Kronikk

Verden slik staten og Facebook ser den | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Fortellingen om Facebook og Google ligner fortellingen om den moderne staten. Det å velge mellom Facebooks seks følelser føles like menneskelig som å velge svaralternativ i et offentlig skjema, skriver essayisten. Mary Altaffer/AP Photo/NTB Scanpix/Thomas Sirland (portrett)

Det nytter ikke å være mot standardiseringen, sentraliseringen, byråkratiseringen og rasjonaliseringen av verden. Men du må ikke elske den.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Tyskland, en gang i middelalderen: En av mine forfedre, la oss kalle ham Ulrich, blir bedt om å oppgi et etternavn, slik at han kan skrives inn i et offentlig register. «Etternavn?» sier han undrende. «Ja ja, dere får bruke kallenavnet mitt. Folk kaller meg sterke-Ulrich.» Så går han hjem, og tenker ikke mer på det.

Tanzania, 1970-tallet: Diktatoren Julius Nyerere tvinger millioner av mennesker til å flytte inn i landsbyer. Han skulle helst sett at de gjorde det frivillig. Skjønner de ikke at de bor for spredt? Landsbyer er fremtiden, sier han, til applaus fra Verdensbanken og Norge.

Februar, 2016: Facebook installerer nye følelser for brukerne sine. Mens du før bare kunne like innlegg, kan du nå reagere med glede, latter, overraskelse, tristhet og sinne, med hvert sitt søte ikon.

Disse tre hendelsene henger sammen.

Staten ser oss ovenfra, og den ønsker å se alt

Nøkkelen ligger i James Scotts klassiske bok Seeing Like a State, som handler om hva som skjer når statens måte å se verden på møter virkeligheten vi andre lever i. Staten ser oss ovenfra, som fra et fly, og den ønsker å se alt. Når noe hindrer den i å se, vil den fjerne hindringen.

Staten vil forstå alt den ser. Da må den standardisere oss. Alle må snakke samme språk, bruke de samme måleenhetene, og oversette livene våre til tall som passer inn i statistikernes datagrunnlag.

Staten vil maksimere det den tror er godt. Det gjør den ved å velge ut tall som måler det gode — nasjonalprodukt! sysselsettingsgrad! antall landsbyer! - og prøve å gjøre tallet så stort som mulig.

Staten vil forstå alt den ser. Da må den standardisere oss. - Bjørn Stærk

Store firmaer og organisasjoner gjør det samme. Alle som har makt og ser stort på ting, alle ledere, ideologer, byråkrater, teknokrater og planleggere, ser verden på denne måten. Og det behøver det ikke være noe galt med.

Slektsnavn: En byråkratisk forenkling vi tror er mer ekte

Faste, arvelige etternavn var et skritt på veien mot dette. Før staten kom hadde vi ikke bruk for slektsnavn. Folk bodde i småsamfunn. Du greide deg fint med fornavn, og til nød kunne du legge til at du var sønn eller datter av den og den, eller bodde på den og den gården, eller hadde et bestemt yrke. Eller du fikk et kallenavn.

Dette var ikke bra nok for staten. Staten ga oss faste etternavn for å kunne administrere, skattlegge og verve oss. Det er lettere å arrestere Martin Stark enn «Martin, sønn av sterke-Ulrich».

Bjørn Stærk er spaltist i Aftenposten Thomas Sirland

Kina, som fant opp den byråkratiske staten, innførte dette for flere tusen år siden. I Europa kom det senere. I Norge ble slektsnavn først brukt av adelige familier og innvandrere, som den tyskættede Sterch-familien i Kongsberg på 1700-tallet. Norske bønder tok ikke etternavn så tungt. De skrev seg inn i kirkebøkene med gårdsnavnet eller farsnavnet etter som det passet dem.Faste, arvelige slektsnavn ble først påbudt for alle gjennom navneloven i 1923.

Hundre år senere tar vi dette så for gitt at vi tror at folkeregisternavnet vårt er mer ekte enn kallenavnet vårt. Men det er omvendt. Et ekte navn er mangfoldig og fleksibelt. Slektsnavn er bare en byråkratisk forenkling.

Uunngåelig standardisering

Men det er en nyttig forenkling. Staten standardiserer for å kunne styre. I gamle dager ble jordeierskap styrt av innfløkte lokale normer, en blanding av kollektivt og privat eierskap, som var uforståelig for skattefogden.

Alle brukte hver sine måleenheter. Franske bønder målte størrelsen på gården sin i hvor mange arbeidsdager det tok å pløye den, irske bønder i hvor mange kuer den kunne livnære. I åpent terreng målte man avstand i fot. I kupert terreng målte man avstand i gåtid.

Det var ikke fordi de var dumme. De brukte den enheten som passet formålet.

Staten standardiserte alt. Ett stykke jord skal ha én eier, og størrelsen skal måles i meter. Ferdig med det.

