Kronikk

Tid for nytt testament

  • Oslo Universitetssykehus
  • Nevrologisk Avdeling
  • Overlege
  • Morten Horn

Et nytt livstestamente bør ikke ha tilknytning til Foreningen Retten til en verdig død ¿ og dermed spørsmålet om aktiv dødshjelp, skriver Morten Horn. ROBERT STANLEY/SCANPIX

Helsedirektoratet bør ta initiativ til å utforme et standardisert livstestament som ikke er knyttet til kampen om aktiv dødshjelp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

MORTEN HORN PRIVAT

LDen medisinske utviklingen har kommet så langt at vi kan holde liv i menneskekroppen lenge etter at alt håp om meningsfull overlevelse er ute. Da står vi overfor beslutningen om å begrense livsforlengende behandling, slik at pasienten dør. I slike situasjoner er det bra, både for pasienten, de pårørende, helsearbeiderne og helseøkonomien, dersom pasienten på forhånd har tilkjennegitt sine tanker om hvordan han eller hun ønsker å avslutte livet.

Dødspanel

I USA skapte det storm da Obama-administrasjonen luftet ideen om at eldre pasienter skulle få muligheten til å utforme såkalte «advance directives» i statlig regi. De konservative, blant andre Sarah Palin, svartmalte dette som om gamle og syke skulle stilles overfor et «dødspanel» som skulle avgjøre om de var verdige til å få leve videre. Og selv om ordningen var ment rettet mot det som vi i Norge kaller «begrensning av livsforlengende behandling» (av mange kalt «passiv» dødshjelp) ble forslaget demonisert som aktiv dødshjelp.

I Norge har vi i mange år hatt noe tilsvarende; «Mitt livstestament», som er utformet av og administreres av Foreningen Retten til en verdig død (FRVD). Livstestamentet har ikke vært noen suksess. Det er lite brukt, bare omkring 4000 medlemmer har slikt testament, og mange av disse er ikke i gruppen døende pasienter.

Det har også vært tungvint for foreningen å administrere testamentet, som krever årlige oppdateringer og utsendelse av medlemskort. En viktig hemsko er at både leger og mange pasienter er skeptiske til livstestamentet, fordi FRVD også er Norges fremste kamporganisasjon for legalisering av aktiv dødshjelp. Dette var poenget i Per Halvorsens innlegg i Aftenposten 18. august.

Er ikke nødvendig

Grunntanken med Mitt livstestament er at pasienten erklærer at hun ikke ønsker å bli holdt kunstig i live, få forlenget sin dødsprosess med medisinske tiltak, i en situasjon der det ikke er håp om å overleve og gjenvinne selvstendig funksjon. Men livstestamentet tar ikke på alvor at norske pasienter alt i dag har svært gode rettigheter i forhold til å takke nei til livsforlengende behandling. Både Pasientrettighetsloven og etiske regler for leger sier klart at all behandling av samtykkekompetente pasienter forutsetter samtykke. Pasienten trenger ikke noe livstestament for å få lov til å dø i fred av sin sykdom.

Velger feil

Selv der hvor pasienten ikke er samtykkekompetent – typisk komatøse pasienter – vil legene oftest avslutte behandlingen dersom det ikke er utsikt til at pasienten vil overleve og gjenvinne selvstendig funksjon. Både legenes profesjonsetikk og de helseøkonomiske forutsetninger tilsier at vi ikke skal drive hensiktsløs behandling. Det skjer nok at pasienter overbehandles ved norske sykehus, men oftest skyldes dette den medisinske usikkerheten: Vi kjenner rett og slett ikke pasientens prognose, og må beslutte på spinkelt grunnlag. Da hender det at vi velger feil, at vi «satser på» pasienter som det viser seg at det går dårlig med. Men den eneste måten å gardere seg mot slike feil ville være en behandlingsnihilisme som neppe ville blitt akseptert av helsepersonell eller pasienter flest.

Urealistisk

Det andre problemet med Mitt livstestament er at det bygger på tanken om at en person, som ennå er frisk og «klar», kan bestemme seg for hva som skal skje når han blir syk, og at dette burde være bindende for legen.

