Kronikk

Vi skal ikke etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt

  • Geir Lippestad
    Geir Lippestad
    Forsvarer for Anders Behring Breivik i 22. juli-rettssaken
Her forlater 22. juli-terroristen rettssalen etter å ha fått lovens strengeste straff.

Det endelige oppgjøret er allerede tatt i retten.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er den første i en serie kronikker som blir publisert i forbindelse med tiårsmarkeringen for terrorangrepet 22. juli.

Ti år etter at terroren rammet Norge, og Arbeiderpartiet spesielt, er det mange som etterlyser det endelige oppgjøret med tankegodset som drev terroristen til disse uforståelige handlingene. Det er bred enighet om at både i USA, Europa og Norge har høyreekstreme holdninger og reinspikka rasisme kommet klarere til uttrykk de siste årene.

Verdier som demokrati og rettssikkerhet, som det norske samfunnet møtte terroren med, er under press.

Dette betyr likevel ikke at vi skal etterlyse en verdikamp med 22. juli som utgangspunkt for diskusjonen. Det ville være like galt som å etterlyse verdikampen mellom ulike kulturer og verdier på bakgrunn av grusomme handlinger fra IS eller andre fundamentalistiske terrorister.

Oppgjøret etter 22. juli er allerede gjennomført ved at ett av norgeshistoriens største etterforskningsarbeider ble iverksatt, gjerningsmannen ble rettskraftig dømt, og de etterlatte og skadede fikk sin rettmessige gjenoppretting ved at gjerningsmannen sannsynligvis vil sitte fengslet store deler av sitt liv.

Domsavsigelsen etter rettssaken mot Anders Behring Breivik i august 2012. Forsvarer Geir Lippestad nummer to fra venstre.

Min historie med radikalisering

Tilfeldighetene, eller kanskje er det ikke så tilfeldig, har gjort at jeg i svært mange år har arbeidet med mennesker som er radikalisert.

Spørsmålet om hvorfor mennesker som vokser opp i trygge gode Norge, raskt kan falle ut av samfunnet og inn i svært destruktive miljøer møtte meg første gang da jeg tidlig på 80-tallet var elev på en videregående skole på Nordstrand i Oslo.

I løpet av en sommer utviklet noen av våre klassekamerater seg fra helt vanlige elever til å dyrke et høyreekstremt verdisyn. En bombe ble sprengt i Østbanehallen med den følge at en kvinne ble drept. En av klassekameratene ble dømt for drap. Skolen ble påtent, heldigvis uten tap av liv.

Snaut ti år senere ble Benjamin Hermansen drept på Holmlia. To nynazister ble dømt for det rasistisk motiverte drapet, og jeg var forsvarer for én av dem. De var del av et lite, lukket høyreekstremt miljø. Eller skal vi si et lukket miljø, der deltagerne var på leting etter mening eller forklaring på hvorfor livet var vanskelig?

69 mennesker ble drept under terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011, de fleste av dem AUF-ungdommer. Mange ble kvestet for livet.

Et nytt tiår går, så smeller bomben i Regjeringskvartalet, og massedrap utføres på Utøya. 77 mennesker dør. Anders Behring Breivik ønsker meg som forsvarer.

Om det var en dysfunksjonell familie, sykdom eller en brennende nynazistisk kamp for et hvitt Europa som drev ham til disse handlingene, vil for alltid bli et spørsmål som kan diskuteres.

Sannsynligvis er svaret en blanding av alle disse forholdene og et samfunn som ikke evnet å se at et menneske var på vei ut i en ideologisk avgrunn.

Vi hadde heller ikke gode nok systemer til å stoppe ham fra å gjennomføre de straffbare handlingene.

Åtte mennesker ble drept i og utenfor regjeringskvartalet. Slik så Justisdepartementets møterom i 7. etasje i Høyblokka ut etter terrorangrepet.

Min familie har også vært berørt

Mitt livslange engasjement i arbeidet mot utenforskap og min nysgjerrighet på årsaksforklaringer skyldes nok ikke bare hva jeg har opplevd i mitt liv, men også tidligere slekters historie.

Min oldefar og hans bror var ekte humanister. De bygde opp den første skolen for psykisk utviklingshemmede jenter i Norge. Målet var retten til skole, arbeid og et verdig liv for alle. I dette miljøet og med disse verdiene kom min bestefar og hans fetter til verden.