Måleenhetenes McDonalds-burger

Fortellinger om fremveksten av den moderne staten, som Francis Fukuyamas The Origins of Political Order, presenterer gjerne dette som et rent fremskritt. Staten kan ikke fungere uten standardisering. Staten er bedre enn alternativet. Derfor er standardene et framskritt.

Men Scott, som er en halvhjertet anarkist, ser også skyggesiden. Standardiseringen var uunngåelig, og stort sett en god ting. Men gamle måleenheter var ofte bedre tilpasset lokale forhold enn de nye.

Meteren er måleenhetenes McDonalds-burger. Grei nok for alle, men hvis du skal gå gjennom en tett skog er det ikke antall meter du er interessert i, men gåtid.

Og da eiendomsretten ble rasjonalisert mistet mange bønder jord de hadde brukt i generasjoner.

Når staten blir syk: fire faser

Vi må godta staten, men vi kan ikke elske og adlyde den blindt, for i blant blir staten syk, og begynner å ødelegge. Scott kaller denne sykdommen for høymodernisme. Det er det som skjer når troen på standardisering, sentralisering, fremskritt og rasjonalisering går til hodet på lederne våre.

Sykdommen har fire faser. Scott illustrerer det med hva som skjedde da «vitenskapelig» skogbruk ble innført i Tyskland på 1700-tallet.

Fase 1 var en forenklet måte å se skogen på. Man tegnet den opp på et kart, og målte verdien i et enkelt tall: Fortjeneste.

I fase 2 endret man terrenget for å maksimere verdien. Man erstattet uoversiktlige og kaotiske skoger med trær av samme type, stilt opp i rette linjer.

I fase 3 , et par generasjoner senere, oppdaget de bieffektene. Det viste seg at den gamle skogen var mer bærekraftig, og den nye monokulturen mer sårbar for brann og sykdom.

Fase 4 er permanent. Der justerer man, oppdager nye bieffekter, og justerer på nytt, igjen og igjen, i håp om å gjenoppfinne det gode man ødela i fase 2.

Rasjonelle byer bedre enn kaotiske

Denne sykdommen var spesielt utbredt blant byplanleggere. De likte ikke de kaotiske byene som hadde vokst frem av seg selv, og ville erstatte dem med åpne, hygieniske og rasjonelle byer.

De hadde et poeng. I gamle dager var byer så usunne at innbyggerne døde nesten like fort som innflytterne kunne erstatte dem.

Vi må godta staten, men vi kan ikke elske og adlyde den blindt, for i blant blir staten syk, og begynner å ødelegge

Da Baron Haussmann fikk i oppdrag å fornye Paris på 1850-tallet, tok han et kart og trakk rette streker gjennom århundregamle bydeler. Alt som lå under streken ble revet, og erstattet med brede boulevarder. Hensikten var blant annet å gjøre det lettere å sende soldater inn i byen for å slå ned opprør.

Samtidig fikk Paris bedre vannforsyning, toglinjer og avløpssystemer.

Men byplanleggerne ble overmodige. De trodde de visste hva en by trengte: Bilveier, blokker og grøntområder, og klart adskilte soner for boliger, industri og næringsliv.

Den galeste byplanleggeren drømte om å rive Paris

Den galeste planleggeren av dem alle, Le Corbusier, drømte om å rive Paris og fylle det med monotone blokker, gress og rette veier. Han reiste verden rundt på jakt etter statsledere som ville la ham bygge drømmebyen sin. Han fikk designe Chandigarh, og inspirerte Brasilia, de sjelløse hovedstedene av Punjab og Brasil.

Mindre visjonære planleggere nøyde seg med endeløse områder med boligblokker og bilveier.

Problemet, som Jane Jacobs forklarte i The Death and Life of Great American Cities, var at byplanleggerne ikke forstod seg på byer.

De trodde at byer som så pene ut ovenfra, med orden og rette linjer, også var gode å bo i. Men folk trives i kronglete bygater med liv og variasjon, og opplevde de «rasjonelle» boligområdene som ulevelige.

Ovenfrablikket var dårlig egnet til å skape byer.

I dag er mange byplanleggere i samme situasjon som skogbrukere som forsøker å gjenoppfinne den verdifulle variasjonen forgjengerne deres ødela.

Tanzania, en sosialdemokratisk sjelevenn?

Den samme sykdommen lå bak tvangsflyttingen til landsbyer i Tanzania på 1970-tallet. Planleggerne trodde de visste hvordan jordbruk burde foregå. De trodde man kunne designe en landsby uten å ta hensyn til de lokale jordforholdene og menneskene som skulle bo der.

Perfekte og standardiserte landsbyer, designet i henhold til det beste innen jordbruksvitenskap.

Norske politikere og medier så på Tanzania som en sosialdemokratisk sjelevenn, og applauderte.

Resultatet ble økonomisk kollaps.

Problemet, i følge Scott, var ikke bare at Tanzanias president Julius Nyerere var en sosialist og diktator. Mange av ideene hans kom fra amerikansk landbruksindustri. Det britiske imperiet hadde forsøkt seg på lignende reformer. Problemet var overmotet til ekspertene som ser verden ovenfra.