Dette kan ikke legene akseptere. Vi har lang erfaring med at pasienter gjennom et sykdomsforløp endrer syn på hva de ønsker av livsforlengende behandling. Det ville skapt umulige situasjoner dersom en pasient skulle bli nødt til å argumentere mot sin egen viljeserklæring, og bli møtt med at «bordet fanger».

En tredje utfordring er kompleksiteten som omgir beslutninger ved livets slutt. Det er nesten ikke mulig å forestille seg – i hvert fall ikke for legfolk – alle de ulike omstendigheter og medisinske forhold som kan oppstå. Skulle et livstestament virkelig instruert legene i hvilken behandling pasienten ønsket eller ikke ønsket, måtte det være så detaljert at det ble helt uhåndterlig, og urealistisk at folk flest ville kunne ta stilling til det.

Feil adressat

Dagens utgave av livstestamentet er altså på et vis overflødig, fordi pasienten i grunnen bare ber om å få respektert sine lovfestede rettigheter og behandles i tråd med allmenn legeetikk. Det er problematisk fordi det avspeiler tanken om bindende forhåndserklæringer og er assosiert med aktiv dødshjelp. Og det er rettet mot feil adressat – for det er kanskje særlig de pårørende som trenger hjelp til å forsone seg med at pasienten ikke hadde ønsket å leve videre med uopprettelig skade og uførhet. En rask rundspørring blant mine kolleger intensivlegene viser at det er svært sjelden vi støter på pasienter som har et slikt livstestament, og i disse få tilfellene er som regel pasientens ønske i samsvar med den medisinske vurderingen.

Skulle et livstestament virkelig instruert legene i hvilken behandling pasienten ønsket eller ikke ønsket, måtte det være så detaljert at det ble helt uhåndterlig»

Likevel synes vi legene det ville være nyttig om flere mennesker tenkte gjennom – og samtalte med sine nærmeste om – hvordan man ser for seg døden og hva som skal skje når alvorlig sykdom rammer. Et standardisert livstestament kan være et nyttig utgangspunkt for en slik samtale. Heller enn konkrete angivelser av hva som skal og ikke skal gjøres, ville det være bra om personen kunne uttrykke sin generelle holdning til livsforlengende behandling. Dette ville være til god hjelp for oss som står rundt, når pasienten ikke selv kan uttrykke sin vilje.

Slipper press

Et slikt livstestament bør utformes av helsevesenet i samspill med brukerne, slik at det får aksept og tyngde både overfor legene og familien. Det kan gjerne leveres ut hos fastlegene, som ofte er de legene med det beste helhetsinntrykket av pasienten. Det bør ikke ha tilknytning til FRVD – og dermed spørsmålet om aktiv dødshjelp. Snare tvert imot er det en styrke for oss i Norge at vi kan begrense livsforlengende behandling, uten at pasientene frykter å bli presset til å avslutte livet gjennom aktiv dødshjelp.

Testamentet kan dessuten gis den bonuseffekt at pasienten kan stadfeste hvordan hun stiller seg til organdonasjon. Det er best om slike vanskelige valg ikke kommer bardus på pasienten og de pårørende når man står midt oppe i alvorlig sykdom.

Neste skritt

Helsedirektoratet har nylig gjort et stort arbeid med å utforme en nasjonal veileder for livsforlengende behandling. Et naturlig neste skritt er at direktoratet tar initiativ til å utforme et standardisert livstestament, som i tråd med norsk lov og legeetikk kunne forberede pasienter og pårørende på de vanskelige valg som kan oppstå ved livets slutt.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Aktiv dødshjelp er et blindspor

  2. KRONIKK

    Ikke alle koronasyke skal ha intensivbehandling. Vi må prioritere dem med størst nytte.

  3. DEBATT

    Vi som sier nei til aktiv dødshjelp, har et ekstra ansvar for at alle kan dø en verdig død | Jonas Gahr Støre

  4. NORGE

    Sykehuset tok ut leveren til den døde. Men pasienten var ikke død nok etter loven.

  5. NORGE

    Helseministeren takker Terje Holøyen og hans familie for å fortelle sin historie

  6. KRONIKK

    Sikkerhetsrutiner må på plass — for å hindre utglidning når leger gis råderett liv og død