Fra gråsone til delelinje

  • Tidligere Statssekretær I Havrettssekretariatet
  • Arne Treholt
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  • Gråsoneavtalen fikk ikke den uheldig bindende virkningen på den endelige delelinjeavtalen som kritikerne for 35 år siden fryktet.
Arne Treholt

Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland markerer avslutningen på 40 års forhandlinger om det 175 000 kvadratkilometer omstridte havområdet i Barentshavet og Polhavet. Avtalen bygger på et omfattende kompromiss hvor Norge og Russland har gitt opp sine opprinnelige delelinjekrav basert på midtlinje— og sektorprinsippet.

Delelinjeavtalen er historisk, og den kan stå som eksempel på hvordan naboland kan løse utestående problemer ved kompromiss og forhandlinger. Begge land har vist betydelig handlekraft og mot. Ved å oppgi havområder som siden 1925 har vært inntegnet på russiske kart, har president Dmitrij Medvedev gitt Norge en utstrakt hånd. Det kan åpne for interessante samarbeidsmuligheter i nord.

Kjølig nabostatsklima

Hvorfor har det tatt så lang tid å komme frem til en avtale? Det kjølige nabostatsklimaet under den kalde krigen inviterte ikke til kompromissløsninger. Norge så midtlinjeprinsippet som en hellig ku. Fra russisk side ble det heller ikke signalisert interesse for noen løsning. Det lå derfor ikke til rette for norsk kompromissvilje og et avvik fra midtlinjeprinsippet. Begge land kunne leve med et uløst delelinjespørsmål.

Den teknologiske utviklingen med Stockman, og muligheten for gass- og oljeutvinning i nordområdene, har ført til viktige politiske holdningsendringer både på norsk og russisk side. Det har bidratt til et politisk klimaskifte og den nyorientering i russisk politikk som statsminister Vladimir Putin og president Medvedev står som eksponenter for.

Langvarige forhandlinger

De tekniske embetsmannsforhandlingene som har vært ført siden desember 1970, har hatt en viktig tillitsskapende effekt og bidratt til å holde delelinjespørsmålet varmt i påvente av et slikt klimaskifte. Ekspedisjonssjef Jens Evensen ved Utenriksdepartementets rettsavdeling ledet de første forhandlingene, etterfulgt av ekspedisjonssjefene Kjell Eliassen, Per Tresselt, Hans Wilhelm Longva og Rolf Einar Fife, som alle har sin fortjeneste for det vellykkede avtaleresultatet.

Det avgjørende har likevel vært de politiske klimaendringene. Jens Stoltenberg har som statsminister bestrebet seg på et godt og korrekt nabostatsforhold. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har fulgt opp. Paradoksalt nok kan uformelle samtaler mellom de to landenes utenriksministre under klimatoppmøtet i København i fjor høst, ha betydd mer for et forhandlingsgjennombrudd enn 40 års embetsmannsforhandlinger.

Gråsonen

Delelinjeavtalen erstatter «gråsonen» eller «Den midlertidige ordningen om håndhevelse av fiskerijurisdiksjon i det tilstøtende havområdet i Barentshavet», som siden 1978 har regulert håndhevelse og fiskeriinspeksjon, og vært en bærebjelke i samarbeidet om forvaltningen av fiskeressursene i Barentshavet. Avtalen er blitt forlenget årlig av skiftende regjeringer gjennom 32 år.

Spørsmålet om en «gråsoneavtale» ble aktualisert da regjeringen Nordli 1. januar 1977 opprettet loven om Norges økonomiske sone. Da Bratteli-regjeringen i september 1974 la frem sin ambisiøse erklæring om fiskerigrensepolitikken med 200 mils økonomisk sone som mål, ble det tidlig klart at det kunne bli aktuelt med grenseutvidelser før det forelå en ny havrettstraktat og delelinjeforhandlingene var endelig avsluttet.

Havretten

Den teknologiske utviklingen hadde løpt fra den internasjonale havretten, som fortsatt bygget på Havrettskonvensjonen fra 1958 om tolv mils fiskerigrense som yttergrensen for kyststatens myndighet. Haagdomstolen lå etter sin tid da den sommeren 1974 dømte Island for folkerettsbrudd ved sin fiskerigrenseutvidelse til 50 nautiske mil.