Da Norge mange år senere ble angrepet av Tyskland, valgte bestefar de godes side. Hans fetter ble minister i Vidkun Quislings regjering. Hva førte til at disse to familiemedlemmene tok diametralt ulike valg?

Jeg har ikke noe sikkert svar, men min forsiktige tilnærming er uansett at samfunnet tok et oppgjør med min bestefars fetter da han ble dømt etter krigen. Det var han, og han alene, som måtte ta ansvar for sine straffbare handlinger.

22. juli-kommisjonsens leder Alexandra Bech Gjørv kom med hard kritikkk av statsapparatet da hun presenterte kommisjonens rapport i 2012.

Vi skal ikke gå i samme felle som ved krigsoppgjøret

En skammelig del av vår etterkrigshistorie er at så mange uskyldige mennesker ble støtt ut av samfunnet på bakgrunn av handlinger andre hadde utført. Barn ble merket for livet, familiemedlemmer måte lide.

Oppgjøret etter krigen representerer noen av de mest eklatante rettssikkerhetsbrudd norske borgere har vært utsatt for i fredstid.

Vi skal ikke gå i samme felle. Rope på det endelige oppgjøret etter 22. juli. Det vil ikke føre noe godt med seg, kun til en utvanning av våre rettigheter som borgere.

Arbeidet mot radikalisering og høyreekstremisme må ikke skje på alteret til en terrorist.

Det er et grunnleggende prinsipp at ingen skal eller kan ta ansvar for andres handlinger.

Om du deler terroristens forkvaklede raseteorier, gir det ingen mening at vi baserer debatten om hvordan dette tankegodset skal forebygges ved samtidig å «dømme deg « for å ha tatt liv av 77 mennesker.

Plassen foran Oslo domkirke ble fylt av et rosehav i dagene etter angrepet. På kort varsel samlet 150.000 mennesker seg til et rosetog i Oslos gater for å minnes ofrene.

Debatten må foregå på systemnivå

Mange muslimer i Norge føler ofte på denne utstøtende mekanismen. Har det skjedd fundamentalistisk terror ett eller annet sted i verden, blir muslimer i Norge gang på gang avkrevd å forsvare sin tro, klesdrakt, verdier og levesett.

Skal vi komme videre i arbeidet mot rasisme og radikalisering, må diskusjonen foregå på systemnivå.

Hvor går grensen for straffbare ytringer? Hva betyr religionsfrihet i et samfunn bestående av flere religioner? Hvordan skal vi håndtere konflikter mellom verdier som respekt for mennesker og ytringsfrihetens grenser? Hvordan skal skolen arbeide med verdier? Hvordan løse stadig økende ulikhet og fattigdomsutfordringer som bygger ned tilliten mellom mennesker?

Politikere bør ikke rope etter det endelige oppgjøret, men hver dag analysere hva deres bidrag til samfunnsutviklingen er på disse områdene. Det samme bør velgere gjøre ved valg.

Oppgjøret tas i klasserommene

Hele spørsmålet om vårt justissystem kan også diskuteres. Vi må kunne tilby noe mer enn straff til unge som lefler med radikalt tankegods.

En oppbygging og ivaretagelse av alle som trenger en hånd for å greie seg i dette samfunnet, er et langt mer treffsikkert oppgjør enn å isolere radikaliserte mennesker med stempelet Breivik-sympatisør. Dette er den sikreste vei til en radikaliseringsfabrikk på systemnivå.

Oppgjøret etter 22.07 skjer ikke i et seminar, men når kriser inntreffer og landet skal ledes.

Det er vakkert når et enstemmig storting gjennom opplæringslovens formålsparagraf blant annet har vedtatt at alle former for diskriminering skal motarbeides. Opplæringen skal gi innsikt i kulturelt mangfold og vise respekt for hver enkelts overbevisning. Den skal fremme demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte.

Om skolen lykkes med dette hver dag, tas oppgjøret med 22. juli i alle landets klasserom.

Det gir håp for fremtiden. Kunnskap er den beste medisin mot radikalisering og det beste oppgjøret vi som samfunn kan ta med terroristens holdninger.

Les også

Noen å hate

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. 22. juli
  3. Geir Lippestad
  4. Anders Behring Breivik