Kronikk

En vaksine kan ikke bekjempe pandemien alene

  • Lena Einhorn
    Lena Einhorn
    Lege, Vetenskapsforum covid-19

Vaksineringen er i gang for fullt. Men nye mutasjoner gjør at viruset har et forsprang - og kan komme til å beholde det, skriver Lena Einhorn. Foto: Heiko Junge / NTB

Stadig nye mutasjoner gjør det ganske enkelt nødvendig å redusere smittespredningen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kronikken ble først publisert i den svenske avisen Dagens Nyheter. Den er oversatt til norsk av Dag Thelle.

Helt siden covid-19 slo til og overrasket en hel verden for litt over ett år siden, har man tydd til ulike strategier for å bekjempe farsotten.

I mange land, kanskje de fleste, trodde man til å begynne med at covid-19 skulle opptre som sin nære slektning Sars, en koronasykdom som herjet i Sørøst-Asia ved begynnelsen av 2000-tallet. De som hadde Sars, ble smittsomme først en uke etter symptomdebut. Derfor klarte man på tross av høy smittsomhet å isolere de syke og å slå ned viruset uten at sykdommen spredde seg utenfor Sørøst-Asia.

Troen på at covid-19 skulle opptre slik, og at sykdommen kunne holdes lokalt, dominerte i svært mange land. Det selv etter at det ble vist at også symptomfrie mennesker kunne være smittebærende.

Dermed var det mange land som sto uforberedt ved en pandemi. Da det ved slutten av februar ble klart at denne sykdommen var langt vanskeligere å stoppe enn Sars, gjaldt det å ta raske avgjørelser.

Lena Einhorn er en svensk lege, forfatter og regissør. Som medisiner har hun hatt en karriere som onkolog og virolog. (Kilde: Wikipedia) Foto: Agneta Åkesson

New Zealand og Taiwan

Forskjellige land handlet ulikt. Noen bestemte seg for totalt å eliminere smittestoffet. Det begynte ofte med noen ukers lockdown – dels for å bygge opp testkapasitet og lager av nødvendig utrustning, dels for å få et bedre utgangspunkt for fortsatt begrensning i smitteutbredelsen. Men noen av landene klarte å unngå lockdown og likevel oppnå gode resultater. Her er to illustrerende eksempler:

Pandemien tok New Zealand på sengen. Da viruset spredde seg fort, forsto man at flere års forsømmelser av offentlig helsesektor gjorde at man ikke hadde noe annet valg enn lockdown. Slik kunne de bygge opp et testapparat og smittesporing.

Taiwan derimot, som hadde opplevd Sars-epidemien og dermed var bedre forberedt, kunne umiddelbart sette i verk tiltak: bred testing, effektiv smittesporing, stringent isolering og allmenn bruk av munnbind. På den måten fikk Taiwan raskt bukt med smittespredningen, uten bruk av lockdown.

Her står folk i kø i Taipei i Taiwan for å få målt temperaturen. Dette er blant tiltakene for å hindre smittespredning av koronaviruset. Foto: Ann Wang/Reuters/NTB

Begge landene har vært svært fremgangsrike i sin kamp mot pandemien. New Zealand har hatt 26 dødsfall i befolkningen på knappe fem millioner innbyggere. Taiwan har hatt 9 dødsfall i befolkningen på vel 23 millioner. Begge landene er øyriker. Men også andre land med lange landegrenser har oppnådd lignende resultater: Vietnam har for eksempel hatt 35 dødsfall i en befolkning på nesten 100 millioner.

Slik har de utryddet sykdommen

Det som kjennetegner disse fremgangsrike landene, er at de har oppfattet viruset som eliminerbart. De har ikke først og fremst forsøkt dempe effekten av virus («mitigation») slik Sverige gjorde til å begynne med, eller å trykke ned («suppression»), slik de fleste land har gjort. De har derimot har forsøkt, og lykkes med, er å eliminere eller utrydde sykdommen innenfor landets grenser.