Fiskerigrenseerklæringen knesatte forhandlingslinjen, drøftelser og forhandlinger med de berørte land fremfor ensidige tiltak. En torskekrig mellom norske fiskefartøyer og sovjetiske marineskip, fremsto som et lite forlokkende alternativ. Jens Evensen fikk som nyoppnevnt havrettsminister ansvar for de bilaterale og internasjonale forhandlingene.

Evensens navn er i ettertid blitt sterkt forbundet med gråsoneavtalen, men hans virksomhet spenner mye videre. Evensen ble utover på 1960- og 1970-tallet en av hovedarkitektene bak utformingen av norske olje- og havrettspolitikk, og en pioner i arbeidet med å utforme en ny internasjonal havrettsorden.

Evensens arbeid er samtidig historien om et Norge i rask forandring. Ekkofisk-funnene gjorde Norge til en oljeproduserende stat. Det skjedde samtidig med at globalisering og effektive fangstmetoder utfordret kystbefolkningens livsgrunnlag og satte fiskebestander i fare. Torskekrigen ved Island i 1973, hvor engelske marinefartøyer forsvarte sine tråleres fiske i islandske farvann, var en forsmak på en ny tid hvor kampen om ressurser etterhvert ville kunne komme stadig mer i forgrunnen.

Oljestaten

Ettervirkningene av den første oljekrisen høsten 1973 viste at Norges utfordringer som oljestat ikke automatisk lot seg løse ved tradisjonell blokktenkning. Bratteli-regjeringen valgte assosiering og sa nei til USAs forslag om medlemskap i organisasjonen av oljeforbrukende stater (IEA). Avgjørelsen kom i kjølvannet av EF-avstemningen og norske krav om enorme havrettsutvidelser, og ga støtet til debatten om «Norge på glid», bort fra vår tradisjonelle vestlige forankring.

Debatten spøkte i bakgrunnen for havrettsutvidelsene. En karismatisk og frittalende havrettsminister bidro selv til dette ved ofte å plassere seg i den offentlige skuddlinjen. Det ble politisk storm for alvor da Evensen, ved avslutningen av gråsoneforhandlingene i Moskva juni 1977, betegnet forhandlingsresultatet som det beste det under de rådende forhold var mulig å oppnå. Opposisjonen raste og beskyldte Evensen for å ha fraveket midtlinjeprinsippet, gitt etter for sovjetisk press og solgt ut norske interesser.

Diplomatisk kløkt

Kritikken var ikke mindre krass innad i regjeringen. Evensen fremholdt at dette var en midlertidig fiskeriordning. Ikke-prejudiseringsaspektet (ikke-bindende) var slått ettertrykkelig fast i avtalen og var like viktig for Sovjetunionen som Norge. Det gjorde lite inntrykk. Det tok Evensen konsekvensen av og stilte sin plass til rådighet. Den forestående valgkampen i september skapte ytterligere problemer. En sindig statsminister Odvar Nordli overtalte Evensen til å bli sittende og lovte å gi avtaleutkastet full støtte når valget var gjennomført. Utenriksminister Knut Frydenlund fikk samtidig i oppdrag å legge til rette for borgfred med opposisjonen. Med sedvanlig diplomatisk kløkt overbeviste Frydenlund opposisjonen om å legge avtaleutkastet dødt i valgkampen.

I regjeringen sto forsvarsminister Rolf Hansen og havrettsministeren steilt mot hverandre. Hansen mente avtaleutkastet svekket midtlinjeprinsippet og ville føre til en delelinje for langt vest i Barentshavet. Uoverensstemmelsene ble løst ved at regjeringen foreslo å fremlegge for Sovjetunionen en tilleggsprotokoll til avtalen hvor ikke–prejudiseringsaspektet ble ytterligere understreket. Dette gikk Sovjetunionen motstrebende med på.

Punktum

Avtalen ble endelig undertegnet av fiskeriminister Alexander Isjkov og havrettsminister Evensen i januar 1978 med Nordli som avtalens symbolske «fadder og garantist».

Delelinjeavtalen setter et interessant punktum også for gråsoneavtalen. Med fasiten i hånd kan det i dag slås fast at gråsoneavtalen ikke fikk den uheldig bindende virkningen på den endelige delelinjeavtalen som kritikerne for 35 år siden fryktet.

Gråsoneavtalen blir her undertegnet av fiskeriminister Alexander Isjkov og havrettsminister Jens Evensen i januar 1978.