Sykdomsforløp

Høymodernismen er ikke en sykdom som er forbeholdt venstresiden eller høyresiden. Den rammer alle som har makt. Den kan ta autoritære former, eller mildere og mindre ødeleggende former.

Men sykdomsforløpet er alltid det samme: Den som ser verden ovenfra bruker en enkel modell til å forstå virkeligheten, oppsummert i enkle måltall. Mengde tømmer produsert! Antall landsbyer opprettet! Så tvinger de virkeligheten til å tilpasse seg forenklingen deres, slik at måltallet kan maksimeres.

På veien går noe tapt, som man så må gjenskape på en kunstig måte.

Standardiseringen av nettet

Fortellingen om Facebook og Google ligner fortellingen om den moderne staten. I begynnelsen var nettet et uoversiktlig kaos. Folk holdt til i små grupper hver for seg, med hver sine regler og tradisjoner. De kalte seg hva de ville.

Den som ser verden ovenfra bruker en enkel modell til å forstå virkeligheten, oppsummert i enkle måltall

Gradvis ble kaoset standardisert. Oppførselen vår ble redusert til målbare handlinger. Sidevisninger! Annonseklikk! Delinger! Likes! Nettstedene begynte å maksimere det de kunne måle.

Facebook fikk oss til å bruke vårt folkeregistrerte navn på nettet. Ikke fordi vi ønsket det selv, men fordi det var mer verdifullt for dem.

Noe gikk tapt. Tapet er ikke lett å beskrive. Jeg vet bare at det å velge mellom Facebooks seks følelser føles like menneskelig som å velge svaralternativ i et offentlig skjema. Og at jeg føler det som en seier hver gang jeg klarer å holde en del av livet mitt utenfor de store systemene — eller i det minste i et eget, adskilt system.

Gi meg heller en sær subkultur i et anonymt hjørne av nettet.

Motstandsbevegelsen trenger den som sier: Du er ikke velkommen her

Det ville vært lettere hvis jeg kunne si at alt dette var negativt. Men det er det jo ikke.

Det nytter ikke å være mot standardiseringen, sentraliseringen, byråkratiseringen og rasjonaliseringen av verden. Men du må ikke elske den, slik mange politikkinteresserte elsker politikk, og teknologiinteresserte elsker teknologi.

De som driver med det trenger en motstandsbevegelse. De trenger noen som kan si, til rasjonelle planleggere med rette linjer i øynene:

Her er noe du aldri vil forstå, som du ikke kan innlemme i systemet ditt. La det være i fred. Du er ikke velkommen her.

Kilder:

James Scott - Seeing Like a State og Two Cheers for Anarchism

Ingvil Urdal - Det forgjettede land? En analyse av den norske Tanzania-debatten, med hovedvekt på perioden 1971 til 1985

Jane Jacobs - The Death and Life of Great American Cities

Francis Fukuyama - The Origins of Political Order og Political Order and Political Decay

Mer moro:

Jacques Tatis filmer Mon Oncle og Play Time . Leonard C. Lewins tenketanksatire Report from the Iron Mountain on the Possibility and Desirability of Peace. Ken Laynes anarkistiske postapokalypse Dignity. Robert Hughes’ The Shock of the New , episode 4: Trouble in Utopia. Jaron Laniers You Are Not a Gadget: A Manifesto.

Twitter: @bjoernstaerk

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Bjørn Stærk dekker et bredt spekter i sine spalter. Her er noen av hans siste tekster:

  1. Les også

    En bok med skrøner lærte meg å elske sanne fortellinger

  2. Les også

    Taxinæringen står venneløs på dommedag

  3. Les også

    Effektiv altruisme – veldedighet for kalkulatormennesker

  4. Les også

    I landet uten muslimer er islamfrykt en folkebevegelse

  5. Les også

    Oslo sentrum bør bli bilfritt i samme sneglefart som en rushtidskø

  6. Les også

    En radikal flyktningpolitikk krever en radikal evne til omstilling

  7. Les også

    Hva paven kan lære oss om godhet

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Teknologi
  3. Google
  4. Facebook

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Oslo-ungdommens rusdelte by | Willy Pedersen og Anders Bakken

  2. KRONIKK

    Ny luksus-E18 mellom Oslo og Asker vil øke bilbruken, noe alle politikerne er imot. Så hvorfor vil de bygge den? | Bjørn Stærk

  3. KRONIKK

    Schibsted har et dilemma - og et hemmelig våpen | Marius Karlsen

  4. KRONIKK

    Kronikk: Slik taper gårsdagens vinnere kampen om fremtiden | Silvija Seres

  5. KRONIKK

    Har nedgangen i sysselsetjinga i landbruket stansa opp? | Reidar Almås

  6. KRONIKK

    Anonymitet på Twitter – mot flokken på Facebook | Petter Bae Brandtzæg