Dette er gjort med nøye overvåkning av nye utbrudd, streng innreisekontroll og karantenebestemmelser. Når det har oppstått utbrudd, har dette vært på grunn av for dårlig grensekontroll. Men med rask tesing, smittesporing, streng isolasjon av smittede og kontakter, samt lokale påbud om bruk av munnbind, har man klart å slå ned utbruddene. På den måten har livet kunne gå tilbake til det normale innenfor landets grenser.

Tiltakene har selvsagt sine ulemper: Turismen er blitt lidende på samme måte som alt internasjonalt samkvem. Men de antatt viktigste negative konsekvensene som oftest blir nevnt i forbindelse med aggressive smittetiltak – at de hemmer økonomi og sysselsetting – har vist seg ikke å stemme når det gjelder disse landene. Som det står i en analyse i British Medical Journal: «... the effect on gross domestic product (GDP), based on International Monetary Fund projections for all of 2020, was more favourable for countries with elimination goals than for those with suppression goals.»

Les også

Tegnell er blitt truet på livet. Kritikerne hans ble kalt svikere. Slik gikk det med den svenske koronadebatten.

Smittetallene må reduseres drastisk

I dag er det et vanlig synspunkt blant epidemiologer at smittetallene må reduseres drastisk i Europa. I løpet av de siste månedene har det vokst frem en bevegelse som går inn for en allmenn, til og med global, «nullvisjon for covid». Spørsmålet diskuteres i internasjonal presse og skal tas opp i det britiske parlamentet om kort tid.

I nest siste nummer av det respekterte tidsskriftet The Lancet har sjefsredaktøren Richard Horton en leder med tittelen «Offline: The Case for No-Covid».

Men hvorfor akkurat nå? Når vaksinene rulles ut, og det ser ut som viruset kan begrenses uten strengere tiltak? Grunnen er at den globale smitteutbredelsen er så stor. I tillegg oppstår stadig mutasjoner som gjør at viruset har et forsprang på tross av effektive vaksiner, og kan komme til å beholde det. Dessuten vaksinerer man for tiden bare voksne.

Stadig nye mutasjoner

En vaksine er sannsynligvis det som kommer til å bli den siste spikeren i kisten – slik var det for eksempel med kopper. Men en vaksine kan ikke bekjempe pandemien alene. Den kan ikke stadig jage nye mutasjoner.

Som den svenske Kungliga Vetenskapsakademien skriver ved presentasjonen av sin rapport: «För att bromsa den utvecklingen är det viktigt att begränsa antalet infektioner så mycket som möjligt. Annars finns en risk att mer smittsamma varianter tar över och att vaccinen på sikt inte skyddar lika bra.»

Les også

Det er et av de viktigste tiltakene mot viruset. Likevel blir færre testet.

Det er ganske enkelt nødvendig å redusere smittespredningen. Men er det mulig å komme ned til null? Kan man gjennomføre tiltak som leder til et helt normalt liv, også i vår del av verden?

Rent faktisk er svaret ja. Politisk er det en vanskeligere sak. Og får det støtte i opinionen?

Hva skulle man for eksempel kreve av Sverige for å kunne oppnå nullvisjon? Her er smittespredningen såpass stor og ukontrollert at det ville være nødvendig med flere ukers lockdown for å få smitten ned til akseptable nivåer.

Sveriges statsepidemiolog Anders Tegnell. Foto: Claudio Bresciani/TT/NTB

Ingen utopi

Forkjemperne for denne visjonen sier at målet for så lav smittespredning er å komme ned til fem nye smittetilfeller pr. 100.000 innbyggere i uken (en tyvendedel av hva Sverige har i dag). På dette nivået kan samfunnet åpne trinnvis og legge seg på et nullvisjonsmål med umiddelbar oppsporing og nedslukning av nye utbrudd.

Godt organisert smittesporing, rask og profesjonell testing i alle deler av samfunnet, også blant barn, blir en sentral del av strategien. Dette kombineres med isolasjon av de syke og deres kontakter. I denne fasen opererer man med strenge grensekontroller. Men etter hvert som regioner og land blir virusfrie, kan grensene gradvis åpnes igjen.

