Kronikk

Det er altfor enkelt for politikere å ignorere grundige utredninger

  • Arild Aspøy
    Arild Aspøy
    Redaktør, Stat & Styring
Rusreformutvalgets arbeid strandet på en oppfatning av straff som kolliderer kraftig med stortingsflertallets syn, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser statsrådene Guri Melby og Bent Høie under presentasjonen av utvalgets rapport.

Forskere og andre utredere må bedre forstå hvordan kunnskapen skal brukes.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Systemet for å knytte kunnskap sammen med politikk er for usikkert og uforutsigbart. Det er på tide at kunnskapsprodusentene tenker mer politisk. Det er altfor enkelt for politikere å ignorere eller avfeie grundige utredninger fra utvalg som har arbeidet i årevis med å utvikle kunnskap om sine forslag til politiske tiltak.

Listen over utvalg som har levert utredninger og forslag som blir lagt bort av politikerne nærmest før de er utgitt, er lang. Bare det siste året kan vi nevne forslag om rusreform, skattlegging av oppdrettsnæringen, behovsprøvd barnetrygd, kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner og domstolsreform.

Men det er også andre grunner til at systemet vakler. Metodene som brukes av regjeringsapparatet for å manipulere utvalgsarbeidet, er også avanserte og ganske utbredte, noe samfunnsforsker Stine Hesstvedt skriver om i en artikkel i Stat & Styring.

Blant metodene som kan brukes, er et snevert mandat, en sammensetning av utvalgsmedlemmer som er gunstig for oppdragsgiver, og ikke minst et sekretariat som styrer utredningen i den retning den sittende regjering vil gå.

Slike sekretariater består vanligvis av byråkrater fra de ulike departementene som er ansvarlige for utredningen.

Strid om lojaliteten

Hesstvedt forklarer hvor direkte en slik styring av en utredning kan foregå og henviser til en utvalgsleder som strevde med at sekretariatet motsatte seg hans instruks og ville følge departementets linje:

«Jeg hadde store problemer med sekretariatet fra departementet. Da jeg sa til dem at de måtte følge mine instrukser og opptre i en annen rolle [som sekretærer med lojalitet til utvalget og ikke til departementet], ble de rasende.»

Men kanskje er ikke et offentlig utvalg som marsjerer mer i takt med det rådende regimet i departementene, det verste som kan skje? Det er sannsynligvis verre hvis utvalget overhodet ikke er koblet til de politiske strømningene som til enhver tid råder.

I så måte er Rusreformutvalgets arbeid et eksempel på hvor vanskelig en slik prosess kan være. De leverte en innstilling som hovedsakelig var skrevet av byråkratene i Helse- og omsorgsdepartementet, men som det store flertallet i utvalget sluttet seg til. Og utvalgets hovedkonklusjon var som kjent at de ville ha straffrihet for narkotikabruk.

Men selv om utvalget leverte en rapport som var i god overensstemmelse med regjeringens ønske, strandet reformen i bunn og grunn på en oppfatning av hva straff generelt skal bety og hvordan den virker. Utvalgets oppfatning kolliderer kraftig med stortingsflertallets syn og sannsynligvis også med synet i det brede lag av folket.

Ulik forståelse av straff

Rusreformutvalget, som var ledet av en assisterende riksadvokat, mente nemlig at de fleste former for straff har liten effekt.

De vurderte fire former for mulig avskrekkende effekt og kom frem til at det bare er når en potensiell lovbryter gjør kost-nytte-vurdering av lovbruddet at trusselen om straff har noen effekt. Utvalget stilte seg svært tvilende til både den normdannende effekten og effekten som hindrer lovbrytere å gjøre noe kriminelt mens de sitter i fengsel.

Og det er ofte med slike avanserte og progressive holdninger at utvalg kolliderer med virkeligheten, noe som selvfølgelig er en del av deres hensikt.

Men kanskje slike utvalg altfor ofte går for langt i å ignorere de politiske realitetene, altså følelsene og verdiene som ofte preger den brede opinionen som de store partiene representerer?

«Når narkotika er forbudt, bør det ha en konsekvens å besitte og skaffe seg det. Derfor er jeg imot en generell avkriminalisering av narkotika», sa Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre på partiets landsmøte, et landsmøte som sa nei til straffrihet for rusbruk.

Senere sa Støre til NRK at «vi har ansvar for at unge ikke kommer inn i narkotika, og derfor skal vi ikke avkriminalisere gjennom hele feltet». Med denne siste setningen slutter Støre seg til tradisjonen som mener at straff skal fungere preventivt.

Det er mulig han også støtter den mer moderne retningen innenfor rettsvitenskapen som ser på straff som et uttrykk for rettferdighet og samfunnets moralske fordømmelse.

Men i Rusreformutvalget var det altså en helt annen retning i den juridiske debatten om straffens funksjon som dominerte.

Dette blir tydelig for eksempel når utvalget skriver at lovgivning kan ha en vanedannende effekt fordi befolkningen vet at noe er ulovlig, og derfor blir vant til ikke å gjøre noe ulovlig.

Men de tviler likevel på at straff har slik effekt, fordi det er vanskelig å finne eksempler på dette i praksis «utenfor kontrollerte kontekster der det legges vekt på innøving av disiplin, slik som i politiet og militærvesenet».

En leser av typen som Arbeiderpartiet og andre partier kaller for «vanlige folk», vil kunne lese dette med store og vantro øyne. Og hen ville få godt selskap av de mange høringsinstansene som reagerte på dette synet på straffens manglende virkning, for eksempel Politidirektoratet, Folkehelseinstituttet og ikke minst Riksadvokatembetet.

Reform av systemet

Det er utvilsomt et formål med vårt politiske system at politiske avgjørelser skal bygge på kunnskap. Sårbarheten i systemet finnes det mange muligheter til å fikse på.

Professorene Cathrine Holst og Johan Christensen peker i sin siste bok Ekspertenes inntog på at flere tiltak vil kunne bidra til å gjøre systemet mer robust, demokratisk og effektivt.

Blant deres forslag er at regjeringen utarbeider en bedre veileder for offentlige utvalg, at utvalgene er mer åpne mot omverdenen og mer representative i sammensetningen.

Dette er for øvrig en åpning av prosessen mellom kunnskap og politikk som støttes av flere store internasjonale politiske miljøer og forskningsmiljøer.

Samfunnet har behov for at forskere og andre utredere bedre forstår konteksten som kunnskapen skal brukes i, både politisk og praktisk. Det innebærer en sterkere integrering mellom aktører som produserer kunnskap og de som bruker den.

Ekspertene som utreder tiltak, må se hvordan de fungerer i den politiske konteksten og håndtere den. Ellers blir de feid av banen uten at det koster en politiker en eneste velger.

Les også

Vi stoler for mye på hverandre i Norge. Det er mistillit, ikke tillit, som gjør at systemet fungerer. | Arild Aspøy

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Politikk