at Akademien leter etter: En litteratur som bryter ned grensene mellom fiksjon og sakprosa, som forteller på en ny måte og som skriver om tingene, livet eller historien på en måte vi ikke tidligere har sett. Orhan Pamuk er en slik forteller. Og Knausgård. Han er med på å forene litteraturen. Om det er roman eller sakprosa er gjort uvesentlig.

Godt fortalt

Det eneste som står igjen, og som er helt avgjørende for lesingen, er at det vi leser er skrevet og fortalt godt. Og det er fortellerevnen og skriveferdighetene som gjør at Min kamp blir overdådig og bedre litteratur enn det meste annet.

  1. Les også

    Religion uten Gud

  2. Les også

    Den som ligger med nesen i grusen, er blind

  3. Les også

    Livet er en kamp

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  2. DEBATT

    Nei, Panta forlag. Dere kan ikke sammenligne Jørgensen og Knausgård.

  3. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  4. DEBATT

    Forlagets forsvar av Jørgensens bok er tøvete og uredelig

  5. KULTUR

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen

  6. DEBATT

    Litteraturen er i ferd med å nå sitt endepunkt.