Det høres ut som en utopi, men er faktisk ikke det. De fleste sørøstasiatiske landene har nå en helt annen situasjon enn Europa og Amerika. Til og med Kina, landet der covid-19 startet, har havnet på tre dødsfall pr. million innbyggere. Det kan sammenlignes med Sveriges 1236. Og noe som taler for at Sverige har de rette forutsetningene for å kunne oppnå dette, er at landet er omgitt av de landene i Europa som har lykkes best i å bekjempe covid-19.

Rammer hele samfunnet

Men er en nullvisjon realistisk fra en politisk synsvinkel? Kan man tenke seg en nordisk nullvisjon?

Covid-19 er ikke bare en dødelig sykdom. Det er en sykdom som rammer titusener av individer og har gitt varige, alvorlige men, kanskje for livet. Det er en sykdom som tvinger mennesker til arbeidsløshet, ensomhet og kanskje konkurs. Det er en sykdom som rammer hele samfunnet og forsterker underliggende sosiale forskjeller.

Det maner til ettertanke når man samtidig vet at det finnes land som helt og i ganske lang tid har kunnet gå tilbake til en normal tilværelse. Vi bør i hvert fall diskutere om dette er mulig.

For å sitere Richard Horton, sjefsredaktøren i The Lancet: «Etter mer enn to millioner dødsfall i verden finnes det kanskje en økende enighet om at å utrydde dette koronaviruset ikke bare er nødvendig, men også mulig.»

Disse forskerne har også signert kronikken (alle er tilknyttet Vetenskapsforum covid-19, en gruppe forskere som sprer kunnskap om koronaviruset):

Emil J. Bergholtz, professor i teoretisk fysik, Stockholms universitet

Jana Bergholtz, fil dr, europeisk patientföreträdare för sällsynta sjukdomar

Sigurd Bergmann, professor emeritus, Norwegian University of Science and Technology

Leif Bjermer, professor i lungmedicin och allergologi, Lunds universitet

Nele Brusselaers, docent i klinisk epidemiologi, Karolinska institutet

Marcus Carlsson, docent i matematik, Lunds universitet

Stefan Einhorn, professor i molekylär onkologi, Karolinska institutet

Fredrik Elgh, överläkare och professor i virologi, Umeå universitet

Sture Eriksson, docent i geriatrik, Umeå universitet

Manuel Felices, MD, PhD, sektionschef endokrin kirurgi, Norra Älvsborgs Länssjukhus

Jonas Frisén, professor i stamcellsforskning, Karolinska institutet

Åke Gustafsson, med dr i virologi, tidigare chef för mikrobiologi och vårdhygien, Region Gävleborg och Region Uppsala

Claudia Hanson, associate professor, global public health, Karolinska institutet

Stefan Hanson, infektionsläkare, fil dr i internationell hälsa

Olle Isaksson, professor emeritus i endokrinologi, Göteborgs universitet

Anders Jansson, överläkare i klinisk fysiologi, Danderyds sjukhus

Bo Lundbäck, senior professor i lungsjukdomarnas kliniska epidemiologi, Göteborgs universitet

Åke Lundkvist, professor i virologi, Uppsala universitet

Jan Lötvall, professor i klinisk allergologi, Göteborgs universitet

Björn Olsen, överläkare, professor i infektionssjukdomar, Uppsala universitet

Gunnar Steineck, senior professor i klinisk cancerepidemiologi, Göteborgs universitet

Jens Stilhoff Sörensen, fil dr, docent, institutionen för globala studier, Göteborgs universitet

Jakob Svensson, tekn dr, vetenskaplig dataanalys, Max Planck-institutet, Greifswald

Cecilia Söderberg-Nauclér, professor i mikrobiell patogenes, Karolinska institutet

Dag S. Thelle, professor emeritus i epidemiologi, Universitetet i Oslo och Göteborgs universitet

Anders Vahlne, professor emeritus och fd chefsöverläkare i klinisk virologi, Karolinska institutet

Anders Wahlin, professor emeritus i hematologi, Umeå universitet

Åsa Wheelock, docent i experimentell lungmedicin, Karolinska institutet


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Koronaviruset
  3. Sverige
  4. Grensekontroll
  5. Sykdom
  6. Munnbind