Kronikk

Hvor går Norges vei i verden?

  • Henrik Thune
    Henrik Thune
    Utenrikspolitisk forsker og forfatter
Norge må avgrense kjernen i alliansen med USA, skriver Henrik Thune.

Etter 30 trygge år må Norge finne veien tilbake til seg selv og gamle sikkerhetspolitiske kunstner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tenk deg at Aftenposten bestilte en spørreundersøkelse akkurat denne julen med ett eneste spørsmål til Europas viktigste politikere: Hvordan ser du på verden nå som Biden tar over etter Trump som USAs president?

Svarene ville sikkert variert litt, med både håp og bekymringer. For eksempel ville nok britene vært engstelige for hvordan det skal gå utenfor EU med Trump-vennen Boris Johnson i Downing Street.

Men alle svarene fra Europas ledende politikere ville likevel hatt én viktig ting til felles, nemlig en stor porsjon lettelse. Nesten som når tåken letter på vidda, og et velkjent landskap trer frem.

Eller slik Erna Solberg formulerte seg, tydelig lettet, da utfallet av presidentvalget var klart i november. «Endelig!», sa hun spontant, og la til at «uforutsigbarheten har vært krevende for allierte».

Det er liten grunn til å tro at hverken Solberg eller noen av hennes europeiske kolleger kommer til å bli skuffet. En av de sikreste nyttårsspådommene denne julen er at Joe Biden allerede om en måned raskt vil få mange av oss til å føle at verden ligner mer på seg selv igjen.

Hurtige tiltak når Biden overtar

Sannsynligvis vil endringene komme i en serie hurtige tiltak allerede fra 20. januar.

Rett etter innsettelsen vil Biden sende brev til FN der han sier at USA igjen tilslutter seg Parisavtalen om klimakutt. Omtrent samtidig vil USA fornye arbeidet med Verdens helseorganisasjon (WHO). I Brussel vil generalsekretær Jens Stoltenberg få tydelige signaler om at USAs sikkerhetsgaranti i Nato står ved lag. Og en gang før 5. februar vil Det hvite hus antagelig forsøke å forlenge nedrustningsavtalen New START med Russland, som utløper samme dag.

Dessuten vil tonen på Twitter og i telefonrøret umiddelbart høres mer velkjent ut. Bidens utenriksminister, bankmannen Antony Blinken, er ikke bare en erfaren pragmatiker fra innsiden av Washington. Han er også lettere frankofil og fan av europeisk 60-talls rock med sitt eget band, Ablinken, på Spotify.

Jake Sullivan er tidligere rådgiver for Hillary Clinton.

Det mektige Nasjonale sikkerhetsrådet (NSC) i Det hvite hus vil ledes av 43-åringen Jake Sullivan. Han er tidligere rådgiver for Hillary Clinton og ble ganske nylig observert iført collegegenseren fra Universitetet i Tromsø, visstnok plukket opp på en reise i Nord-Norge i 2012.

Rett rundt hjørnet vil et mer typisk USA tre frem, og landskapet vil føles nesten kjent.

Men hvor dypt stikker forandringene som kommer? Vender USA tilbake til det USA var før 2017? Og hva med Norge? Kan vi nå lene oss tilbake og uten stor bekymring legge alle norsk sikkerhetspolitiske interesser og behov trygt i den amerikanske båten igjen?

Her i Aftenposten foregår det for tiden en interessant samtale om disse spørsmålene. Fra ulike vinkler har folk som historiker Terje Tvedt (2. og 23. november), styreleder Bernt Hagtvet i stiftelsen Human Rights House (4. desember), og erfarne forskere som Kate Hansen Bundt og Asle Toje (8. november) kommentert hva endringene i USA og Kinas makt vil kunne bety.

Dette er en viktig samtale for Norge. Samtidig er det en samtale vi ikke er vant til å ha her til lands. I snart 30 år, fra slutten av den kalde krigen i 1990, har vi kunnet ta fundamentet for norsk utenrikspolitikk ganske for gitt. Norges behov for internasjonal organisering, territoriell sikkerhet, demping av stormaktskonflikter og et åpent handelssystem har vært ankret opp i Washington.

Bankmannen Antony Blinken blir ny utenriksminister.

Dette har vært mulig både fordi USAs makt har vært nærmest hegemonisk, i et tilnærmet Pax Americana, og fordi alle dominerende røster i Washington stort sett har vært på linje med norske verdier og langsiktige interesser.

Om vi vil eller ikke, befinner vi oss nå i en ny utenrikspolitisk tilstand. Vi er nødt til å stille noen av de store, kontroversielle, spørsmålene på nytt: Hvordan trygger vi best Norges mulighet til «stille og hverdagslig» bygge landet, slik Norges første uavhengige statsminister, Christian Michelsen formulert det i 1905. Hvor dominerende bør alliansen med USA være? Vil USA ivareta Norges interesser på en god måte i årene fremover?

Det finnes ingen ja- eller nei-svar på dette. Ingen kan sikkert si hvor USA er på vei. Men noe avgjørende er blitt tydelig. Vi kan ikke ta USA for gitt helt på samme måte som tidligere. Dette skyldes i det minste tre forhold.

For det første: Forandringene på innsiden av USA

Slik NRKs Thomas Seltzer og andre dyktige journalister har pekt på, er USA dypt splittet, og verdimessig, demografisk og sosialt på vei bort fra Europa. Dessuten er USA fanget i sine egne indre politiske forviklinger. I større grad enn vi ofte tar innover oss, er USA en ganske utmattet supermakt. 20 år med kontinuerlige storkriger og 30 år med massiv globalisering og fremoverlent lederrolle har slitt ut mange amerikanere. Undersøkelser viser at to av tre amerikanere mener USA må redusere sin internasjonale rolle det neste tiåret.

