Kronikk

Vi svikter de voldsutsatte barna

  • Helene Kløcker
    Rådgiver, Stine Sofies Stiftelse
  • Ann-Kristin Olsen
    Tidligere leder av Barnevoldsutvalget
Seksuelle overgrep mot barn er en av tabuenes siste og mest alvorlige skanser, skriver kronikkforfatterne.

Er det ikke snart på tide å gjøre noe med det?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvert år blir tusenvis av barn utsatt for vold og overgrep. Barndommen ødelegges. Resten av livet blir vanskelig.

Tenk deg at du er en liten gutt på syv år.

Tre ganger hver uke må du være helt stille mens du blir seksuelt misbrukt av en du kjenner veldig godt. En som forteller deg at dersom du forteller det videre, vil noen du er glad i, komme til å dø.

Men du har vondt i tissen, du har vondt i munnen og du har det grusomt vondt inni deg. Så du forteller alt til en du stoler på.

Hemmeligheten din blir kjent. De voksne gjør alt de kan for å hjelpe, men du har det tøft både hjemme og på skolen. Hvordan tror du livet og hverdagen din ville være etter dette?

Voksne som ikke tåler

Emilie ble seksuelt misbrukt av sin stefar fra hun var seks til 12 år. I filmen Alt det jeg er tar hun et oppgjør med den vonde barndommen – en barndom som møtte en vegg av stillhet.

Hun forteller sin historie åpent og helhjertet. Ønsket er å bryte tausheten og vise samfunnet hva seksuelle overgrep kan gjøre med et menneske.

Emilie opplevde at voksne ikke tålte å høre eller snakke om det hun hadde opplevd. Hun ble deprimert, slet med å få venner og hadde en utrygg og vanskelig skolehverdag.

Seksuelle overgrep mot barn er en av tabuenes siste og mest alvorlige skanser. Omfanget er stort. I et livsløpsperspektiv er konsekvensene alvorlige. I tillegg vet vi at de barna som blir utsatt, ikke får den hjelpen og støtten de trenger. De kjenner på skam og skyld, og de opplever splittelser i familien.

Vi som er voksne, må tåle og tørre å snakke om dette. Å innse at vold og overgrep mot barn faktisk skjer, er første steg.

Vi vet nok nå

Barnevoldsutvalgets rapport «Svikt og svik» kom i 2017. Den sendte en flodbølge av sjokk, skam og sinne gjennom landet. Budskapet var klokkeklart: Systemet svikter. Samfunnet sviker barna.

«Jeg er sint og lei meg», uttalte daværende barne- og likestillingsminister Solveig Horne (Frp), da hun mottok rapporten. Nå er vi i 2020, og lite har skjedd. Vi er mange som fremdeles er både sinte og lei oss.

Det siste halvåret har også vist at vi selv i krisetider ikke evner å ta vare på de mest sårbare. Rapporten «Hjelp, hvor ble du av?» viser at volds- og overgrepsutsatte barn og unge fikk et dårligere tilbud under koronakrisen. De var lite tilfredse med oppfølgingen fra hjelpeapparatet. Mange følte seg glemt, ensomhet og bekymringer fikk blomstre.

Helene Kløcker er rådgiver i Stine Sofies Stiftelse. Ann-Kristin Olsen er tidligere leder av Barnevoldsutvalget.

Det finnes nok forskning, nok rapporter og nok nasjonale tilsyn som forteller oss at barna ikke får den oppfølgingen og hjelpen de trenger og har krav på. At ansvaret skyves mellom tjenestene, informasjonen glipper og at det mangler helhet og koordinering på tvers. At de ansatte ikke kan nok om jusen og om rettighetene.

Mange kommuner som jobber godt med forebygging og avdekking av vold og overgrep, mangler likevel konkrete tiltak og god oppfølging for å ivareta barna og familiene etter det vonde.

Det handler om hverdagen

I 2016 åpnet Stine Sofie Senteret – verdens første kurs- og mestringssenter for volds- og overgrepsutsatte barn og unge. Oppholdet på senteret varer i en uke. De resterende 51 ukene i året er barna og familiene i sin hjemkommune.

Det er der de må få den hjelpen og støtten de trenger. Det er komplisert, og det finnes ikke én enkel løsning som passer for alle. Det betyr ikke at vi skal la være å prøve.

I arbeidet med det vi har kalt Stine Sofie Hverdagspakke, har vi spurt barna, omsorgspersonene og fagpersonene om hva som står i veien for at barn som har opplevd vold eller overgrep, skal få en bedre hverdag. Det har gitt oss mye kunnskap om hva de trenger. Nå er tiden inne for å teste ut hva som fungerer.

1. Vold rammer hele familien

Barna trenger stabilitet og trygge omsorgspersoner. Vi må styrke omsorgspersonene og sette dem i stand til å håndtere livet og gi barna den tryggheten og omsorgen de trenger.

2. Mange sliter i barnehagen og på skolen

Mange av de som jobber i barnehager eller skoler, vet for lite til å gi utsatte barn god hjelp. De ansatte trenger mer kunnskap om barns faglige, sosiale og emosjonelle utvikling etter volden. De må kjenne beskyttelsesfaktorene og risikofaktorene. Og de må ta seg tid til å skape gode relasjoner til barna.

3. Den det gjelder, må få delta

Barna og familiene vil ha eierskap og medvirkning i saker og planer som angår dem. Hver kommune bør ha en fast koordinator som kjenner tjenestene, lovverket og familien. En som kan være en støtte og en koordinator.

4. Hverdagen er undervurdert

Barn og voksne trenger mest av alt å få oppleve normalitet i hverdagen. Vi må legge til rette for lek, fritidsaktiviteter, vennskap og mestring. Det er ikke alltid så komplisert når det handler om det hverdagslige.

5. Styrk kunnskapen og formidlingen

Både barn og omsorgspersoner forteller at de mangler kunnskap om egne rettigheter. Fagfolk må kjenne lovene og reglene innenfor feltet de jobber. I tillegg må de kunne formidle rettighetene og pliktene på en måte som alle forstår.

Barns rettigheter – voksnes plikter

I dag er Emilie 22 år. Og hun er smertelig klar over manglene i hjelpeapparatet og i omgivelsenes holdninger til det hun var utsatt for:

Hver gang jeg skulle starte på en ny skole og begynne på nytt, ble jeg møtt med de samme spørsmålene. «Ja, Emilie? Har du tenkt noe på om du har lyst til å fortelle om traumene dine?»

Jeg så at kroppsspråket til læreren sa «nei». Jeg merket at læreren fryktet at det skulle skje, at jeg faktisk ville fortelle. Så da svarte jeg selvsagt «nei». 

Barn som Emilie skal ikke måtte slåss mot systemet. Så vi spør igjen: Er det ikke snart på tide å gjøre noe med det?

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Faren skal ha utsatt henne for minst 160 overgrep. Hun er så skadet at hun har vært innelåst på sykehus i nesten fire år.

  2. Ondskapen kommer snikende

Les mer om

  1. Barn ødelagt av overgrep
  2. Overgrep
  3. Vold
  4. Barn