Uforutsigbarheten fra Trump, som statsminister Solberg har funnet krevende, skyldes splittelse i USA, den er historisk, og ikke personlig. Det finnes ingen garanti for at fire «vanlige» år med Biden ikke vil bil fulgt av en ny runde «trumpiansk» politikk, fra 2025.

For det andre: Vi er på vei inn i en ny verdensorden

Den globale utviklingen vil i økende grad smis mellom to egenrådige supermakter. Spenningen mellom Kina og USA kan bli destruktiv eller relativt fredelig, alt avhengig av klokskapen i Beijing og Washington. Men det som uansett vil skje, er at USAs fokus vil dreies kraftig mot Asia, og Kina vil ansees som en trussel og til og med en fiende. I tillegg har Biden varslet et mer konfronterende USA i forholdet til Moskva.

Norge og Europa på sin side har dypt behov for fredelig utvikling østover mot Russland og Kina. Men vi vil få mindre amerikansk oppmerksomhet, fort havne i skvis og bli stående mer alene.

For det tredje: Interessene

Både økonomisk og sikkerhetspolitisk deler vi de fleste av våre hovedinteresser med Nord-Europa. Det norske samfunnet har langvarige behov for å unngå at teknologi, handel, klima eller investeringer (langs kysten) blir en del av knivingen mellom USA og Kina. Dilemmaet er at det ikke er gitt at USA har samme interesse.

Den nye slagmarken mellom Kina og USA vil i økende grad nettopp dreie seg om handel og informasjonsteknologi. I den grad USA ønsker global dominans snarere enn balansering av Kina, er det langt fra sikkert at Europa og USA har fellesinteresser.

Alliansepolitikken må inneholde avskrekking, men vel så mye beroligelse, skriver Henrik Thune.

Man skal ikke overdrive. Fremtiden er summen av tanker og hendelser som ikke er gitt.

Men uansett hva som kommer rundt neste sving, står Norge allerede overfor tre nye utenrikspolitiske realiteter, og vi er ukloke om vi ikke tar dem på alvor: Splittelsen internt USA. USAs historiske vending bort fra Europa. Og interesser som ikke er helt harmoniske.

Hva betyr dette for Norge i møte med Joe Biden fra 20. januar?

Det betyr ikke at Nato ikke er avgjørende. Det betyr heller ikke at Washington slutter å være statsministerens viktigste reisemål. Det det derimot betyr, er at Norge, samstemt, må tydeliggjøre egne langsiktige interesser og be USA tilpasse sine krav og forventninger til våre behov.

Vi er rett og slett nødt til å sirkle inn og avgrense kjernen i alliansen med USA. Norge er alliert, men Norge ønsker ikke konfrontasjon med Kina. Og ikke med Russland. Alliansepolitikken må inneholde avskrekking, men vel så mye beroligelse, og så langt som mulig holdes unna handel og samarbeide med Kina og Kinas nærmeste, selv når USA vil noe annet.

Dette er ikke like enkelt som det høres ut som. Antagelig trenges det bedre norsk forsvarsevne og tettere samarbeid om sikkerhet både i Norden og Nord-Europa. Og det kreves også rolige nerver, ikke minst for ansatte i departementer og etterretningen som fort får høy puls når USA fremstår med mer uforutsigbarhet.

Trøsten er, og den er stor, at dette er en type balansegang Norge har lang tradisjon for. Det moderne Norges først allianse ble inngått for 165 år siden, «Novembertraktaten» med Frankrike og Storbritannia i november 1855. Etter 1905 var Norge på egen hånd og nøytralt. Og fra 1949 alliert igjen, gjennom Nato.

Tvers gjennom denne lange historien, helt frem til 1990, har norsk utenrikspolitikk alltid vært et både- og. Fra 1905 var Norge formelt nøytral, men hadde samtidig en hemmelig sikkerhetsavtale med Storbritannia. Og fra 1949 alliert, men med tydelige selvpålagte begrensninger og basepolitikk for å berolige Sovjetunionen.

Det er en særegen norsk dualisme, dette. Beskyttelse og allianse, men også selvråderett og uavhengighet.

Så, når tåken begynner å lette ute i januar en gang, bør vi huske gamle sikkerhetspolitiske kunstner og ikke glemme langtidsværvarslet. Og da gjelder det for Norge å være så tydelig man kan, selv overfor godt bekjente som Joe Biden og hans følge.

Arkitekten bak Norges sikkerhetspolitikk tvers gjennom den kalde krigen, Jens Christian Hauge, sa det på sin måte: «Forsvar vår dyd, men kom oss ikke for nære.»

Nå har historien brakt oss dit igjen.

Henrik Thune er tidligere direktør for NOREF Senter for internasjonal konfliktløsning. Han er nå tilknyttet Fridtjof Nansens Institutt som seniorforsker.

Les også

  1. Bernt Hagtvet: Vil Joe Biden bringe USA tilbake til folkeskikken i internasjonal politikk?

  2. Terje Tvedt: Kina på vei mot verdensherredømme?

  3. Espen Hammer: Nei, USA kan ikke friskmeldes

  4. Terje Tvedt: Er USA det 21. århundrets «syke mann»?

Les mer om

  1. Utenrikspolitikk
  2. USA
  3. Joe Biden